Jeg flytter hjemmefra

Jeg var 14 år, ferdig på folkeskolen, og måtte tenke på videre skolegang. Det var min mor som foreslo å reise til Voss. Voss var alltid  hennes favorittplass og hun ville helst at vi alle hadde flyttet dit. Far var ikke enig, og derfor ble vi værende på fjellet. Men nå skulle jeg altså starte skolegang på Voss og måtte skaffe meg vitnemål fra skolen.

Posten var ikke kommet i gang igjen etter krigsutbruddet, og jeg syklet til Geilo for å hente vitnemålet. Jeg overnattet hos læreren og hans søster, og satte både sykkelen og meg selv på toget tilbake neste dag.  Etter noen telefonsamtaler  fikk mor og jeg  reisetillatelse til å dra til Voss.

 

Voss var  helt utbombet av tyske fly, og det var ikke lett å finne hybel. Heldigvis hadde mor en venninne fra gamle dager, fru Skorve. Hun var min gudmor, og jeg fikk bo hos henne.  Jeg fikk et rom ved siden av kjøkkenet, huset var eldgammelt og verneverdig og hadde en sølvkule ved  inngangsporten.

 

. Jeg trivdes godt og tiden gikk med til å tette hullene i veggen . Jeg ble tatt godt vare på av vertskapet.  Det første skoleåret hadde jeg full pensjon. Siden spiste jeg på kafe og ordnet brød og melk i hjørnebutikken med rasjoneringskort. Middagsmenyen var  for det  meste røykesild, med kanskje litt hvalbiff i tran-saus til søndagsmiddag!

Jeg var for ung til å begynne på gymnaset, og gikk to år på realskole før jeg kunne begynne direkte i 2.klasse på Voss Landsgymnas.

Togene var heldigvis begynt å gå igjen, og jeg måtte til lensmannen for å få reisetillatelse for å kunne reise hjem. Vi hadde skiferie og potetferie og lang juleferie hvert år. Ellers dro jeg gjerne en tur til Bolstadøyri for å besøke onklene og bestemor. Bestefar døde dessverre  i 1940.

 

 

Difteri-tragedien

Da situasjonen i landet begynte å normalisere seg, ble de norske soldatene  sluppet fri og tok seg hjem på forskjellig vis. Onkel Magnus , som også hadde vært mobilisert, stod plutselig i døren en regnvåt dag, trøtt og glad for å være hjemme.

 

Tante Magda hadde vært lenge alene med de to små guttene, begge under ti  år. Nå var  Magnus hjemme igjen, og de skulle  begynne å leve som normalt.  Men tragedien lå på lur.. En difteri-epidemi  hadde rammet hele Vestlandet,  med mange syke og døde.  Både onkel og tante ble smittet, og verst  gikk det utover de to  barna, som døde begge to.

 De syke hadde blitt internert på Gjernes Bad  på Voss.  Jeg kunne stå på andre siden av gjerdet  og snakke med dem.  På grunn av interneringen, var det bare bestemor, onkel Lars og jeg var i begravelse til de to små guttene

 

Bestemor var omtrent 70 år på denne tiden,  hun var sprek og hadde et godt humør. Det var hun som måtte trå til med husvask og desinfisering etter epidemien.

Jeg tok toget dit i helgene for å hjelpe til, og hadde ellers kontakten med de som måtte holde seg bak sperringene. Selv slapp jeg unna sykdommen.

 

Skoletid og fritid

Søndagene ble benyttet til sykkelturer eller skiturer.  Hvis det var vær og føre, tok vi skiene på nakken , opp Hanguren og innover det flotte terrenget på fjellet. Det gikk ingen fjellheis på den tiden.  Det var flere av oss som bodde på hybel, og som stadig håpet på en spennende søndagsmiddag på kafeen etter turen.

Om kveldene, hvis det var føre til det, lånte vi en solid kjelke og akte ned Rognsbakken. Disse kveldene kunne bli  både livlige og trivelige, med sprengkulde og måneskinn.

måneskinn. Fullt så gøy var det ikke å bli stoppet på mørke kvelder for å vise grenseboerbevis foran geværmunningene.  Selv om vi var ungdommer, måtte vi bære på oss dette beviset hele tiden.

Ellers underholdt  «Wehrmacht» oss i blant med  parademarsj , sang og spill. I starten av krigen sang de «Denn wir fahren , denn wir fahren gegen Engeland».

Tyskerne hadde okkupert gymsalen og festsalen på gymnaset. Vi måtte ha gymtimene på fotballbanen, og det endte dessverre ofte i ømme ankler etter å ha tråkket over.

Da var det godt å ha sykkelen til hjelp.

Heldigvis fikk vi  ellers gå i fred for de tyske soldatene. Hvis noen av dem prøvde seg med noe tull, ble de møtt med iskalde blikk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Konfirmasjon

Vinteren 39/40 ble min siste tid på folkeskolen. Jeg begynte å gå for presten, på Geilo.  Presten Fladmark tok godt mot oss de dagene det var møte.

7. april 1940 ble jeg konfirmert i Geilo kirke. Elegant i ny blådress, hvit skjorte og nytt slips, og med nytt selvlysende armbåndsur, stilte jeg opp sammen med resten av konfirmantene fra fjern og nær. Det var midt i snøsmeltingen, med mye fint materiale til å lage snøballer av. Presten greide å roe oss ned og vi gikk pent og pyntelig inn i kirken.  Det ble likevel noen strenge blikk fra foreldre, som hadde gitt formaninger om plettfri oppførsel. Sammen med noe nære slektninger , overnattet vi på Geilo før vi reiste hjem til Tunga. Det var mange ekstratog med  soldater og marinegaster som hadde fått mobiliserings-ordre og skulle møte opp allerede den dagen. Ingen visste noe men ryktene gikk. 8.april reiste vi hjem igjen med det siste toget.  

Krig på Tunga  

 

Morgenen etter at vi hadde kommet hjem fra Geilo, våknet jeg opp til beskjeden om at toget var innstilt og skolene stengt . Det var den 9. april.  Det gikk mange ekstratog med militær-transporter og det kom stadig nye meldinger  over telefonen. Vår bolig var med ett blitt et slags sentrum for begivenhetene, for  Tunga med sitt ekstra krysningsspor var blitt viktig for den militære logistikken.

Telefonlinjen var  på den tiden eneste forbindelsen med omverdenen, og de første tyske flyene begynte å bombe telefonnettet.

De laget kratere uten for boligen vår, uten å gjøew større skade. De forsøkte også å ta et tog på veg vestover fra Geilo, men toget greide å komme seg inn i tunnellen ved Einå, og ble stående en god stund med sprengte skinner på begge sider av tunnellen. Vi ble evakuert til Oksebotn, og bodde stølsbuen der noen uker, inntil «vernemakten» var ferdig med å erobre Bergensbanen.

 Da det var blitt vår og sommer i luften, kunne vi flytte tilbake. Heldigvis hadde jeg blitt god til å sykle, og far hadde kjøpt en god, brukt sykkel med mye ekstrautstyr.  Rallarvegen i dag er i god stand, den gangen var den full av humper og hull. Jeg greide meg likevel bra, selv om det ble litt skrubbsår her og der. Jeg syklet til kamerater som bodde i de andre vokterboligene, noen kilometer unna og vi fisket og hadde det gøy. Det var alltid populært å komme hjem med ørreter til steikepannen. Rømme og smør kunne det bli vanskelig å få fatt i på denne tiden.  Tyskerne som var kommet til Norge, var jo så underernærte og utsultet at de beslagla alle landbruksprodukter. Men heldigvis hadde vi  tran som satte en egen duft og smak på det som lå i pannen, En venner seg til mye, og det ble mye sunn kost basert på tran fremover.

Tunga



 Da jeg ble 10 år, var tiden kommet for å begynne i skoleklassen med de store elevene. På grunn av fars arbeid, måtte vi flytte fra Oksebotn til et nytt sted: Tunga.  Her var det en litt større vokterbolig med første etasje av solid steinmur. Skoleveien ble 5 kilometer kortere, men transporten foregikk på samme måte som før.

På Tunga var det også en ordentlig seter med skikkelig bolig og eget fjøs med plass til stor budskap med kyr og kalver fra gårder i Hallingdal. Kyrne kom med tog i spesielle kuvogner. De kom tidlig på sommeren når det begynte å bli grønt.

 

Jeg var ofte med på å frakte melkespannene ned til toget for å bli sendt til meieriet. . Jeg syntes det var så koselig med de snille kuene, og var ofte med for å hente dem til båsen for melking. Jeg kan ikke forstå at noen er redde for kyr!

Etter noen år ble det en forandring. Det var blitt bestemt at fjellområdet rundt Tunga skulle benyttes til forsøk med tamrein. Om høsten flyttet en samefamilie hit, som sammen med flere andre, skulle sørge for tamreindrift i området rundt oss. Det ble satt opp reingjerder og reinen ble samlet i flokker og merket med eiernes spesielle snitt i øret. Jeg syntes det var blodig og brutalt, spesielt under slaktetiden. Da var det gøyere med lassokasting, det å forsøke å fange en spesiell rein i flokken som var i bevegelse.. Høyeste mote var å gå med skotøy laget av reinskinn: skaller, men det kunne fort bli kaldt hvis de ble våte.  Vi brukte dem mest til pynt.

                                                              Sommerferie

Når far hadde sine få fridager om sommeren, tok vi oss gjerne en liten ferietur til andre kanter av landet. Vi reiste f.eks strekningen Gudvangen—Lærdal—Gol med buss og båt. Lite reisevante som vi var med buss, satte vi oss bakerst i bussen og jeg tenker med grøss og gru tilbake på de turene!

Da var det noe helt annet med turen til Fagernes-Gjøvik og Hamar med båt på Mjøsa.

Om høsten var far og jeg mye i Hallingdal for å plukke tyttebær. Vi var litt nervøse i traktene rundt Flå og Vassfaret på grunn av alle bjørnehistoriene, men vi kom oss alltid  helskinnet hjem igjen, med masse bær.

Ellers var det masse blåbær og multer å hente på fjellet der vi bodde. Det ble syltetøy og saft til å sette i kjelleren som vinterproviant. Vi hadde mange koselige dagsturer med termos og niste i flott høstnatur. Vi var ofte sammen , flere familier, og  hadde det gøy med kaffikos. Vi satte gjerne fyr på litt kreklinglyng for å holde myggen på avstand med sur røyk.

Mørke skyer truer

Det begynte å skje ting ute i verden. Samene solgte og overlot reinene til andre. Noen  reinsdyr ble til og med lastet inn på toget og  sendt ut av landet. Krig og ufred begynte å gjøre seg gjeldende , også nær oss. Vi pakken en ryggsekk som ble sendt til Finland. Her raste vinterkrigen.  Lange godstog med flydeler passerte. Noen begynte kanskje å hamstre litt.

Påsken  1939 var stølsbygningen gjort om til ungdomsherberge. Her  bodde det både engelske og tyske turister.  Alle utlendingene fikk mobiliseringsvarsel samtidig, på selve påskeaften. Som inviterte gjester, ble vi vitner til dette, og til oppbruddet som fulgte.



Førjulstur til Bergen

 

 

 

 



Vi reiste alltid en liten tur til Bergen før jul for å se juleutstillingene. Turen gikk med godstog, og reisen startet i 20-tiden om kvelden. Vi satt oppe hele natten og forsøkte å gjøre det så komfortabelt som mulig. Likevel var vi temmelig sløve og trøtte når toget omsider ankom Bergen grytidlig om morgenen. Vi ventet på venterommet til kafeen åpnet. Kaffe, kakao og noen supre smørbrød fikk øynene til å åpne seg. De andre sansene bråvåknet da vi kom ut på gaten med trafikken av lastebiler og skranglende kjerrer med hester foran på gater belagt med runde brostein. Det var kaldt og småsurt og vi var kanskje ikke helt i toppform etter natten på toget.

 

Mor skulle naturligvis til friserdamen for å ordne julepermanenten.  I mellomtiden gikk far og jeg til Vågen for å se på båtene. Dette var nok vårt høydepunkt denne dagen. Etter et par timers venting på mor, kunne vi ta en felles hvilepause på kafe, der vi nøt utsikten og folkelivet.

Med livet så vidt i behold, skjelvende av skrekk, klarte vi å krysse trafikkerte gater slik at vi kunne gå inn  i Berstadhuset. Her fikk jeg handlet mine hemmelige gaver til mor og far, og de fikk besørget sine ærender pluss litt ekstra snop til forrådet på fjellet.

Etter enda en natt på godstoget, var vi ved 8-tiden om morgenen omsider hjemme i Oksebotn igjen.

 

Tyssen

 

Mor var født og oppvokst i en liten grend ved fjorden forbi Bolstadøyri, Tyssen.  Stedet har et koselig lite skolehus der mor gikk på skole, og der også jeg som 6-åring fikk ble invitert til å overvære en skoletime. Jeg satt helt bakerst, med tavle og griffel hvor jeg kunne tegne  og  skrive bokstaver.  Dette var min første «skikkelige» skoledag.

En gang vi var på besøk på Tyssen hadde far med radioen.  Det var jo ingen der som hadde fått radio enda. Søndag ble nabokonene invitert til andaktsstund i stuen.

 

Bildet er lånt fra Kulturarv Voss

 

Litt mer livlig var det når nabobarna kom for å høre på barnetimen på lørdagen. Da fikk også jeg høre barnetimen på lokalradioen fra Bergen, med kjuaguttene Kallemann og  Amandus. Jeg var vant med Oskar og Truls fra Oslo.

Bestefar var  en del eldre enn bestemor. Han hadde vært i Amerika i sin ungdom og hadde litt av vært å fortelle fra den tiden han var med bygge ut jernbanen der.  Han fortsatte ved jernbanen da han kom tilbake til gamlelandet. Mange av slektningene hans ble værende i Amerika og kom aldri hjem igjen.

Det var alltid spennende å gå på tur med bestefar. I vestlandsnaturen så trær og mosegrodde steiner ut som troll og mystiske dyr,  og det var trygt og godt å bli leid av en solid arbeidsneve. Dessverre blir vi jo alle eldre, og dagen kom da bestemor og bestefar måtte flytte til en gård som onklene mine hadde, med lettere adkomst. Gården hadde kyr og hest og sauer, og ettersom jeg vokste meg større og sterkere, fikk jeg hjelpe til mer når vi kom på besøk. Det var  alltid gøy når vi skulle på stølen, med kløvhest og proviant. Vi lå da gjerne der et par dager, gikk på tur, fisket ørret og sloss med myggen. Det var skikkelig sunn stølskost med rømmekolle, stekt småørret og prim!

 

 

 

Skoledager

Så ble jeg 7 år, og skolegutt. Skolen var på Ustaoset, «skolebussen» var toget. Vi måtte ta et godstog begge veier. Skolen var inndelt i to klasser, minsteklassen, som jeg gikk i, dro hjemmefra tirsdag, torsdag og lørdag. Toget gikk 08.30 og på grunn av forsinkelser hendte det at vi ikke var hjemme før i 20-tiden om kvelden, kalde, trøtte og sultne. Vi hadde niste med oss, brødskiver og melk eller  kakao på Hansa brusflasker. Toget stanset ved flere vokterboliger der det bodde skolebarn. Jeg har ofte tenkt på det ansvaret den godt voksne konduktøren hadde for å bringe oss frem og tilbake, vi var  ikke alltid like snille og veloppdragne.

Når snøstormen raste var det godt å holde i «handa hans far» på vei fra toget til døren der hjemme.

 Sommerferien var alltid en spennende og livlig tid. Det var to støler i full drift i Oksebotn, på vår side av vannet hadde de kuer og kalver mens det på andre siden av vannet var hundrevis av geiter. Jeg synes det var så koselig å bli med for å hente kyrne og sette dem på båsen så de kunne melkes. Det hendte vel at jeg kom hjem med en melkeskvett som betaling for innsatsen På stølen på den andre siden av vannet trengte de ved til osteproduksjonen. Veden måtte lastes ombord i båt, og noen ganger ble jeg kanskje litt vel ivrig med lastingen, og kom hjem dryppende våt etter å ha ramlet i vannet. Det ikke dypt og jeg var sjelden våt over nesetippen, men det var iskaldt smeltevann rett fra Hardangerjøkulen. Heldigvis var veien kort inn på kjøkkenet for å få tørt tøy og formaninger. De to første årene av skoletiden min, holdt skolen til i stasjonsbygningen på Ustaoset, i et tidligere venterom.  Så flyttet vi inn i en flott, nybygget skolebygning med alt moderne utstyr.  Her fikk jeg min første filmopplevelse da læreren viste en dyrefilm som gjorde stort inntrykk. Det var også her jeg lånte min første bok på skolebiblioteket. Boken handlet om lappegutten Lågje. Dette var i den tiden da samene ble kalt lapper.

Liv og røre på Finse

Sonja Henie

Laila Schou Nilsen

Birger Ruud

Hvert år ble det arrangert skoleskirenn på Geilo.  Et år ble det  arrangert skirenn på Finse, både for oss skolebarn, og på ordentlig for voksn., på selveste17.mai.  På denne tiden trente Sonja Henie kunstløp i ishallen på Finse, og Laila Schou Nilsen kjørte utfor og slalåm fra Finsenuten.  Selveste Birger Ruud kom for å se på oss guttene som hoppet. Jeg var 9 år da jeg fikk pokal for «god innsats», overlevert av hopplegenden selv.  Finse var vår viktigste stasjon. Her stoppet togene når vi skulle på langturer og her var det butikk med alle de varene vi hadde bruk for selv.Mor brukte telefon for å bestille, og varene kom til oss med godstog neste dag. Juletrefestene på Finse var alltid høytidelige  og livlige. Alle familiene som bodde i nærmeste omkrets møttes. Her kom mor og far og små og store.

Juletrefest på Finse januar 1932. Unge Knut med genser, i midten foran.

 Alle hadde med seg noe godt hjemmefra, kaker og smørbrød, og det ble servert kaffe, kakao og brus. Jeg husker en gang alle måtte overnatte på Finse etter en slik sammenkomst. Det var blitt uvær og vi kunne ikke bruke sykkeldressin. Den natten lå jeg under en skolepult, tror jeg. Det var i hvert fall godt å komme hjem til sin egen seng dagen etter!

Påske i fjellet

I påske leide vi ut andre etasje til påskegjester. Mor syntes det var greit og likte å lage mat, og gjestene satte stor pris på å få være hos oss i fjellet for å nyte sol og flott natur.

Jeg syntes det var kjekt når far hadde tid til å bli med på skitur. Det hendte vel at vi fikk med oss mor også, men hun var kanskje litt mer forsiktig med å sette utfor, og jeg var kanskje litt vel vågal for å vise meg frem. Vi kom oss alltid vel hjem, og koste oss med barnetimen i radio.

                  

Påske i Oksebotn 1935.

Her kommer andre avsnitt av pappas barndomsminner, Korte bein og lang vei er tydeligvis ikke noe hinder når bare motivasjonen er sterk!

Liten gutt går langt etter svinesteik

Jeg har alltid vært glad i god mat, men kunne sikkert bli plagsom hvis jeg ikke fikk yndlingsrettene mine.  Det beste jeg visste var stekt kjøtt. Mor husket alltid tilbake med gru på den søndagen jeg plutselig ble borte.

Vi hadde nettopp hatt besøk av begge onklene mine, som bodde i en anleggsbrakke vel en kilometer unna. De hadde sommerjobb på jernbanen, og mor var veldig glad for å ha begge lillebrødrene sine i nærheten.  Det var en fin søndag, og vi satt ute i solveggen alle sammen. Ved middagstider ruslet onklene tilbake til brakken, de gledet seg til dagens rett: svinesteik. Telefonen ringte, og både mor og far ble opptatt med telefonprat. Plutselig var jeg alene, 5 år gammel, og med tankene fulle av onkler og svinesteik. Jeg kunne vegen, hadde gått den sammen med mor. Det ble til at jeg ruslet bortetter den vegen som seinere skulle bli kjent som Rallarvegen. Hos onkel Einar og onkel Knut ble forskrekkelsen stor da jeg plutselig sto i døren og pekte på den velduftende middagen borte på bordet. Heldigvis forsto de at  jeg nok var ettersøkt og at leteaksjon allerede var i gang, så onkel Knut spurtet tilbake for å fortelle at jeg var i god behold.

Hjemme var mor fortvilet og nesten hysterisk for de to nærmeste naboene våre var jernbanelinjen og den iskalde fossende elven.

Jeg fikk svinesteik til middag før jeg ble fulgt hjem av onkel Einar. Heldigvis hadde stemningen roet seg ned. Etter en kjærlig skjennepreken satt vi alle igjen, en erfaring rikere. Noen avstraffelse utover dette, kom aldri på tale, hverken før eller siden.

Flytting til Oksebotn

I de dager ble det opprettet helsestasjon i skolehuset på Haugastøl, og her var jeg på kontroll noen ganger. Her fikk jeg også koppevaksinen og klarte meg bra uten noen særlige ettervirkninger.

Så kom dagen da vi måtte flytte til Oksebotn, noen kilometer øst for Finse. Jeg var 6 år gammel, og fikk plutselig flere lekekamerater.

Oksebotn på den tiden var en hel liten fjellandsby, med to vokterboliger med plass til 4 familier, slik fikk vi tre nabofamilier.  Det var flere barn rundt  min alder.  Det var også på denne tiden jeg fikk problemer med mandler og polypper, og måte til Oslo for operasjon. Jeg kan huske at vi bodde noen dager hos min tante på Stabekk til jeg var frisk nok til å dra til fjells igjen.

Tre kortspillende damer i solveggen. Mor i midten.

Neste avsnitt: Om skoledager og fritid

Alt om min far

Da pappa sin 90-års dag nærmet seg i vår, spurte jeg om han kunne skrive ned noen av de anekdotene og barndomsopplevelsene som han hadde delt med oss. Jeg tenkte at dette kunne være en fin ting å ha i familien, særlig for den oppvoksende slekt. Pappa skred til verket med stor arbeidslyst, og resultatet ble i første omgang 11-12 A4-sider med sirlig håndskrift. Siden dette var mitt forslag, tok jeg på meg en slags redaktør-rolle, fant frem litt gamle bilder etc, og samlet teksten i avsnitt.  Dette ble til et dokument som vi delte med alle dem som feiret 90-årsdagen sammen med oss. 

Jeg  har imidlertid fått lov til å dele teksten på bloggen min. Dette er en historie om en meget spesiell oppvekst, i 1000 meters høyde over havet, "der ingen kunne tru at nokon kunne bu". Jeg kommer til å legge den ut, avsnitt for avsnitt. Det er pappa sine ord, pappa sin historie, fra hans opprinnelse til han er 18-19 år gammel:

Geografi og kjærlighet

Tenk deg et kart over Sør Norge der Hardangervidda er inntegnet som en stor firkant. I øverste venstre hjørne av vidda finner du Hallingskarvet som et stengsel mot nord og Bergsmulnuten og Gråskallen som stengsel mot vest. Fjellveggene står som naturskapte skjermer, de stopper nedbør og uvær fra vest og sørger samtidig for mye godvær og sol på vår østside.

Her, innerst i hjørnet på det tenkte kartet, finner du en lun, koselig idyll i naturen med navnet Grytå, med en av vokterboligene langs Bergensbanen.

Takket være Bergensbanen ble grensen mellom Østlandet og Vestlandet utradert etter 

  en formidabel innsats fra begge sider. Annlegningen av banen skapte mange arbeidsplasser og annet samkvem. Det oppsto et miljø langs banestrekningen hvor vossing og hallingdøl møttes. Dette samkvemmet, spesielt hos den yngre garde, førte til at en ny blandings-dialekt ble skapt, dette burde definitivt vært tema for en doktoravhandling!

I Grytå vokterbolig var det to leiligheter, en i hver ende av huset. I den ene leiligheten bodde Lars, min mors onkel. Min mor var husholderske for ham. I den andre leiligheten flyttet min far inn. Han kom som nyansatt banevokter og hadde fått en niese til å komme for å være hans husholderske. Slik skulle det være på den tiden. Det varte nok ikke så lenge før de to damene byttet plass og Karoline og Svein hadde funnet hverandre.

Min første dag

  Etter to års ekteskap kom denne strålende vårdagen i 1926, den dagen da disse to skulle bli mine foreldre. Det var slutten av april. Solen bakte i hellingene og snøen var begynt å synke sammen. Lyng og kvister tittet forsiktig frem gjennom snøfonnene. Luften var klar og frisk, som bare luften kan være en slik solrik vårdag i fjellet. Kanskje var det til og med begynt å lukte tidlig vår?  I hvert fall kaklet rypa innbydende oppe i lia og inviterte til en tidlig frokost på frossen krekling.

Men i dag var liksom ingen ting som det pleide å være i naturen rundt boligen. Det var masse støy og uro og høyt stemmebruk. Noe var på ferde! Far var allerede på vei til Haugastøl for å hente den damen som skulle  bli min jordmor,

Hun hadde blitt varslet på telefon, og måtte hentes og transporteres pr sykkeldresin!

Hun ankom i tide, og så vidt jeg har forstått gikk alt fint uten komplikasjoner.  29. april 1926 ble min første dag på fjellet, i strålende vær og uten solbriller

  Som enebarn og bortskjemt, ble jeg naturligvis dullet med både av slekt og venner som ofte kom på besøk, både sommer og vinter.  Denne karakteristikken har jeg siden tatt med godt humør, for den var jo korrekt. Men jeg har vel greid meg, og kom meg gjennom både barndom og ungdomstid selv om jeg sikkert var en prøvelse for mor og far en gang i blant.

Neste avsnitt:  Liten gutt går langt etter svinesteik!