I dag traff jeg igjen to gamle kjente. Jeg var på apoteket, og mens jeg ventet på min tur, oppdaget jeg til min store overraskelse at både Caroxin og Dekadin fremdeles finnes i varebeholdningen. Og mens jeg gledet og undret meg over denne oppdagelse, skyllet bølger av nostalgi over meg. Jeg ble transportert til en annen tid, den gangen et apotek var et apotek.
I en tid nesten uten kjøpesentre, var det mange apoteker i Bergen sentrum. Apotekene var ikke de lyse og innbydende lokalene de er i dag. Det fantes ingen selvbetjening og og ingen hyllemetre med skjønnhetsprodukter. Apotekene var likevel opplevelses-sentre for sanser som syn, luktesans og hørsel. Apotekene var mørke. Det var mørke gulv, mørkt treverk i interiøret. Apotekene luktet. De luktet rent og av kamfer, og kanskje av mystiske droger fra brune glasskrukker. Apotekene var hellige steder. Det rådet en høtidelig stemning, det var ikke et sted man brukte ute-stemmen. Du kunne høre knirket fra skoene dine, du kunne høre knirket fra skuffer med de mest dødelige gifter og du kunne høre knirket fra betjeningen, som høytidsstemt vandret mellom mørke reoler i sine innsvingede nylonfrakker. Damene som arbeidet på apotekene, var alle sammen halvgamle, alvorstunge og med mørke hår på overleppen.De utførte sine uforståelige gjerninger med stor ro. Det var noe tidløst, ur-kirkelig og tempelaktig over apotektet.
Svaneapoteket var selve domkirken, det største og mest høytidelige. Her var det til og med benker på hver side av døren, der man kunne sitte og vente. Hvis man kjedet seg, kunne man lese brosjyrer om væskende utslett på de mest unevnelige steder. Eller om hvor livsfarlige medisinene var. Den gangen døde det barn både av jerntabletter og Globoid. Slikt hører vi nesten aldri om nå, så noen ting er blitt bedre!
Plutselig kunne det komme skridende en apotekdame frem fra lokalene bak de mørke reolene, bærende på en liten kurv med pakke valium i. Den valium-trengendes navn ble ropt ut med høy stemme, og fikk komme frem til alteret (kassen) for å betale. Dette med valium var bare et eksempel, men faktum er at valiumresepter satt ganske løst hos den tidens leger, og ble sikkert ofte skrevet ut bare fordi legen ikke orket å høre på mer syting. Slik fikk ihvertfall legen det mye bedre!
Men tilbake til Caroxin og Dekadin. Caroxin var den hvite tyggisen med litt peppermyntesmak, og med samme konsistens som myk stearin (en av ingrediensene??). Den beholdt smaken sin i nøyaktig 30 sekunder, og selv med 5-6 innabords, var det umulig å blåse bobler. Likevel var det veldig stas med Caroxin, enten som bestikkelse, eller som belønning for utvist tålmodighet. Litt artig at denne steinalder-tyggisen fremdeles er å få kjøpt. Dekadin har derimot blitt degradert. I min barndom fikk man Dekadin sugetablett ved sår hals. Og det hjalp!
I dag er det ikke lov med den type markedsføring. Dekadin blir i dag solgt som ”middel mot munntørrhet”. Produktene skal værsågod holde det de lover!
Så står jeg da der til slutt, syk medisintrengende dame, og skal betale for mine svært uglamorøse varer. Det er da det kommer: Den vennlige apotekdamen (som smiler med hårløs overleppe) spør om jeg er klar over at de har kampanjepriser på olivenoljeantirynkekremen . Og mens jeg høflig mumler neitakk, synker jeg atter en gang ned i mimre-nirvana, og tenker på den gangen da man slett ikke kjøpte hudpleieprodukter på apoteket, men derimot lot seg utsette for sjikane og skandaløs kundebehandling hos parfymeridamene på Sundt, eller i bestefall ble oversett av jåledamene på Kløverhuset. Men det er en helt annen blogg-historie!
