Man vil jo gi sine barn det beste - også de beste ferieopplevelsene. Jeg tror at vi har vært gjennom mye av det obligatoriske programmet: Sabeltann, Legoland og etterhvert en og annen Middelhavstrand. Nå vil ikke avkommet feriere sammen med oss mer, en epoke er over. Vemodig, men også slik det skal være. Det er imidlertid en reiseopplevelse jeg aldri fikk gitt ham, nemlig Reisen til Bestemor.
Reisen til Bestemor startet alltid med en prøvelse, nemlig selve reisen. Vi hadde ikke bil, derfor ble den foretrukne reisemåten som regel buss og ferge. Jeg har i ettertid forstått at både min søster og jeg led av det som må betegnes som betinget bilsyke. Det var nok bare å se en rød HSD-buss (for ikke å snakke om å kjenne lukten av en..!), så var kvalmen der. Etter å såvidt ha lagt Valleheiene bak oss, spydde vi som fontener, og mamma hadde alltid plastposer i håndvesken. Det ble pause og lufting under fergetransporten, deretter fortsatte prøvelsene på den andre siden hvis ikke en av Onklene stod på kaien og ventet. Underveis på den svingete veien fra Sandvikvåg, via Fitjar til Sagvåg og Jensaneset lærte jeg meg noen stedsnavn. Det var Jammerdalen, der det spøkte, og Rutle, der lynet slo ned og forårsaket en heftig skogbrann en av gangene vi passerte.
Vel fremme var Bestemor klar for besøk. Vi drakk tynn te og jeg spiste skive med smør og sukker på. Dette var såkalt ferie-adferd, akkurat som å spise blekksprut eller drikke øl til lunsj, ting som ikke gjøres hjemme. Jeg satt og hørte på Bestemor og mammas endeløse samtale om alle felles kjente og om alt som hadde skjedd siden sist, helt til jeg ble jagd i seng. Her leste jeg Alle Kvinner fra slutten av 60-tallet og lyttet til den jevne duren av stemmer nedenunder. Bestemorhuset ristet litt hver gang en bil kjørte forbi, og frontlysene lyste opp soverommet. Men det var ikke så mange biler som kjørte forbi.
Hos Bestemor møttes slekten. Tre onkler bodde i gangavstand, de andre fire onklene i kort kjøreavstand. De kom på besøk stadig vekk, angivelig for å "øse båten", et motiv som ble gjennomskuet selv av 7-årige meg. Omsorgen for "mammo" kunne ikke misforståes.
Selvsagt skulle vi rundt og besøke alle, som byjente undret jeg meg over at ingen hadde husnummer på husene sine, og at ingen hadde ringeapparat. Jeg kan huske at jeg ble flau når mamma banket på og gikk rett inn (ingen låste døren heller!). På et øyeblikk stod kaffekoppene klare, sammen med velfylte fat. Jeg har aldri klart å avgjøre hvem som hadde den beste kaffimaten; tante Sigrid, tante Emma eller tante Eli.
Selvsagt skulle vi handle for Bestemor! Veien til Kåre-butikken ble lang, ikke i meter men fordi det poppet slektninger ut fra hvert eneste hus, alle skulle hilse og preike. Slik jeg husker det, fra midten av 70-tallet, var det heller laber aktivitet på slippene, men man kunne fremdeles kjenne lukte av tjære.
Selve butikken på kaien var et eventyr som tiden var i ferd med å løpe fra. Jeg er takknemlig for at jeg har fått opplevd en slik butikk, ikke bare som en museumsattraksjon.
Bestemor hadde bursdag i august, nettopp derfor var vi der ofte på den tiden. Slik jeg husker det, var det alltid fint vær på bursdagen til Bestemor, og varmt, slik at Tantene slet med å få kremfløten stiv på kakene. Begge stuene ble fylt opp av Tanter, Onkler, Kusiner og Fettere, det ble skrønet og overdrevet og latteren satt løst. Så fantastisk å kunne sitte og kjenne at man er med et slikt felleskap!
Det var så mye mer som kunne sies om turene til Bestemor, jeg gir meg her. Hverken Bestemor eller huset hennes er mer. Likevel er vi mange som deler minnene om denne tiden. Det er vår felles arv, vi som har Ottesen-gener i blodet vårt.
