Global frokost - finnes den?

Her forleden fikk jeg en skikkelig utfordring en tidlig morgenstund på jobben. En av pasientene jeg hadde ansvar for, var en mann fra India, som ikke snakket et ord norsk. Eller engelsk. Noen år i helse&omsorgs-bransjen har lært meg ett og annet om kommunikasjon med fremmedspråkelige, man kommer veldig langt med simpel høflighet, et vennlig smil og litt miming. Men ikke alle ting er like lett å kommunisere. Det skulle jeg også få erfare. Det var nemlig tid for frokost.
-Hva kan jeg servere til frokost til en som er fra India? spurte jeg meg selv. Skinkepålegg og pølse er noe vi alltid unngår når vi ikke har kartlagt pasienten helt i forhold til etnisitet og religion. Grovbrød har jeg lært meg at er et nord-europeisk fenomen. Mange fra Asia har problemer med melkeprodukter. Derfor bestemte jeg meg for det som jeg trodde var frokostens universelle språk: nemlig toast med marmelade, og te.
Mannen takket høflig(tror jeg!), og spiste maten sin. Men jeg kunne ikke la denne problemstillingen hvile, ettersom jeg er oppdratt til "å arbeide og undervise kunnskapsbasert". Mitt spørsmål ble: finnes den universelle frokosten? Og i så fall, hva er den?
Etter et kjapt og skammelig overflatisk litteratursøk har jeg kommet til følgende : Alle mennesker spiser et frokostlignende måltid om morgenen (gitt at de har tilgang på mat).Men hva de spiser varierer fra verdensdel til verdensdel, fra land til land og fra landsdel til landsdel.
Den kontinentale frokosten er med andre ord ikke interkontinental!
Hva spiser man så til frokost i India? Jo, det kommer an på hvor på dette enorme kontinentet man befinner seg. Men ulike brød/lefselignende bakverk (som nan og chapati) går igjen de fleste steder, sammmen med ulike former for grønnskakscurry, chutney og frukt. Hos naboen Pakistan brukes det kjøttretter sammen med nan. I sør-øst Asia er det ulike risretter , både søte og salte, som går igjen, samt suppe med nudler.
China har utallige frokostvarianter, regionsavhengige. Tilbudet varierer fra ulike grøt-typer til risretter og omeletter. En god frokost i Japan består ofte av en eller annen form for sjømat, ris og fermenterte soyaprodukter.Miso-suppe er en klassiker her.
Australia, USA/Canada har ganske like mattradisjoner når det gjelder frokost, og disse kjenner vi jo godt gjennom den kulturelle påvirkningen vi utsettes for. I Sør-Amerika er man også influerte at dette mange steder, mens man også finner innslag av lokale spesialiteter som tamales etc. Den europeiske frokosten avhenger igjen av hvor man er, regelen er at frokosten blir mer og mer bastant jo lenger nord man kommer.
I Midtøsten er nan eller pita-lignende bakverk et viktig innslag, ofte sammen med fetaost, marmelade, honning og nøtter. Yoghurt er også et viktig innslag, samt bønner og linser.
Den afrikanske frokosten er like variert som selve kontinentet, men mange steder blir maisgrøt, og andre grøttyper brukt, ofte sammen med stekte retter.
Da har vi kommet rundt kloden. Dessverre kan det by på problemer å fremskaffe grønnsakscurry og nan kl 07.30 om morgenen, selv fra et av landets største kjøkken. Derfor vil nok frokosten (og selvfølgelig andre måltider) bli en svært variert opplevelse for de av landets fremmedkulturelle som opplever en akuttinleggelse på sykehus. Og på sykehusposter over hele landet, vil sykepleiere demonstrere sin uvitenhet om dette emnet, hver eneste dag. Det er ikke en trøst. Det er bare slik det er.

Ja til kostymedrama 2

Jeg har tidligere gitt min hyllest til filmer med flotte kostymer, filmer og Tv-serier som ofte skjønnmaler en svunnen tid full av skitt, sykdom og elendighet. Det er romantisk med lange brusende kjoler, det er lekkert med trange knebukser og ingen ting kan vel gi mer støtte til dramaturgien, enn en våt, gjennomsiktig skjorte som sitter klistret til Heltens flotte gudekropp!

Nå er det imidlertid en annen slags kostymedrama som gjelder. Denne høsten er torsdagene hellige.Og hadde det ikke vært for slike nymotens oppfinnelser som nett-TV, kunne sosialt samvær og andre nødvendigheter vært umulig på torsdagen. For det er den danske serien Forbrytelsen det dreier seg om, nærmere bestemt Forbrytelsen 2.

Men hva har denne fullstendig uglamorøse, brutalt realistiske krimserien til felles med et kostymedrama? Jo i Forbrytelsen spiller genseren en sentral rolle. I den første Forbrytelsen-serien (2007)ble vi introdusert for politietterforsker Sara Lund. Dette er en skikkelse helt blottet for jål. Det er mulig at der er makeup,men den er nærmest usynlig. Hårstylingen består av en litt rotete hestehale. Garderoben er enkel: Jeans, en svart losjakke til utendørs-scenene, og fremst av alt; genseren.

Denne genseren fikk danske kvinner til å sømfare loft og bruktbutikker etter tilsvarende. Det var ikke mange episoder som hadde vært på luften før dette var blitt selve ”it”-plagget i 2007. Genseren var selvsagt Ekte Dansk Design, og kunne kjøpes for over 2000 danske kroner. Dette fikk mange til å finne frem strikkepinnene. Oppskriften ble distribuert både på lovlig og ulovlig vis. Dansk, og deretter norsk husflid merket denne effekten godt. Men etter 10 + 10 nervepirrende episoder ble mordet på Nanna Birk Larsen oppklart, og vi måtte ta farvel både med Sara Lund og med genseren.

Men danskene er noen luringer. Denne høsten fikk vi altså Forbrytelsen 2. Sara Lund er tilbake, det er også jeansene og losjakken, - og genseren! Men ikke den samme genseren. Denne gangen har vi blitt introdusert for to nye , og jeg lurer spent på om det blir flere. (Jeg lurer selvsagt også på hvem som er morderen!).

Genser nr 1 denne sesongen, er vakker og rød. Dette er faktisk en av de få fargene i en serie som eller er preget av grått, brunt og armygrønt, og der mye er filmet etter mørkets frembrudd. Den røde genseren er designet av det samme firmaet, kan kjøpes for en anseelig sum, og blir allerede båret med stolthet av mange hjemmestrikkere.

Noen episoder inn i Forbrytelsen2, opptrer vår heltinne med en genser som er identisk med den fra den første serien, bortsett fra at fargene er motsatt. Og jeg, som mange andre, lurer på hva dette betyr. Kanskje fargeskiftet på denne genseren symboliserer at noe er motsatt av hva vi tror? Kanskje heltene ikke er helter, og at skurkene ikke er de vi tror? Ikke vet jeg, dette er bare spekulasjoner. Men det som er helt sikkert, er at Forbrytelsen 1 og 2 ikke ville blitt den samme uten genseren.

Kjærlighet i influensaens tid

Scene:Ved middagsbordet
Til stede: Mor, Far, Gullungen

Mor (henvendt til Gullungen) :Er du ikke helt bra? Du er litt matt i blikket.

Gullungen: Er bare litt trøtt, jeg satt oppe til kl 2 for å se ferdig en film.

Far (oppglødd): Hvis noen av dere får svineinfluensa, flytter jeg ned i båten.
Jeg tar med kjølebag og et ekstra batteri. Litt god mat og
drikke, en bok , og radio er det jo i båten. Jeg kan leve bra der
en uke. Jeg kan jo dusje på jobben. Og jeg kan fiske….trenger
ikke gå på butikken og utsette meg for mer smitte……

Gullungen (indignert): Men hva hvis jeg blir syk?

Far. : Mamma er jo her. Og mamma er jo sykepleier, hun kan dette .

Gullungen : Men hvis mamma blir syk?

Far: Da må du hjelpe henne. Du er jo 16 år gammel. Da jeg var 16,
jobbet jeg og tjente egne penger…………..

Gullungen: ……..og måtte dele en pose nonstop og en liten Solo med tante
Bente og tante Gro på lørdagene, og det snødde………

Far: Pass munnen din!

Gullungen: Men hva hvis du blir syk, pappa?

Mor(drømmende): Da kan han flytte i båten, Og han kan ta med seg og
kjølebagen og batteriene og boken sin og Paracet og
papirlommetørkler og alt han vil ha! Så kan han ligge der med
sin svinske influensa, og være verdens sykeste uten å plage oss.
Og vi to skal kose oss, og jeg slipper å leke Florence med
lampen til alle døgnets timer fordi persiennene trenger justering
eller Helten trenger kald klut på pannen eller mer drikke…..

Gullungen: ……og hvis nabolaget klager over høylydt stønning og klaging,
så kan vi jo bare løse fortøyningen, og så kan han drive rundt i
Dolviken og segle sin egen sjø!

Mor(smiler henført)

Velstand i diskret innpakning

Fra vinduet mitt ser jeg våren manifestere seg i form av båter, lekre, hvite, dyre båter som glir forbi. Hva skjedde med finanskrisen? Hvor er alle gjeldsslavene, kredittkortmisbrukerne, de feilslåtte boligspekulantene, alle som er blitt overtallige? I følge media er de jo overalt, og de vil stadig bli flere, i følge dystre spådommer og prognoser.
Fra tid til annen hender det at jeg lander på næringslivssidene i surfingen etter siste nytt. Dette skyldes først og fremst ”feilklikking” fra en internettkløne, men fører ofte til ny kunnskap om vårt mangfoldige samfunn. Her får jeg blant annet bekreftet det jeg ser utenfor vinduet mitt, nemlig at det er mange der ute som fremdeles har god råd.
Selv om båtforhandlere er noen av de første som merker økonomiske nedgangstider, er det båtene i klassen 4 mill.+ som daglig tokker forbi. Selv om boligmarkedet kanskje går litt tregt, ser det ut som om hyttesalget i 2009 går mot en såkalt ”all time high”. Bilforhandlerne importerer usolgte luksusglis fra Island, og Louis Vuitton og Hermes åpner filialer i Oslo. Jo da, noen der ute har veldig mye penger, - og er villige til å bruke dem.
Vi har jo sett dette før. Vi som kan huske 80-tallet, kjenner igjen noen av de samme tendensene. Men noe er likevel annerledes.
På 80-tallet var velstanden lett å få øye på: håret var høyt, skulderputene var brede, øyenskyggen skulle være rosa, solbrillene var røde eller hvite. Det samme var bilene. Hvis man ikke hadde råd til en rød Ferrari, så kunne man kanskje kjøpe en rød Peugeot 205. Champagnekorkene smeller i taket, like høyt nå som den gang, men noe er likevel annerledes. På 80-tallet skulle rikdommen demonstreres støyende, også visuelt sett. Vi var uskolerte i luksusforbruk, og måtte få den forklart i STORE bokstaver. Logoen var fremtredende overalt. Det var ingen som var i stand til å kjenne igjen en dyr genser uten at selve merket var godt synlig. Du var aldri i tvil om hvem som hadde gjort det bra på børsen, bolleklippen, Armani-dressen og den blytunge skulderveskemobiltelefonen talte sitt tydelige språk.
I dag er alt mer nedtonet; klærne, bilene, mobilene. Alle bilene er sølvgrå, når så du egentlig en rød bil sist? (bortsett fra Peppes Pizza og Posten). Ser du en hvit bil, er det mest sannsynlig den lokale rørlegger i firmabilen sin. Hvitt er tydeligvis ”riktig” innefor VVS-bransjen.
Logoene er fraværende. Det dreier seg mer om å sende de riktige signalene til de som er i stand til å forstå dem, enn om å annonsere at ”jeg er så dum at jeg betaler 900 kr for en 150 kroners t-skjorte!” Dagens japper opptrer med en slags kvalmende påtatt ydmykhet, de er opptatte av miljø og det enkle liv. De pusser opp kjøkkenene sine for 100 000-vis av kroner, men lager maten selv, for den skal være både økologisk, fairtrade, frittgående og sunn. De har råd til svindyre mercedeser, men kjører rundt i hybridbiler. Å demonstrere sin velstand er tydeligvis noe som gir disse menneskene komplekser. Jeg har lest at enkelte prestisjebutikker, som f.eks Louis Vuitton, nå pakker inn sine sterkt overprisede varer i diskret emballasje. Slik sparer de kundene sine for den umåtelige ydmykelsen det må være å vise at man nettopp har kjøpt en håndveske til 11 000 kroner.
Kapitalistene i vår tid er opptatt av internasjonal solidaritet, og det hender at de filipinske au-pairene får fri mer enn en kveld i uken! De fremste representantene for denne klassen av rike og enda mer rike, er et par som skal bli morgendagens monarker(vi får nå se…). De betaler klimakvoter når de skal fly, på første klasse, ned til de fattige barna i Afrika. Til mannen med de snille brune øynene og den vikende hårlinjen har jeg lyst til å si følgende: Selg dine kones grønne Pradaveske, det vil gi nok penger til å holde en hel landsby i Tanzania med AIDS-medisiner et år!
Alt var ikke mye bedre før, men jeg savner den ærlige og uforfalskede måten de nyrike utfoldet sin velstand på, den gangen på midten av 80-tallet. Kanskje var pengene tjent på uetiske aksjer, og merkegenseren sydd av småbarn i Vietnam. Men det var heller ingen som skrøt på seg ansvar for en bærekraftig utvikling. Jeg savner dem som uten skam strødde om seg med penger. Det er nesten som om jeg lengter etter å se et hvitt skinnslips, eller en mintgrønn Busnel-genser. Men mest av alt savner jeg de røde bilene.

Føkkings brød

Rema 1000’s reklamekampanje har budskapet: ”Det enkleste er ofte det beste”. Dette er muligens sannheten inne kolonialbransjen (selv om jeg ikke er helt sikker), men det er i hvert fall tilfelle når det gjelder mat.
Mel + vann blir lim. Min mor påstår at det var slikt lim hun og venninnene brukte når de limte glansbilder inn i glansbildealbumene sine. Jeg vet ikke om det stemmer, dette var rett før krigen, rett etter steinalderen.
Mel + vann + gjær blir mat. Variasjonene er uendelige, min favoritt er foccacia. Hvis man overholder de matematiske forutsetningene for god deig: 9 – 3 -3 (9 dl mel, 3 dl vann og 3 splæsjer med god olivenolje), blir resultatet vellykket. En pose tørrgjær(50 g) blir blandet med litt næring for gjærsoppen, m.a.o bittelitt sukker og en klype salt. Vannet skal være litt varmere enn fingrene, jeg pleier å vispe det sammen med gjærblandingen til alt skummer. Så tilsettes melet og olivenoljen. Deigen skal være litt småsleip og klissete. Jeg pleier å tilsette 3-4 never med grovhakkede grønne olivener på slutten av eltingen. Det er også godt med soltørket tomat, urtekrydder, hvitløk etc. En deilig variant er å legge tynne tomatskiver utover den steikeovnsklare foccaciaen, samt drysse over litt pizzakrydder.
Den ferdigeltede deigen må få hvile, 30 – 60 minutter, Jeg gnir så mine reine sykepleiehender inn med olivenolje, og smører den klissete deigen utover en bakeplate. Når deigen er fordelt jevnt utover, er det på tide med en ny hviletid, ca en halvtime. Når etterhevingen er ferdig, og steikeovnen er klar (225 grader), lager jeg masse små groper i deigen med fingertuppene. Jeg heller over mer olje, noe av denne renner ned i gropene. Så er det bare å drysse over havsalt. Pass på at det er av den flakete typen, og ikke svære saltkrystaller av typen veisalt.
Steikingen skulle være unnagjort i løpet av 10-15 minutter. Foccaciaen kan nytes umiddelbart, som tilbehør til salat, suppe, tapas, eller alene.
Det er ikke alle som klarer å uttale ordet foccacia (fo:katsjia), jeg har fått spørsmål, fra ellers meget dannede gjester, om de kan få oppskriften på føkkabrødet. Det er ikke pent å le i slike situasjoner.

Om blekksprut og kjærlighetssorg

Vi har mange forestillinger om hjertet, både som organ og som symbol, og som bolig for store følelser. Noen vil hevde at selve sjelen er tilknyttet hjertet. Enkelte mennesker blir kreditert ”et hjerte av gull”, og selv om denne tilstanden ville vært livstruende fra et medisinsk synspunkt, er det ikke tvil om at dette er en hedersbetegnelse på et godt menneske. Hjertet og kjærlighet henger nøye sammen, både i diktning, kunst, i alle former for popkultur og i folks bevissthet. Går det skeis med kjærlighetslivet, sier vi at man har fått et knust hjerte. Og så kommer spørsmålet: Går det an å få ”knust hjerte”, og er dette i så fall farlig? Går det an å bli så ulykkelig at det gir kroppslige målbare resultater?
Og svaret er selvfølgelig:jada. Tilstanden har litt forskjellige navn: Takotsubo Syndrom, Takotsubo Cardiomyopathy, eller litt mer dramatisk: Broken -Heart Syndrome.
Det som kjennetegner mennesker med Takotsubo, er at de blir oppfattet som hjerteinfarkt-pasienter.
Diagnosen hjerteinfarkt blir stilt ut fra en rekke kriterier: pasientens tilstand (bryst-smerter, tung pust m.m), elektrokardiogram (EKG), blodprøver og ultralyd av hjertet. En Takotsubo-pasient scorer ofte på alle disse testene, og blir som regel sendt rett til hjertekateterisering for å lete etter tette blodårer i hjertemuskelen. Forbauselsen er stor når dette ikke blir funnet. En ukes tid senere har Takotsubopasienten ofte ingen symptomer på hjertesykdom mer. Det som er fellesnevneren hos disse menneskene, er en eller annen krise eller stress-situasjon som ligger forut for hendelsen, av typen samlivsbrudd og/eller økonomiske vanskeligheter. Den typiske Takotsubo-pasienten er en kvinne som har passert overgangsalderen.
Og hvorfor navnet Takotsubo? Legevitenskapen er full av mannlige forskere, med svært prosarisk tilnærming til virkeligheten. Ved ultralydundersøkelse av hjertet til denne pasientgruppen, oppdaget man at det venstre hjertekammeret (det som pumper blodet ut i kroppen), oppførte seg på en merkelig måte. I stedet for å fungere som den perfekte pumpen det er, antok hjertekammeret en merkelig fasong. Denne fasongen minner om de fellene som japanske fiskere bruker til å fange blekksprut med, en type leirkrukke med smal åpning. Denne blekksprutfellen heter på japansk takotsubo, derav navnet på tilstanden.
Jeg vet jo ikke, men jeg tipper at disse legene var fornøyde med å kunne finne et slik navn. Det har aldri gitt noen slags status i medisinske miljøer, det å være opptatt av kjærlighetssorg og kvinner i overgangsalderen.

Kilder:
Virani m/fl: Takotsubo Cardiomyopathy, or Broken-Heart Syndrome (2007)
Lisi m/fl: Takotsubo Cardiomypathy in a Caucasian Italian Woman – Case Report (2007)

My home is my castle

Jeg innrømmer det like godt først som siste: Jeg leser interiørblader. Men ikke bare det. Jeg nøyer med ikke med det rike utvalget på tannlegen sitt venteværelse. (Og tannlegen min har i sannhet et flott utvalg av de mest kjente, derfor er jeg alltid tidlig ute…). Jeg kjøper også slike blader. De blir smuglet hjem i diskret innpakning, for så å dukke ”tilfeldig” opp i aviskurven eller på do. Den andre måten å skaffe seg disse bladene, er å laste oppi handlevognen et utvalg av båt/bil/lyd/bilde/PC/spill-blader til far og sønn, for så å sukke honningsøtt: ”.. ja, da kan vel mamma også få et blad..”
Med en slik trang til å kikke i disse bladene, skulle en jo tro at hjemmet mitt også var en eksteriør- og interiørmessig perle. Men dette er langt fra virkeligheten. Selv om hjemmet mitt inneholder mange av de obligatoriske ingrediensene: Norsk Standard Lyse Vegger, noen helt greie møbler, forholdsvis nyoppusset bad & kjøkken samt et utvalg nips og annet graps man har ervervet seg gjennom årene, er det langt igjen før Bonytt kommer på besøk. Vår hjemlige hule er nemlig altfor preget av sine beboere: Tenårings-Lars, med sine høyteknologiske assesoirer og middelaldrende-Tor med sin samling av briller, biltema-kataloger og verktøy,( alt dette dukker opp på de mest uventede steder), Mine etterlatenskaper skal ikke nevnes her. Det er min blogg, jeg bestemmer.
I noen år har jeg sittet og bladet i disse magasinene, beundret god smak og sukket over uoppnåelige drømmer. Men i det siste begynte dette stoffet å kjede meg. Jeg kom til det punktet da jeg ikke orket å se bilde av en eneste Arne Jacobsen-stol til (ikke er de så fine heller!), jeg tålte ikke synet av en eneste Kitchen-Aid mixer til, og hvem f…….n er det som har tid til å brenne levende lys på badet? Tiden var inne til å finne seg ny lektyre, og det var da jeg fant Det Ultimate Hus- og- Hjembladet: Gods och Gårdar
Selv om Toppen Bech med stolthet i stemmen har presentert oss for det herskaplige Norge både på TV og i bokform, må vi faktisk til våre naboland for å finne skikkelige slott og herregårder. Hver utgave av Gods och Gårdar presenterer 3-4 av disse med vakre bilder og detaljerte beskrivelser av interiør, eksteriør og hage (les:parker). Her er lite IKEA, og noen av sofaene ser skikkelig vonde ut, men til gjengjeld er det rikelig med restaurerte silketapeter, prismekroner og gardiner til 3000 kr meteren. Slottets vertskap blir som regel også presentert og avbildet, iført Burberry, fornuftige sko og engelske settere. Leser man teksten veldig nøye, får man vite at selv om han er greve og 7. generasjons godsherre, er han også fondsmekler, og må leie ut slottet til brylluper og kickoff-events. Grevinnen driver antikvitetshandel i stallen, dyrker økologiske grønnsaker og har halv stilling som lærer ved den lokale barneskolen.
De fleste blader innen hus-og-hjem-sjangeren innholder alltid noen trendye matoppskifter. Gods och gårdar er intet unntak, men oppskriftene står i stil med resten av bladet. Her får du middags og menytips av typen: Fasan til 50, Hummer &Champagne til nyttår etc. Selv annonsen i dette bladet er det en egen schwung over: Ikke viste jeg at det fantes så mange gyldenlærsforhandlere, kakkelovnreparatører, urmakere med tårnklokker som spesialitet og skomakere som lager skreddersydde jaktstøvler i strutseskinn.
Jeg vet godt at jeg aldri kommer til å eie mitt eget slott. Jeg kommer aldri til å måtte lete etter sofaputer som matcher 300 år gamle gobeliner, eller glassmestere som er flinke på blyglass. Men det er så deilig å tilbringe noen timer i en helt annen virkelighet, sammen med mer eller mindre adelige svensker og dansker og deres familiespøkelser, fuglehunder og oilskinjakker. Det er som om jeg nesten kjenner lukten av lavendelbedene og de bivokspolerte mahognymøblene. Jeg kan høre knirkingen fra de gamle bygningene og høre vinden ule i de gedigne skorsteinene. Og akkurat i samme stund som det begynner å bli kaldt og skummelt (og dyrt, bare tenk på hvilke strømregninger disse folkene må ha!), kan jeg vende tilbake til min egen verden. Som Jeppe etter sin gjesteopptreden i baronens seng, våkner også jeg i min egen møkkadynge. Noen ganger er det helt ålreit!

Sjokoladekake

Min generasjon er ikke dessertgenerasjonen. Min generasjon kom mye dårligere ut. Vi tilhører Toro-generasjonen.
De bruker Toro, de som er eldre enn oss, også. Men vi er den første generasjonen som har hatt mødre og andre kokke-forbilder som har vært Toro-brukere. Vi er ødelagte. Ikke lærte vi å har lage brun saus fra grunnen av, og vi er skeptisk til all mat som ikke har vært pulver først. På grunn av manglende opplæring og en ganske intens markedsføring har vi blitt offer for følgende selvbedrag:

1) Det er raskt, enkelt og godt med Toro
2) Det går ikke an å lage annen mat en den som kan kjøpes i pulverform.

Disse ”sannhetene” har ført til at vi lar oss lure til å kjøpe de mest utrolige produkter i pakker og poser. Særlig innenfor bake-sektoren har det kommet veldig mye rart de siste årene. Og her det flere aktører enn Toro som ønsker å utnytte vår dårlige kjøkkenselvtillit. Det tilbys en rekke ulike kake/bolle/muffins-varianter. Felles for alle produsentene er at de har minst en type sjokoladekake i sitt sortiment. Men tilværelsens uutholdelige letthet tvinger frem begjæret ette noe mer. Vi trenger mer enn en rask blodsukkerstigning. Vi ønsker oss en sjokoladekake som kan gi sjelen balsam og bidra til sinnets munterhet. Vi vil ha en sjokoladekake som utløser bølger av vellyst og skam, en kake som kan spises med skje fra et fat, eller smuglet ut i serviett og fortært på et usjenert sted. Ingen ting er mer uskyldig enn sjokoladekake, ingen ting er mer syndefullt.
Denne oppskriften gir en stor kake, nok til å tilfredstille et 20-talls godtesyke kolleger. Kaken passer også i barneselskaper, men da kan espressoen i glasuren med fordel erstattes med f.eks melk.

6 egg
7 dl sukker

7 dl mel
6 ts bakepulver
6 ts vaniljesukker
6 ss kakao

5 dl melk
350 g smeltet margarin

Egg og sukker piskes til fluffy eggedosis. Det tørre siktes i, og melk og smeltet margarin blandes i. Røren skal være flytende.

Stekes i langpanne midt i ovnen, 200 grader, ca 25 minutter. Ikke stek kaken for lenge, den skal være litt ”fuktig” i midten. Avkjøles.

Glasur:

3 plater (mørk) kokesjokolade
4-5 ss sterk kaffe/espresso evt melk
et egg
2 ts vaniljesukker
ca 100 g mykt smør
melis

Kokesjokoladen smeltes i vannbad sammen med kaffen/melken. De andre ingrediensene blandes i. Bland i melis til ønsket konsistens/farge. Smøres utover lunken kake. Kaken kan pyntes med f.eks nonstop eller hva du vil. Bruk fantasien!

Der ingen kunne tru at nokon kunne bu

Ser at NRK i dag setter i gang en ny sesong med programmet ”der ingen kunne tru at nokon kunne bu”. Enda flere avsidesliggende menneskebosetninger skal presenteres. Kombinasjonen solskinns-bilder og lett vemodig musikk, fulgt av de alvorstyngede kommentarene fra Oddgeir Bruaset er uslåelig. Dette er tydeligvis noe folket vil ha, snart er der ikke et fjordbotten-naust, en skog-ødegård eller en fjellknaus-skykje som ikke har fått besøk av Bruaset & co!
Det som kjennetegner menneskene vi treffer, er at de virker harmoniske og lykkelige. Riktignok er det noen av dem som fører lange samtaler med geitene sine, eller har navn på alle staurene i skigarden, men stort sett er alle disse typen gode eksempler på at det går an å leve godt uten høyhastighets-bredbånd og regelmessige besøk på McDonalds.
Jeg er en av dem som ikke blir imponert over at det går an bo tre mil fra nærmeste nabo. Jeg blir ikke fascinert over at folk velger en tilværelse der fraværet av OBS megastores, asfalt-svevestøv, rumenske invalide-tiggere og mangefelts-rundkjøringer er totalt. Hvor ligger utfordringene i en tilværelse der du kan stige ut på tunet i bare trusen (eller uten) for å hilse dagen, du kan henge klesvasken ut til tørk på en søndag, du kan male huset ditt rosa, og du kan glemme å fire flagget kl 21 (det er jo ingen som så det likevel).
Det er helt andre boformer som imponerer meg. I siste nr av BOB-magsinet er det et intervju med ekteparet Gunnarsen, som har bodd i samme blokken på Landås i 50 år. De påstår at de har trivdes og satt pris på godt naboskap, og i det store og hele levd et godt liv. Slike mennesker står det respekt av! Selv om det ikke kommer frem av reportasjen, kan vi tenke oss til hvilke påkjenninger de har måtte tåle. I løpet av 50 år har de sett naboer komme og gå. I dette mega-borettslaget har det til en hver tid vært flyttesjauer, skrikende kolikkspedbarn, folk som spikrer og banker seint og tidlig, det har vært avspilling av svensk dansebandmusikk på full lydstyrke, det har vrimlet av bråkete drittunger, obsternasige fjortiser, fyllerør, ekteskapelige mishagsytringer, loddselgere, Jehovas Vitner, folk som skulker dugnader og som boikotter trappevasken.
Alt dette er ting som eneboeren på fjellgården har vært forskånet for. Ikke rart han smiler! Han bruker to minutter på å gå over i fjøset. Andre sitter time etter time i kø på vei til og fra jobb.
Ja visst er det flott å se på Othelie (74), som må ro to timer i motvind for å hente Ellos-katalogen. Men det er kanskje på tide for Bruaset og seg om etter andre kandidater til programserien sin. De virkelige hardhausene sitter ikke på et småbruk på Finnskogen. De lever i de mest befolkningstette strøk, og takler det urbane livet med vekslende stil og verdighet. Glem eremitten på øyen ytterst i Lofoten, Den Siste Viking bor i en blokk i Vadmyra!

Hva er vitsen med vanlige tomater?

Nå har vi nettopp vært og handlet. På denne tiden av året, full av gode nyttårsforsetter og med et hardt presset immunforsvar, lengter kropp og sjel etter noe godt og helsebringende. Etter lange uker med daglige overdoser på klementiner og andre c-vitaminbomber var vi klar for litt variasjon. Tomaten er jo rene Kinderegget, selve rubinen i grønnsakdisken. Ikke bare er den fin og god, den er proppfull på antioksidanter og lykopener og andre slags vidunderlige stoffer, som gjør at vi er sikret et langt liv med åpne kransarterier og full kontroll helt ned på celle-nivå.
Før i tiden var en tomat en tomat. Slik er det ikke lenger. Det er store tomater og små tomater, bifftomater og sherrytomater. Noen er gule, de fleste er røde. Det er avlange plommetomater og velduftende tomater med den grønne stilken intakt. Jeg liker å tenke at alle har sin funksjon, sitt unike bruksområde. De små er så greie i salat, fordi de ikke skaper kaos, gris og sørpe slik vanlige tomater gjør i en salat. Plommetomatene er best når man skal ha skivet tomat (det blir jo mange flere skiver av en avlang tomat…). De flotte røde som fremdeles henger fast i klasen sin, blir også ofte kalt for ”smakstomater”. Og det passer bra, fordi de smaker kjempegodt. De er selve favoritten, brukendes til det meste. Men så har vi de ”vanlige” tomatene. De er ofte norske, og ligger der, blasse og grønnoransje både i utseende og i aroma. Hvilke nisje i tomat-markedet er det disse skal fylle?
Jeg elsker tomater, både i naturell og i bearbeidet form, både runde og avlange, stor og små. Men de bleike, slafsete, vannsmakende ”bare”-tomatene blir liggende i fred. Hva er egentlig vitsen med de vanlige tomatene?