Der ingen kunne tru at nokon kunne bu

Ser at NRK i dag setter i gang en ny sesong med programmet ”der ingen kunne tru at nokon kunne bu”. Enda flere avsidesliggende menneskebosetninger skal presenteres. Kombinasjonen solskinns-bilder og lett vemodig musikk, fulgt av de alvorstyngede kommentarene fra Oddgeir Bruaset er uslåelig. Dette er tydeligvis noe folket vil ha, snart er der ikke et fjordbotten-naust, en skog-ødegård eller en fjellknaus-skykje som ikke har fått besøk av Bruaset & co!
Det som kjennetegner menneskene vi treffer, er at de virker harmoniske og lykkelige. Riktignok er det noen av dem som fører lange samtaler med geitene sine, eller har navn på alle staurene i skigarden, men stort sett er alle disse typen gode eksempler på at det går an å leve godt uten høyhastighets-bredbånd og regelmessige besøk på McDonalds.
Jeg er en av dem som ikke blir imponert over at det går an bo tre mil fra nærmeste nabo. Jeg blir ikke fascinert over at folk velger en tilværelse der fraværet av OBS megastores, asfalt-svevestøv, rumenske invalide-tiggere og mangefelts-rundkjøringer er totalt. Hvor ligger utfordringene i en tilværelse der du kan stige ut på tunet i bare trusen (eller uten) for å hilse dagen, du kan henge klesvasken ut til tørk på en søndag, du kan male huset ditt rosa, og du kan glemme å fire flagget kl 21 (det er jo ingen som så det likevel).
Det er helt andre boformer som imponerer meg. I siste nr av BOB-magsinet er det et intervju med ekteparet Gunnarsen, som har bodd i samme blokken på Landås i 50 år. De påstår at de har trivdes og satt pris på godt naboskap, og i det store og hele levd et godt liv. Slike mennesker står det respekt av! Selv om det ikke kommer frem av reportasjen, kan vi tenke oss til hvilke påkjenninger de har måtte tåle. I løpet av 50 år har de sett naboer komme og gå. I dette mega-borettslaget har det til en hver tid vært flyttesjauer, skrikende kolikkspedbarn, folk som spikrer og banker seint og tidlig, det har vært avspilling av svensk dansebandmusikk på full lydstyrke, det har vrimlet av bråkete drittunger, obsternasige fjortiser, fyllerør, ekteskapelige mishagsytringer, loddselgere, Jehovas Vitner, folk som skulker dugnader og som boikotter trappevasken.
Alt dette er ting som eneboeren på fjellgården har vært forskånet for. Ikke rart han smiler! Han bruker to minutter på å gå over i fjøset. Andre sitter time etter time i kø på vei til og fra jobb.
Ja visst er det flott å se på Othelie (74), som må ro to timer i motvind for å hente Ellos-katalogen. Men det er kanskje på tide for Bruaset og seg om etter andre kandidater til programserien sin. De virkelige hardhausene sitter ikke på et småbruk på Finnskogen. De lever i de mest befolkningstette strøk, og takler det urbane livet med vekslende stil og verdighet. Glem eremitten på øyen ytterst i Lofoten, Den Siste Viking bor i en blokk i Vadmyra!