Cathrine ved PC'en

D'er Haust. Det ruskar ute
med Regn og kalde Vind.
Audun Undulat flyg i stova glad
og vil ikkje i Buret inn.
Men ved Varmepumpa god,
Der sit med nykjøpt iPad
han gamle Tor i ro.

Der sit han trygg og drøymer
og stryk det blanke Brett.
Og alt i Verdi gløymer
medan neven er meir enn svett.
Brillene av Nasen glapp,
men han liksom kjenslene gøymer
og lastar ned ein App

Som hogga utor Stein
han sit ved Stovebord.
Fjesfargen er heller klein,
det kjem nokre fælslege Ord
Han skrik: No vert eg gal!
Men innan Mor og bornet græt i kor,
har han lasta ned Kabal.

fritt etter Veslmøy ved rokken, Haugtussa. Tilgi meg, Arne Garborg!

iSyk 1.0

Jeg har aldri sett på meg selv som noen datanerd. For meg begynte datatidsalderen på videregående, med EDB(!) valgfag. Som en av 30 elever i klassen, fikk jeg bruke en av skolens åtte PC'er i en skoletime ca hver 3. eller 4. onsdag. For meg var dette i minste laget til å tenne den store gnisten, konklusjonen min etter endt skoleår var at dette kom jeg aldri til å få bruk for. Neste skoleår valgte jeg drama i stedet.

Selvsagt er jeg forlengst blitt innhentet av den elektroniske virkeligheten. Selv i min jobbhverdag innen pleie&omsorg, blir mer og mer av arbeidstiden tilbragt foran en PC. Dette har jeg til felles med de aller fleste av mine medsøstre, enten de ,som jeg, jobber på sykehus, i hjemmebasert omsorg eller hvor som helst ellers.

Men det er ikke bare yrkesutøvelsen innen helsesektoren som digitaliseres. Også brukerne av våre tjenester; pasientene, har tatt informasjonstekno-bølgen. Og apropos bølgen, så er det jo mye snakk om eldrebølgen som snart innhenter oss. De som er eldre i den forestående eldrebølgen, vil ikke være som de eldste i dagens samfunn!

I dag har vi fremdels gamle mennesker som noterer med gråblyant i almanakken sin, som synes at alt var mye bedre under krigen, som kaller meg for "søster" og har så stor respekt for legene at de ikke tør å ta øyenekontakt, langt mindre stille spørsmål. De eldre i den kommende eldrebølgen kommer til å være helt anderledes.

Når generasjonen av selvrealiserere blir gammel og hjelpetrengende, komme helsevesenet til å møte nye utfordringer. Vi kommer til å stå ovenfor pasienter som stiller helt andre krav, og som er vante til å få det slik de vil. Rike og velutdannede kommer de til å ligge der i sykesengene, det vil si, disse menneskene går ikke og legger seg før det passer dem selv! De vet allerede det meste om sine sykdommer, og om hva som finnes av behandlingsalternativer, for det har de allerede googlet. De er klare til å shoppe seg tjenester andre steder, hvis de tjenestene de blir tilbudt, ikke er tilfredstillende.

Fortroppene til denne bølgen av eGamlinger har allerede nådd helsevesenet. Jeg har hatt pasienter som ikke har blitt skremt til apati av min hvite uniform, og som har nektet å ta medisinene sine! Selvsagt fordi de hadde googlet og funne ut av disse pillene er direkte giftige, vil medføre sterkt redusert livskvalitet og en for tidlig død. Det er ikke lett å møte slike pasienter uten å bli rød i hodet og svett i "dei mjuke hendene".

På grunnlag av svært uklare omstendigheter har jeg blitt en slags lokal ressursperson innen IKT på min egen arbeidsplass. Stort sett fører dette til at jeg stadig får spørsmål jeg ikke kan svare på, men av og til fører det noe godt med seg. Her forleden fikk jeg komme på konferansen "Helse er vIKTig", og fikk mange nye impulser. Høydepunktet var likevel siste foreleser, Eirik Newt (astrofysiker og forfatter). Han snakket om morgendagens pasienter, og om hva som allerede finnes av elektroniske tilbud og tjenester for den som vil ta kontroll over egen helse og behandling. Utviklerene av slike tjenester har for lengst gått vekk fra PC'en og kastet seg over de mulighetene som smarttelefonene gir. Millioner på millioner bærer iPhonen med seg over alt. Det finnes tusenvis av medisin- og helseapper som kan lastes ned, dette segmentet av markedet er det som øker mest! Alt fra slanke-trening-fitnessprogrammer, til iStethoscope (dette ble veldig populært med flere millioner nedlastninger på et par dager), hjertemonitorering og en rekke andre tjenester man ellers står på venteliste hos en spesialist for å få utført.

Jeg lurer på om fastlegen min er forberedt på dette?

Men tilbake til møtet med fremtidens pasienter. Kanskje vår rolle blir å vise vei gjennom informasjonssjungelen, å hjelpe pasienten til å finne sin plass i kunnskapsmalstrømmen.

Når det gjelder pasienten som nektet å ta medisinene sine, så viste det seg at han manglet verdifull informasjon . Han hadde skaffet seg all mulig kunnskap om medisinene sine, men forsto ikke hvorfor det var så viktig at nettopp han skulle ta dem.

Det finnes foreløpig ingen nedlastbar app som heter selvinnsikt. Den type viten må vi finne ut av selv.

Konen til Clooney

Den er fantastisk, den nye reklamefilmen til DnB NOR. Nå er jeg allerede kunde, vet ikke om denne reklamefilmen ville fått meg til å skifte bank, men det er noe med filmen som er enormt stimulerende. Ikke bare hos meg, men tydeligvis også ute i den store verden, debatten har allerede pågått en stund på nettet, om hvem den blonde (heldige) damen er, hvor mye George Clooney skulle ha for å stille i reklamefilmen, samt hva (eller hvem) som skal til før man vurderer å kjøpe hus på Lillestrøm.

Jeg vært på Lillestrøm en gang. Det var høst, grått og kaldt. Jeg husker at vi leide film i en videoutleie, og så husker jeg Dressmannbutikken på Strømmen Senter.

Det sier i grunnen alt om et sted, når det eneste man husker, er en videosjappe og Dressmann. Det var som sagt høst, og det regnet, men jeg tviler på at Rælingen kan regnes som Norges svar på Toscana selv med sommervarme og sol fra en lyseblå junihimmel. Likevel bor det masse mennesker her, dette var blant annet veldig tydelig de gangene jeg skulle ta tog fra Oslo ( en annet stygg by i Norge) til Lillestrøm, og det var så trangt i kupeen at den luften jeg pustet inn, faktisk var utåndingsluften til sidemannen. Egentlig er det ganske utrolig at togene til Lillestrøm kunne bli så fulle, skulle tro det heller var togene vekk fra Lillestrøm som knapt hadde ledig ståplass!

Jaja, det bor i hvertfall mange mennesker der, og de færreste av dem deler husholdning med Clooney eller noe tilsvarende. Og her er jeg ved det essensielle spørsmålet: Hva skal til før vi flytter til Lillestrøm?

Jeg elsker Bergen. Ikke misforstå! Likevel hender det, særlig i forbindelse med enkelte sinnssvake ekstremvær-manifestasjoner, at man lurer på om man bor på feil sted. Hadde det vært greit å bo på et sted med litt flere soltimer, et sted med litt større forskjeller mellom sommer og vinter? Likeledes er det dager da alt topper seg, jobben er bare bæsj, både bokstavelig og i overført betydning, naboen er mannevond, mennene i mitt liv krangler om hvem som skulle ha satt på oppvaskemaskinen (ingen av dem kommer til å gjøre det) og det er fiskekaker til middag. På slike dager er det fristende å drømme om luksuriøse hotellrom, svære diamantringer, ja til og med om George Clooney (sorry, Tor, men that’s life!).

Men grensen går ved Lillestrøm. Det hadde sikkert vært helt OK en stund. Noe av det fine med George Clooney, er jo at han sikkert har en velfylt bankkonto, ergo hadde vi hatt råd til å holde oss borte fra Lillestrøm. Men til slutt hadde det kommet en dag, også til oss, der ting hadde buttet i mot. Kanskje forholdet til naboen hadde gått surt etter litt vel mange glamorøse fester med alle vennene til George? Kanskje vi hadde sittet der en dag, sure fordi det ikke var flere rene gafler fordi ingen hadde satt på oppvaskemaskinen. Da ville det blitt taust ved kjøkkenbordet, mens den brune Toro-sausen størknet mellom de lunkne fiskekakene. Alt vi hadde hatt, var Lillestrøm. Som om det var nok!

Her er vi kjernen av budskapet til reklamefilmen; nemlig at de av oss som ikke er så heldige at vi våkner opp til et liv som konen til George Clooney, med hus på Lillestrøm, vi må være flinke til å spare i stedet. Det er da jeg innser at selv med en heller slunken bankkonto, så har jeg vært heldig likevel.

Beklager, Lillestrøm!

Hvis jeg hadde ti millioner til overs....

.......skulle jeg ha kjøpt dette huset. De som følger litt med i avisen, og i eiendomsmarkedet, vet at det er det gamle huset "Zander Kaaes Stiftelse" det er snakk om. Huset fra 1770, opprinnelig bygget som hjem for "enker og faderløse", ubemidlede sjeler uten evne til å klare seg i en tid lenge før NAV. Huset forfaller, det har i de senere år blitt brukt som hybelhus, og det er et under at ikke hele stasen har brent ned for lenge siden. Selvsagt er et så gammelt hus fredet, derfor er det en del begrensninger en ny eier må ta inn over seg. Likevel er jeg full av bange anelser; den erværdige bygningen står muligens ovenfor større trusler enn brann!
Der ute i Bergensjungelen et steds yrer og myldrer det av spekulanter og kremmersjeler, mennesker med velfylte lommebøker og en fullstendig mangel på respekt. Disse historie- og kulturløse menneskene kunne finne på grusomme ting med denne eiendommen: f.eks ny McDonaldsfillial og 5 etg. parkeringshus i hagen. Eller hva med "Zander Kaaes Terrasse", luksusleiligheter med underjordisk parkering og barokk-kunst i heisen!

Hva skulle så jeg ha gjort med huset? Jo, først måtte jeg ha skaffet er par millioner til, utover de 10 som er utropspris. Jeg skulle har røsket ut rot og skrot, prøvd å bøte på år med overgrep og vandalisme. Deretter skulle jeg fått montert et brannvarslings/overrislingsanlegg en stavkirke verdig. Og så skulle jeg starte restaurant!

I et sobert 1700-talls interiør, skulle jeg ha anlagt et godt, men enkelt spisested. Hagen er som skapt til uteservering for de 3-4 dagene i året da været tillater dette. Jeg ser for meg noen roser, syriner, og et springvann. Gjerne med en lubben, vannspyttende Amor på toppen. En liten krydderhage i det ene hjørnet, kanskje noen frukttrær.

Kokken måtte utvelges nøye. En del ting hadde jeg aldri tolerert i "min" resteaurant. Her er noen enkle kjøreregler:

1) Overhode ingen molekylær matlaging! Flytende nitrogen forbudt. Absolutt ikke noe"skum" av noe slag, ingen andre emulsjoner enn majones.

2) Ingen høy mat. Jeg har aldri skjønt vitsen med at mat må stables i høyden.

3) Ingen jålete matbeskrivelser. Strengt forbudt å bruke betegnelser som "concasse","infusjon" eller andre rare ord.

4) Creme Brulee-fri sone. Andre fy-desserter: Sjokoladefondant, pannacotta,tiramisu og alt som inneholder Oreokjeks. Lovlige desserter: F.eks Tilslørte Bondepiker, karamellpudding sånn som mamma laget den, og hva skjedde egentlig med varm eplekake m/is?

5) Porsjonsstørrelser. Det skulle ikke være nødvendig med 7 retter for å bli mett.

Det hadde vært kjekt om servitørene ikke snakket svensk, men ingen ville bli diskriminert. Restauranten og uteserveringen skulle ha åpnet til lunsj , med en rikholdig smørbrødmeny. Og da mener jeg smørbrød, ikke pannini -ciabatta- pastrami-panchetta, men grovbrød med sild, roastbeef m/remulade, reker og majones, karbonade m/løk. Tor(restaurant-medeier) vil ha egg & ansjos.

Middagstilbudet kunne vi sikkert blitt enige om, kokken og jeg, men helst ikke Tex-Mex. Definitivt ikke biffsnadder. Pizza kan andre få ta seg av. Kanskje tema-uker, eller hva med historisk mat ,bergenske spesialiteter?

Hver lørdag formiddag skulle det vært forfatterlunsj, med høytlesning og muligheter til å stille spørsmål. Litt jazz i hagen, eller kanskje blues på mørke høstkvelder. Ellers er muligheten mange i et gammelt hus i en gammel hage.

Omtrent her ender min drøm. For selv med feriepengene, og litt penger igjen på skatten, så har jeg ikke 10 millioner. Jeg må nøye meg med mitt eget kjøkken, og to stamgjester. Men jeg skal følge spent med. Og hvis huset ikke blir solgt på første visning, slenger jeg kanskje inn en lottokupong. Hvem vet?