Fra vinduet mitt ser jeg våren manifestere seg i form av båter, lekre, hvite, dyre båter som glir forbi. Hva skjedde med finanskrisen? Hvor er alle gjeldsslavene, kredittkortmisbrukerne, de feilslåtte boligspekulantene, alle som er blitt overtallige? I følge media er de jo overalt, og de vil stadig bli flere, i følge dystre spådommer og prognoser.Fra tid til annen hender det at jeg lander på næringslivssidene i surfingen etter siste nytt. Dette skyldes først og fremst ”feilklikking” fra en internettkløne, men fører ofte til ny kunnskap om vårt mangfoldige samfunn. Her får jeg blant annet bekreftet det jeg ser utenfor vinduet mitt, nemlig at det er mange der ute som fremdeles har god råd.
Selv om båtforhandlere er noen av de første som merker økonomiske nedgangstider, er det båtene i klassen 4 mill.+ som daglig tokker forbi. Selv om boligmarkedet kanskje går litt tregt, ser det ut som om hyttesalget i 2009 går mot en såkalt ”all time high”. Bilforhandlerne importerer usolgte luksusglis fra Island, og Louis Vuitton og Hermes åpner filialer i Oslo. Jo da, noen der ute har veldig mye penger, - og er villige til å bruke dem.
Vi har jo sett dette før. Vi som kan huske 80-tallet, kjenner igjen noen av de samme tendensene. Men noe er likevel annerledes.
På 80-tallet var velstanden lett å få øye på: håret var høyt, skulderputene var brede, øyenskyggen skulle være rosa, solbrillene var røde eller hvite. Det samme var bilene. Hvis man ikke hadde råd til en rød Ferrari, så kunne man kanskje kjøpe en rød Peugeot 205. Champagnekorkene smeller i taket, like høyt nå som den gang, men noe er likevel annerledes. På 80-tallet skulle rikdommen demonstreres støyende, også visuelt sett. Vi var uskolerte i luksusforbruk, og måtte få den forklart i STORE bokstaver. Logoen var fremtredende overalt. Det var ingen som var i stand til å kjenne igjen en dyr genser uten at selve merket var godt synlig. Du var aldri i tvil om hvem som hadde gjort det bra på børsen, bolleklippen, Armani-dressen og den blytunge skulderveskemobiltelefonen talte sitt tydelige språk.
I dag er alt mer nedtonet; klærne, bilene, mobilene. Alle bilene er sølvgrå, når så du egentlig en rød bil sist? (bortsett fra Peppes Pizza og Posten). Ser du en hvit bil, er det mest sannsynlig den lokale rørlegger i firmabilen sin. Hvitt er tydeligvis ”riktig” innefor VVS-bransjen.
Logoene er fraværende. Det dreier seg mer om å sende de riktige signalene til de som er i stand til å forstå dem, enn om å annonsere at ”jeg er så dum at jeg betaler 900 kr for en 150 kroners t-skjorte!” Dagens japper opptrer med en slags kvalmende påtatt ydmykhet, de er opptatte av miljø og det enkle liv. De pusser opp kjøkkenene sine for 100 000-vis av kroner, men lager maten selv, for den skal være både økologisk, fairtrade, frittgående og sunn. De har råd til svindyre mercedeser, men kjører rundt i hybridbiler. Å demonstrere sin velstand er tydeligvis noe som gir disse menneskene komplekser. Jeg har lest at enkelte prestisjebutikker, som f.eks Louis Vuitton, nå pakker inn sine sterkt overprisede varer i diskret emballasje. Slik sparer de kundene sine for den umåtelige ydmykelsen det må være å vise at man nettopp har kjøpt en håndveske til 11 000 kroner.
Kapitalistene i vår tid er opptatt av internasjonal solidaritet, og det hender at de filipinske au-pairene får fri mer enn en kveld i uken! De fremste representantene for denne klassen av rike og enda mer rike, er et par som skal bli morgendagens monarker(vi får nå se…). De betaler klimakvoter når de skal fly, på første klasse, ned til de fattige barna i Afrika. Til mannen med de snille brune øynene og den vikende hårlinjen har jeg lyst til å si følgende: Selg dine kones grønne Pradaveske, det vil gi nok penger til å holde en hel landsby i Tanzania med AIDS-medisiner et år!
Alt var ikke mye bedre før, men jeg savner den ærlige og uforfalskede måten de nyrike utfoldet sin velstand på, den gangen på midten av 80-tallet. Kanskje var pengene tjent på uetiske aksjer, og merkegenseren sydd av småbarn i Vietnam. Men det var heller ingen som skrøt på seg ansvar for en bærekraftig utvikling. Jeg savner dem som uten skam strødde om seg med penger. Det er nesten som om jeg lengter etter å se et hvitt skinnslips, eller en mintgrønn Busnel-genser. Men mest av alt savner jeg de røde bilene.
