Hva er vitsen med vanlige tomater?

Nå har vi nettopp vært og handlet. På denne tiden av året, full av gode nyttårsforsetter og med et hardt presset immunforsvar, lengter kropp og sjel etter noe godt og helsebringende. Etter lange uker med daglige overdoser på klementiner og andre c-vitaminbomber var vi klar for litt variasjon. Tomaten er jo rene Kinderegget, selve rubinen i grønnsakdisken. Ikke bare er den fin og god, den er proppfull på antioksidanter og lykopener og andre slags vidunderlige stoffer, som gjør at vi er sikret et langt liv med åpne kransarterier og full kontroll helt ned på celle-nivå.
Før i tiden var en tomat en tomat. Slik er det ikke lenger. Det er store tomater og små tomater, bifftomater og sherrytomater. Noen er gule, de fleste er røde. Det er avlange plommetomater og velduftende tomater med den grønne stilken intakt. Jeg liker å tenke at alle har sin funksjon, sitt unike bruksområde. De små er så greie i salat, fordi de ikke skaper kaos, gris og sørpe slik vanlige tomater gjør i en salat. Plommetomatene er best når man skal ha skivet tomat (det blir jo mange flere skiver av en avlang tomat…). De flotte røde som fremdeles henger fast i klasen sin, blir også ofte kalt for ”smakstomater”. Og det passer bra, fordi de smaker kjempegodt. De er selve favoritten, brukendes til det meste. Men så har vi de ”vanlige” tomatene. De er ofte norske, og ligger der, blasse og grønnoransje både i utseende og i aroma. Hvilke nisje i tomat-markedet er det disse skal fylle?
Jeg elsker tomater, både i naturell og i bearbeidet form, både runde og avlange, stor og små. Men de bleike, slafsete, vannsmakende ”bare”-tomatene blir liggende i fred. Hva er egentlig vitsen med de vanlige tomatene?