Den er fantastisk, den nye reklamefilmen til DnB NOR. Nå er jeg allerede kunde, vet ikke om denne reklamefilmen ville fått meg til å skifte bank, men det er noe med filmen som er enormt stimulerende. Ikke bare hos meg, men tydeligvis også ute i den store verden, debatten har allerede pågått en stund på nettet, om hvem den blonde (heldige) damen er, hvor mye George Clooney skulle ha for å stille i reklamefilmen, samt hva (eller hvem) som skal til før man vurderer å kjøpe hus på Lillestrøm.
Jeg vært på Lillestrøm en gang. Det var høst, grått og kaldt. Jeg husker at vi leide film i en videoutleie, og så husker jeg Dressmannbutikken på Strømmen Senter.
Det sier i grunnen alt om et sted, når det eneste man husker, er en videosjappe og Dressmann. Det var som sagt høst, og det regnet, men jeg tviler på at Rælingen kan regnes som Norges svar på Toscana selv med sommervarme og sol fra en lyseblå junihimmel. Likevel bor det masse mennesker her, dette var blant annet veldig tydelig de gangene jeg skulle ta tog fra Oslo ( en annet stygg by i Norge) til Lillestrøm, og det var så trangt i kupeen at den luften jeg pustet inn, faktisk var utåndingsluften til sidemannen. Egentlig er det ganske utrolig at togene til Lillestrøm kunne bli så fulle, skulle tro det heller var togene vekk fra Lillestrøm som knapt hadde ledig ståplass!
Jaja, det bor i hvertfall mange mennesker der, og de færreste av dem deler husholdning med Clooney eller noe tilsvarende. Og her er jeg ved det essensielle spørsmålet: Hva skal til før vi flytter til Lillestrøm?
Jeg elsker Bergen. Ikke misforstå! Likevel hender det, særlig i forbindelse med enkelte sinnssvake ekstremvær-manifestasjoner, at man lurer på om man bor på feil sted. Hadde det vært greit å bo på et sted med litt flere soltimer, et sted med litt større forskjeller mellom sommer og vinter? Likeledes er det dager da alt topper seg, jobben er bare bæsj, både bokstavelig og i overført betydning, naboen er mannevond, mennene i mitt liv krangler om hvem som skulle ha satt på oppvaskemaskinen (ingen av dem kommer til å gjøre det) og det er fiskekaker til middag. På slike dager er det fristende å drømme om luksuriøse hotellrom, svære diamantringer, ja til og med om George Clooney (sorry, Tor, men that’s life!).
Men grensen går ved Lillestrøm. Det hadde sikkert vært helt OK en stund. Noe av det fine med George Clooney, er jo at han sikkert har en velfylt bankkonto, ergo hadde vi hatt råd til å holde oss borte fra Lillestrøm. Men til slutt hadde det kommet en dag, også til oss, der ting hadde buttet i mot. Kanskje forholdet til naboen hadde gått surt etter litt vel mange glamorøse fester med alle vennene til George? Kanskje vi hadde sittet der en dag, sure fordi det ikke var flere rene gafler fordi ingen hadde satt på oppvaskemaskinen. Da ville det blitt taust ved kjøkkenbordet, mens den brune Toro-sausen størknet mellom de lunkne fiskekakene. Alt vi hadde hatt, var Lillestrøm. Som om det var nok!
Her er vi kjernen av budskapet til reklamefilmen; nemlig at de av oss som ikke er så heldige at vi våkner opp til et liv som konen til George Clooney, med hus på Lillestrøm, vi må være flinke til å spare i stedet. Det er da jeg innser at selv med en heller slunken bankkonto, så har jeg vært heldig likevel.
Beklager, Lillestrøm!
