Jeg innrømmer det like godt først som siste: Jeg leser interiørblader. Men ikke bare det. Jeg nøyer med ikke med det rike utvalget på tannlegen sitt venteværelse. (Og tannlegen min har i sannhet et flott utvalg av de mest kjente, derfor er jeg alltid tidlig ute…). Jeg kjøper også slike blader. De blir smuglet hjem i diskret innpakning, for så å dukke ”tilfeldig” opp i aviskurven eller på do. Den andre måten å skaffe seg disse bladene, er å laste oppi handlevognen et utvalg av båt/bil/lyd/bilde/PC/spill-blader til far og sønn, for så å sukke honningsøtt: ”.. ja, da kan vel mamma også få et blad..”Med en slik trang til å kikke i disse bladene, skulle en jo tro at hjemmet mitt også var en eksteriør- og interiørmessig perle. Men dette er langt fra virkeligheten. Selv om hjemmet mitt inneholder mange av de obligatoriske ingrediensene: Norsk Standard Lyse Vegger, noen helt greie møbler, forholdsvis nyoppusset bad & kjøkken samt et utvalg nips og annet graps man har ervervet seg gjennom årene, er det langt igjen før Bonytt kommer på besøk. Vår hjemlige hule er nemlig altfor preget av sine beboere: Tenårings-Lars, med sine høyteknologiske assesoirer og middelaldrende-Tor med sin samling av briller, biltema-kataloger og verktøy,( alt dette dukker opp på de mest uventede steder), Mine etterlatenskaper skal ikke nevnes her. Det er min blogg, jeg bestemmer.
I noen år har jeg sittet og bladet i disse magasinene, beundret god smak og sukket over uoppnåelige drømmer. Men i det siste begynte dette stoffet å kjede meg. Jeg kom til det punktet da jeg ikke orket å se bilde av en eneste Arne Jacobsen-stol til (ikke er de så fine heller!), jeg tålte ikke synet av en eneste Kitchen-Aid mixer til, og hvem f…….n er det som har tid til å brenne levende lys på badet? Tiden var inne til å finne seg ny lektyre, og det var da jeg fant Det Ultimate Hus- og- Hjembladet: Gods och Gårdar
Selv om Toppen Bech med stolthet i stemmen har presentert oss for det herskaplige Norge både på TV og i bokform, må vi faktisk til våre naboland for å finne skikkelige slott og herregårder. Hver utgave av Gods och Gårdar presenterer 3-4 av disse med vakre bilder og detaljerte beskrivelser av interiør, eksteriør og hage (les:parker). Her er lite IKEA, og noen av sofaene ser skikkelig vonde ut, men til gjengjeld er det rikelig med restaurerte silketapeter, prismekroner og gardiner til 3000 kr meteren. Slottets vertskap blir som regel også presentert og avbildet, iført Burberry, fornuftige sko og engelske settere. Leser man teksten veldig nøye, får man vite at selv om han er greve og 7. generasjons godsherre, er han også fondsmekler, og må leie ut slottet til brylluper og kickoff-events. Grevinnen driver antikvitetshandel i stallen, dyrker økologiske grønnsaker og har halv stilling som lærer ved den lokale barneskolen.
De fleste blader innen hus-og-hjem-sjangeren innholder alltid noen trendye matoppskifter. Gods och gårdar er intet unntak, men oppskriftene står i stil med resten av bladet. Her får du middags og menytips av typen: Fasan til 50, Hummer &Champagne til nyttår etc. Selv annonsen i dette bladet er det en egen schwung over: Ikke viste jeg at det fantes så mange gyldenlærsforhandlere, kakkelovnreparatører, urmakere med tårnklokker som spesialitet og skomakere som lager skreddersydde jaktstøvler i strutseskinn.
Jeg vet godt at jeg aldri kommer til å eie mitt eget slott. Jeg kommer aldri til å måtte lete etter sofaputer som matcher 300 år gamle gobeliner, eller glassmestere som er flinke på blyglass. Men det er så deilig å tilbringe noen timer i en helt annen virkelighet, sammen med mer eller mindre adelige svensker og dansker og deres familiespøkelser, fuglehunder og oilskinjakker. Det er som om jeg nesten kjenner lukten av lavendelbedene og de bivokspolerte mahognymøblene. Jeg kan høre knirkingen fra de gamle bygningene og høre vinden ule i de gedigne skorsteinene. Og akkurat i samme stund som det begynner å bli kaldt og skummelt (og dyrt, bare tenk på hvilke strømregninger disse folkene må ha!), kan jeg vende tilbake til min egen verden. Som Jeppe etter sin gjesteopptreden i baronens seng, våkner også jeg i min egen møkkadynge. Noen ganger er det helt ålreit!
