Våren er definitivt over oss. Snøen lå som et hvitt varetrekk over landskapet og fikk oss til å lengte etter grønne bakker. Men snøen skjulte også ting vi ikke ønker å se, fikk oss til å glemme enkelte frastøtende fenomener. Når har disse uhumskhetene blitt eksponert i all sin gru i det ubarmhjertige vårlyset. Hva er det vi snakker om? Jo, hundeskitt og syklister.
Disse to har faktisk mye mer til felles enn at de blir synlige når snøen forsvinner. Begge vekker umiddelbar avsky hos en fotgjenger. Begge er (eller burde vært) fremmedlegemer i vårt nærmiljø. Begge er brune, (syklistene er litt bleike nå i starten av sesongen) og lukter drit.
Jeg kunne legge til at begge er noe søl å få under skoene. Men hundeskitt har noen klare fortrinn. : Den holder seg stort sett i ro (med mindre den havner i veien for en kantklipper....), og den lar seg putte inn i en svart pose. Et hvert forsøk på å putte en syklist i en svart sekk, ville vekke reaksjoner.
Hva er så årsaken til mine sterke følelser for syklistene? Dette har jeg tenkt mye på. Jeg summerer det opp i to hovedpunkter:
I det et menneske tar en beslutning om å bli syklist, ved f.eks å starte med å sykle til og fra jobb, skjer det en personlighetsforandring. Det er ikke nødvendigvis den risikosøkende ekstremsporteren, med diagnoser som blir forkortet til store bokstaver, med manglende impulskontroll og et sterkt dødsønske, som blir syklist. Jeg kjenner opptil flere tilsynelatende velfungerende individer, med godt betalte jobber, normale sosiale ferdigheter og upåklagelig hygiene, som har satt seg på sykkelen. Men det er altså noe som skjer i det disse menneskene hiver seg ut i morgenrushet. De blir udødelige, arrogante, og ellers blottet for en del av de egenskapene som skiller oss fra f.eks hvithaien.
Syklisten ser på en fotgjenger utelukkende med forakt, sålegjengeren er et utidig innslag på fortauet, fullstendig malplasserte. Ser en syklist noen fotgjengere foran seg, vil han eller hun enten fortsette til en kollisjon nesten er et faktum, eller begynne å ringe irritert i sin infernalske sykkelbjelle lang tid på forhånd. Begge deler fremkaller gjerne frykt og forvirring hos forgjengeren, flott! Videre definerer en syklist seg som en myk traffikant, med rett til å sykle i fotgjengerfelt, sterkt traffikerte fortau, på rødt eller grønt lys, alt etter som. Glemt er manerer, empati, en hver følelse av frykt.
Den andre viktige personlighetsforandringen gjelder oppfattelse av egen kropp. Det er visst en uskreven regel at syklisten skal iføre seg meget tettsittende og ekstremt selvlysende klær. Javisst finnes det mennesker som tar seg godt ut i sykkelklær. Disse menneskene er stort sett de leggbarberende, solbrune proffsyklistene i 20-årene, sprøytet fulle av Epo og annet snadder. Disse mennesken holder til i bratte fjellsider i alpene og Pyreneene, de er definitivt i mindretall på Ytrebygdsveien.
Her er det triste 50-åringer som er i flertall, 50-åringer som blir stappet opp i trange sykkelbukser, tømt ned i tskjorter som klynger seg rundt kulemager og lute skuldre. Og hele herligheten blir emballert inn i neongulgrønne blagg som skal holde regnet ute. Hvor er kamuflasjefargene innen sykkemote? For ikke å snakke om svartsladden over ansiktet? Kronen på verket er bokstavelig talt sykkelhjelmen, med skyhøy noldus-faktor. Men det er jo sikkert greit med hjelm, idet man møter sin skaper (og en Toro-trailer) på Strømme bro.
Til slutt et velment råd angående sykkelbuksen. Når denne blir vasket x antall ganger, blir den etterhvert ganske gjennomsiktig. Det er få ting som er mer deprimerende enn å se gjennskinnet av en bleik rumpe som disser på et sykkelsete. Det er faktisk ikke sosialt akseptert å vise frem
rumpen i det offentlige rom. Tro ikke at dette ikke gjelder i trafikken!
