tirsdag 21. februar 2017


Innspurten på skolen —og krigen

Jeg var blitt 18 år. Sommeren ‘44 var urolig, med masse rykter om krigens gang. Alle håpet på en snarlig slutt på rasjoneringskort og B-såpe.

For å få sommeren til å gå, fikk jeg sommerjobb som banevokter ute på linjen. Jeg var med på vedlikehold og annet arbeide på skinnegangen, med mange tunge løft i sommervarmen. Vi brukte hakke og spade for å holde fundament og underlag under skinnene i orden. I dag har de maskiner og måleinstrumenter til dette.  På grunn av mangel på arbeidskraft, hendte det at jeg var alene på jobb. Jeg måtte stadig være på vakt for det kom ofte  uanmeldte ekstratog og lokomotiver. Noen ganger måtte jeg hoppe til siden, det var som om en usynlig kraft trakk meg unna i siste liten.  Sommerferien 1944 gikk fort unna.

Så kom august med ny skolestart. Det ble en kaldt og ufyselig  høst og vinter på Voss, men vi hadde begynt å forberede russerevyen. I tillegg måtte vi begynne å tenke på eksamen  artium til våren!

Program og tildeling av roller gikk greit å ble godkjent etter en «snill» sensur. 
Revyen ble fremført i mars/april i festsalen. Dessuten hadde vi en forestilling en kveld i Ulvik. Turen dit gikk med  leiet buss som gikk på knott. Vi måtte ha med flere sekker med småkappet ved til etterfylling underveis.
Det meste av inntektene gikk til husløse og trengende fra den store eksplosjonsulykken i Bergen.
Alle var vel klar over at noe kom til å skje, denne seinvinteren 1945. De tyske soldatene ble sendt til andre områder, og vi gikk å ventet på slutten.  Mange av eleven forsvant, de måtte enten gå i dekning eller de hadde fått andre oppdrag– ingen visste jo hvor fredelig freden ville bli!
Eksamensplanen ble endret og det ble besluttet å basere eksamen artium på standpunktkarakterene. Dermed ble det slutt på eksamens-lesningen. 8.mai ble klassen min invitert hjem til tysklæreren, som hadde en liten gård på Skulestadmoen.
 
Det ble en skikkelig middag med fåresteik og mye godt tilbehør. Og ingen gjenfortelling på tysk!

Det ble ingen flere marsjer med sang og musikk.  Vernemakten hadde nå mer enn nok med å verne seg selv, og forlot arbeidsleirene med  krigsfanger. Jeg ble med i en gjeng som sørget for å skaffe forsyninger til disse fangene, som for det meste var russere og jugoslaver. Etter hvert ble de sendt hjem med ekstratog, forhåpentligvis til sine hjemland.

Så kom 17.mai, dessverre med regn og grått vær. Men hva betydde vel været for «fredsrussen» på en slik dag!  Utstyrt med russeluer og bambusstokker med sløyfer på, gikk russetoget gjennom Vangsgaten med  musikk, flott fane og ditto plakater, alle med aktuelle tekster og illustrasjoner. Russepresident Sponheim og jeg stod på balkongen utenfor kaffen. Presidenten talte til massene og jeg holdt manuskriptet.  Litt russeløyer ble det vel også tid til.  Noen av lektorene fikk i løpet av natten byttet inngangsporter og så videre.  Noen mer seriøse påfunn kom aldri på tale.

 
 
 
 
 
 

 
 


 

 

Ferie og flytting

 

 
 
 
Når jeg skulle hjem på ferie, måtte jeg få reisetillatelse hos lensmannen. Alle som skulle krysse kommunegrensen måtte ha dette.  Godstoget gikk kl 04 om morgenen.

Togreisen til og  fra Voss tok ca 5 timer med nattoget. Verst var turen tilbake til Voss, med ankomst ved midnatt.  Det var ikke gøy å snuble hjem gjennom mørklagte gater og veger, og håpe på minst mulig våpenrasling og sinte anrop, før jeg endelig fant døren til hybelen.

Selve togreisen måtte ofte foregå stående i korridoren, da Vernemakten  hadde reservert  omtrent alle sitteplassene. De satt og stod  som sild i tønne, eller kanskje det skulle kalles røykesild, da de fleste soldatene røykte nonstop på de sure sigarettene sine.  Jeg røykte ikke selv på denne tiden, og trengte en dag med utlufting og frisk luft etter en slik tur.

I 1941 flyttet mor og far fra Tunga til Nygård, som ligger nær Haugastøl. Denne vokterboligen lå i en koselig bjørkeskog. Nærmeste nabo var en fjellgård, som hadde vært i drift siden jernbanen kom, med husdyr og det hele.  Nå var gården blitt feriebolig for Cappelen bokforlag i Oslo.

Når jeg var hjemme på sommerferie, deltok jeg gjerne med vedhogst i bjørkeskogen. Det var jo ikke strøm der, og all oppvarming og matlaging måtte skje med ved.
 

Når jeg stod i vedskjulet og kjempet med krokete bjørkekubber, hendte det ofte at gamle fru Cappelen kom og satte seg,. Hun fortalte gjerne om sine unge dager i Oslo. Fru Cappelen hadde dårlig hjerte og var skrøpelig, og hun måtte bruke to dager på reisen fra Oslo til Haugastøl.

Jeg hadde sykkelen med meg, og om kveldene syklet jeg til Vikastølen for å kjøpe en melkeskvett.

Det hadde vært snakket om å holde vegen over Hardangervidda åpen  også om vinteren. Det ble bygget snø-overbygg, men disse føyket så fulle av snø at den ble liggende til langt ut på sommeren. Sammen med en bekjent, syklet jeg over vidden til en støl ved Maurset. Noen vi kjente fra før krigen, hadde geiter der, og vi håpet på å kunne snike til oss en ost.  Til tross for utallige spiker langs veien, kom vi oss både frem og tilbake like hele, uten punkteringer og kontroller.

Så ble banestrekningen og avdelingen ved Haugastøl ledig, og far, som følte at pensjonsalderen nærmet seg, ville flytte dit. Vokterboligen på Haugastøl ble siste stoppested  for hans lange tjeneste.

Bestemor, som fremdeles var sprek og oppegående, hadde slik lyst til å besøke mor og far.

Jeg fikk ordnet reisetillatelse til henne med et dagtog, og vi reiste fra Bolstadøyri om morgenen og byttet til et nytt tog på Voss. På strekningen Myrdal-Finse måtte alle vinduer stenges med rullegardiner. Ingen måtte få se hva Vernemakten holdt på med!