Tunga



 Da jeg ble 10 år, var tiden kommet for å begynne i skoleklassen med de store elevene. På grunn av fars arbeid, måtte vi flytte fra Oksebotn til et nytt sted: Tunga.  Her var det en litt større vokterbolig med første etasje av solid steinmur. Skoleveien ble 5 kilometer kortere, men transporten foregikk på samme måte som før.

På Tunga var det også en ordentlig seter med skikkelig bolig og eget fjøs med plass til stor budskap med kyr og kalver fra gårder i Hallingdal. Kyrne kom med tog i spesielle kuvogner. De kom tidlig på sommeren når det begynte å bli grønt.

 

Jeg var ofte med på å frakte melkespannene ned til toget for å bli sendt til meieriet. . Jeg syntes det var så koselig med de snille kuene, og var ofte med for å hente dem til båsen for melking. Jeg kan ikke forstå at noen er redde for kyr!

Etter noen år ble det en forandring. Det var blitt bestemt at fjellområdet rundt Tunga skulle benyttes til forsøk med tamrein. Om høsten flyttet en samefamilie hit, som sammen med flere andre, skulle sørge for tamreindrift i området rundt oss. Det ble satt opp reingjerder og reinen ble samlet i flokker og merket med eiernes spesielle snitt i øret. Jeg syntes det var blodig og brutalt, spesielt under slaktetiden. Da var det gøyere med lassokasting, det å forsøke å fange en spesiell rein i flokken som var i bevegelse.. Høyeste mote var å gå med skotøy laget av reinskinn: skaller, men det kunne fort bli kaldt hvis de ble våte.  Vi brukte dem mest til pynt.

                                                              Sommerferie

Når far hadde sine få fridager om sommeren, tok vi oss gjerne en liten ferietur til andre kanter av landet. Vi reiste f.eks strekningen Gudvangen—Lærdal—Gol med buss og båt. Lite reisevante som vi var med buss, satte vi oss bakerst i bussen og jeg tenker med grøss og gru tilbake på de turene!

Da var det noe helt annet med turen til Fagernes-Gjøvik og Hamar med båt på Mjøsa.

Om høsten var far og jeg mye i Hallingdal for å plukke tyttebær. Vi var litt nervøse i traktene rundt Flå og Vassfaret på grunn av alle bjørnehistoriene, men vi kom oss alltid  helskinnet hjem igjen, med masse bær.

Ellers var det masse blåbær og multer å hente på fjellet der vi bodde. Det ble syltetøy og saft til å sette i kjelleren som vinterproviant. Vi hadde mange koselige dagsturer med termos og niste i flott høstnatur. Vi var ofte sammen , flere familier, og  hadde det gøy med kaffikos. Vi satte gjerne fyr på litt kreklinglyng for å holde myggen på avstand med sur røyk.

Mørke skyer truer

Det begynte å skje ting ute i verden. Samene solgte og overlot reinene til andre. Noen  reinsdyr ble til og med lastet inn på toget og  sendt ut av landet. Krig og ufred begynte å gjøre seg gjeldende , også nær oss. Vi pakken en ryggsekk som ble sendt til Finland. Her raste vinterkrigen.  Lange godstog med flydeler passerte. Noen begynte kanskje å hamstre litt.

Påsken  1939 var stølsbygningen gjort om til ungdomsherberge. Her  bodde det både engelske og tyske turister.  Alle utlendingene fikk mobiliseringsvarsel samtidig, på selve påskeaften. Som inviterte gjester, ble vi vitner til dette, og til oppbruddet som fulgte.



Førjulstur til Bergen

 

 

 

 



Vi reiste alltid en liten tur til Bergen før jul for å se juleutstillingene. Turen gikk med godstog, og reisen startet i 20-tiden om kvelden. Vi satt oppe hele natten og forsøkte å gjøre det så komfortabelt som mulig. Likevel var vi temmelig sløve og trøtte når toget omsider ankom Bergen grytidlig om morgenen. Vi ventet på venterommet til kafeen åpnet. Kaffe, kakao og noen supre smørbrød fikk øynene til å åpne seg. De andre sansene bråvåknet da vi kom ut på gaten med trafikken av lastebiler og skranglende kjerrer med hester foran på gater belagt med runde brostein. Det var kaldt og småsurt og vi var kanskje ikke helt i toppform etter natten på toget.

 

Mor skulle naturligvis til friserdamen for å ordne julepermanenten.  I mellomtiden gikk far og jeg til Vågen for å se på båtene. Dette var nok vårt høydepunkt denne dagen. Etter et par timers venting på mor, kunne vi ta en felles hvilepause på kafe, der vi nøt utsikten og folkelivet.

Med livet så vidt i behold, skjelvende av skrekk, klarte vi å krysse trafikkerte gater slik at vi kunne gå inn  i Berstadhuset. Her fikk jeg handlet mine hemmelige gaver til mor og far, og de fikk besørget sine ærender pluss litt ekstra snop til forrådet på fjellet.

Etter enda en natt på godstoget, var vi ved 8-tiden om morgenen omsider hjemme i Oksebotn igjen.

 

Tyssen

 

Mor var født og oppvokst i en liten grend ved fjorden forbi Bolstadøyri, Tyssen.  Stedet har et koselig lite skolehus der mor gikk på skole, og der også jeg som 6-åring fikk ble invitert til å overvære en skoletime. Jeg satt helt bakerst, med tavle og griffel hvor jeg kunne tegne  og  skrive bokstaver.  Dette var min første «skikkelige» skoledag.

En gang vi var på besøk på Tyssen hadde far med radioen.  Det var jo ingen der som hadde fått radio enda. Søndag ble nabokonene invitert til andaktsstund i stuen.

 

Bildet er lånt fra Kulturarv Voss

 

Litt mer livlig var det når nabobarna kom for å høre på barnetimen på lørdagen. Da fikk også jeg høre barnetimen på lokalradioen fra Bergen, med kjuaguttene Kallemann og  Amandus. Jeg var vant med Oskar og Truls fra Oslo.

Bestefar var  en del eldre enn bestemor. Han hadde vært i Amerika i sin ungdom og hadde litt av vært å fortelle fra den tiden han var med bygge ut jernbanen der.  Han fortsatte ved jernbanen da han kom tilbake til gamlelandet. Mange av slektningene hans ble værende i Amerika og kom aldri hjem igjen.

Det var alltid spennende å gå på tur med bestefar. I vestlandsnaturen så trær og mosegrodde steiner ut som troll og mystiske dyr,  og det var trygt og godt å bli leid av en solid arbeidsneve. Dessverre blir vi jo alle eldre, og dagen kom da bestemor og bestefar måtte flytte til en gård som onklene mine hadde, med lettere adkomst. Gården hadde kyr og hest og sauer, og ettersom jeg vokste meg større og sterkere, fikk jeg hjelpe til mer når vi kom på besøk. Det var  alltid gøy når vi skulle på stølen, med kløvhest og proviant. Vi lå da gjerne der et par dager, gikk på tur, fisket ørret og sloss med myggen. Det var skikkelig sunn stølskost med rømmekolle, stekt småørret og prim!

 

 

 

Skoledager

Så ble jeg 7 år, og skolegutt. Skolen var på Ustaoset, «skolebussen» var toget. Vi måtte ta et godstog begge veier. Skolen var inndelt i to klasser, minsteklassen, som jeg gikk i, dro hjemmefra tirsdag, torsdag og lørdag. Toget gikk 08.30 og på grunn av forsinkelser hendte det at vi ikke var hjemme før i 20-tiden om kvelden, kalde, trøtte og sultne. Vi hadde niste med oss, brødskiver og melk eller  kakao på Hansa brusflasker. Toget stanset ved flere vokterboliger der det bodde skolebarn. Jeg har ofte tenkt på det ansvaret den godt voksne konduktøren hadde for å bringe oss frem og tilbake, vi var  ikke alltid like snille og veloppdragne.

Når snøstormen raste var det godt å holde i «handa hans far» på vei fra toget til døren der hjemme.

 Sommerferien var alltid en spennende og livlig tid. Det var to støler i full drift i Oksebotn, på vår side av vannet hadde de kuer og kalver mens det på andre siden av vannet var hundrevis av geiter. Jeg synes det var så koselig å bli med for å hente kyrne og sette dem på båsen så de kunne melkes. Det hendte vel at jeg kom hjem med en melkeskvett som betaling for innsatsen På stølen på den andre siden av vannet trengte de ved til osteproduksjonen. Veden måtte lastes ombord i båt, og noen ganger ble jeg kanskje litt vel ivrig med lastingen, og kom hjem dryppende våt etter å ha ramlet i vannet. Det ikke dypt og jeg var sjelden våt over nesetippen, men det var iskaldt smeltevann rett fra Hardangerjøkulen. Heldigvis var veien kort inn på kjøkkenet for å få tørt tøy og formaninger. De to første årene av skoletiden min, holdt skolen til i stasjonsbygningen på Ustaoset, i et tidligere venterom.  Så flyttet vi inn i en flott, nybygget skolebygning med alt moderne utstyr.  Her fikk jeg min første filmopplevelse da læreren viste en dyrefilm som gjorde stort inntrykk. Det var også her jeg lånte min første bok på skolebiblioteket. Boken handlet om lappegutten Lågje. Dette var i den tiden da samene ble kalt lapper.

Liv og røre på Finse

Sonja Henie

Laila Schou Nilsen

Birger Ruud

Hvert år ble det arrangert skoleskirenn på Geilo.  Et år ble det  arrangert skirenn på Finse, både for oss skolebarn, og på ordentlig for voksn., på selveste17.mai.  På denne tiden trente Sonja Henie kunstløp i ishallen på Finse, og Laila Schou Nilsen kjørte utfor og slalåm fra Finsenuten.  Selveste Birger Ruud kom for å se på oss guttene som hoppet. Jeg var 9 år da jeg fikk pokal for «god innsats», overlevert av hopplegenden selv.  Finse var vår viktigste stasjon. Her stoppet togene når vi skulle på langturer og her var det butikk med alle de varene vi hadde bruk for selv.Mor brukte telefon for å bestille, og varene kom til oss med godstog neste dag. Juletrefestene på Finse var alltid høytidelige  og livlige. Alle familiene som bodde i nærmeste omkrets møttes. Her kom mor og far og små og store.

Juletrefest på Finse januar 1932. Unge Knut med genser, i midten foran.

 Alle hadde med seg noe godt hjemmefra, kaker og smørbrød, og det ble servert kaffe, kakao og brus. Jeg husker en gang alle måtte overnatte på Finse etter en slik sammenkomst. Det var blitt uvær og vi kunne ikke bruke sykkeldressin. Den natten lå jeg under en skolepult, tror jeg. Det var i hvert fall godt å komme hjem til sin egen seng dagen etter!

Påske i fjellet

I påske leide vi ut andre etasje til påskegjester. Mor syntes det var greit og likte å lage mat, og gjestene satte stor pris på å få være hos oss i fjellet for å nyte sol og flott natur.

Jeg syntes det var kjekt når far hadde tid til å bli med på skitur. Det hendte vel at vi fikk med oss mor også, men hun var kanskje litt mer forsiktig med å sette utfor, og jeg var kanskje litt vel vågal for å vise meg frem. Vi kom oss alltid vel hjem, og koste oss med barnetimen i radio.

                  

Påske i Oksebotn 1935.

Her kommer andre avsnitt av pappas barndomsminner, Korte bein og lang vei er tydeligvis ikke noe hinder når bare motivasjonen er sterk!

Liten gutt går langt etter svinesteik

Jeg har alltid vært glad i god mat, men kunne sikkert bli plagsom hvis jeg ikke fikk yndlingsrettene mine.  Det beste jeg visste var stekt kjøtt. Mor husket alltid tilbake med gru på den søndagen jeg plutselig ble borte.

Vi hadde nettopp hatt besøk av begge onklene mine, som bodde i en anleggsbrakke vel en kilometer unna. De hadde sommerjobb på jernbanen, og mor var veldig glad for å ha begge lillebrødrene sine i nærheten.  Det var en fin søndag, og vi satt ute i solveggen alle sammen. Ved middagstider ruslet onklene tilbake til brakken, de gledet seg til dagens rett: svinesteik. Telefonen ringte, og både mor og far ble opptatt med telefonprat. Plutselig var jeg alene, 5 år gammel, og med tankene fulle av onkler og svinesteik. Jeg kunne vegen, hadde gått den sammen med mor. Det ble til at jeg ruslet bortetter den vegen som seinere skulle bli kjent som Rallarvegen. Hos onkel Einar og onkel Knut ble forskrekkelsen stor da jeg plutselig sto i døren og pekte på den velduftende middagen borte på bordet. Heldigvis forsto de at  jeg nok var ettersøkt og at leteaksjon allerede var i gang, så onkel Knut spurtet tilbake for å fortelle at jeg var i god behold.

Hjemme var mor fortvilet og nesten hysterisk for de to nærmeste naboene våre var jernbanelinjen og den iskalde fossende elven.

Jeg fikk svinesteik til middag før jeg ble fulgt hjem av onkel Einar. Heldigvis hadde stemningen roet seg ned. Etter en kjærlig skjennepreken satt vi alle igjen, en erfaring rikere. Noen avstraffelse utover dette, kom aldri på tale, hverken før eller siden.

Flytting til Oksebotn

I de dager ble det opprettet helsestasjon i skolehuset på Haugastøl, og her var jeg på kontroll noen ganger. Her fikk jeg også koppevaksinen og klarte meg bra uten noen særlige ettervirkninger.

Så kom dagen da vi måtte flytte til Oksebotn, noen kilometer øst for Finse. Jeg var 6 år gammel, og fikk plutselig flere lekekamerater.

Oksebotn på den tiden var en hel liten fjellandsby, med to vokterboliger med plass til 4 familier, slik fikk vi tre nabofamilier.  Det var flere barn rundt  min alder.  Det var også på denne tiden jeg fikk problemer med mandler og polypper, og måte til Oslo for operasjon. Jeg kan huske at vi bodde noen dager hos min tante på Stabekk til jeg var frisk nok til å dra til fjells igjen.

Tre kortspillende damer i solveggen. Mor i midten.

Neste avsnitt: Om skoledager og fritid

Alt om min far

Da pappa sin 90-års dag nærmet seg i vår, spurte jeg om han kunne skrive ned noen av de anekdotene og barndomsopplevelsene som han hadde delt med oss. Jeg tenkte at dette kunne være en fin ting å ha i familien, særlig for den oppvoksende slekt. Pappa skred til verket med stor arbeidslyst, og resultatet ble i første omgang 11-12 A4-sider med sirlig håndskrift. Siden dette var mitt forslag, tok jeg på meg en slags redaktør-rolle, fant frem litt gamle bilder etc, og samlet teksten i avsnitt.  Dette ble til et dokument som vi delte med alle dem som feiret 90-årsdagen sammen med oss. 

Jeg  har imidlertid fått lov til å dele teksten på bloggen min. Dette er en historie om en meget spesiell oppvekst, i 1000 meters høyde over havet, "der ingen kunne tru at nokon kunne bu". Jeg kommer til å legge den ut, avsnitt for avsnitt. Det er pappa sine ord, pappa sin historie, fra hans opprinnelse til han er 18-19 år gammel:

Geografi og kjærlighet

Tenk deg et kart over Sør Norge der Hardangervidda er inntegnet som en stor firkant. I øverste venstre hjørne av vidda finner du Hallingskarvet som et stengsel mot nord og Bergsmulnuten og Gråskallen som stengsel mot vest. Fjellveggene står som naturskapte skjermer, de stopper nedbør og uvær fra vest og sørger samtidig for mye godvær og sol på vår østside.

Her, innerst i hjørnet på det tenkte kartet, finner du en lun, koselig idyll i naturen med navnet Grytå, med en av vokterboligene langs Bergensbanen.

Takket være Bergensbanen ble grensen mellom Østlandet og Vestlandet utradert etter 

  en formidabel innsats fra begge sider. Annlegningen av banen skapte mange arbeidsplasser og annet samkvem. Det oppsto et miljø langs banestrekningen hvor vossing og hallingdøl møttes. Dette samkvemmet, spesielt hos den yngre garde, førte til at en ny blandings-dialekt ble skapt, dette burde definitivt vært tema for en doktoravhandling!

I Grytå vokterbolig var det to leiligheter, en i hver ende av huset. I den ene leiligheten bodde Lars, min mors onkel. Min mor var husholderske for ham. I den andre leiligheten flyttet min far inn. Han kom som nyansatt banevokter og hadde fått en niese til å komme for å være hans husholderske. Slik skulle det være på den tiden. Det varte nok ikke så lenge før de to damene byttet plass og Karoline og Svein hadde funnet hverandre.

Min første dag

  Etter to års ekteskap kom denne strålende vårdagen i 1926, den dagen da disse to skulle bli mine foreldre. Det var slutten av april. Solen bakte i hellingene og snøen var begynt å synke sammen. Lyng og kvister tittet forsiktig frem gjennom snøfonnene. Luften var klar og frisk, som bare luften kan være en slik solrik vårdag i fjellet. Kanskje var det til og med begynt å lukte tidlig vår?  I hvert fall kaklet rypa innbydende oppe i lia og inviterte til en tidlig frokost på frossen krekling.

Men i dag var liksom ingen ting som det pleide å være i naturen rundt boligen. Det var masse støy og uro og høyt stemmebruk. Noe var på ferde! Far var allerede på vei til Haugastøl for å hente den damen som skulle  bli min jordmor,

Hun hadde blitt varslet på telefon, og måtte hentes og transporteres pr sykkeldresin!

Hun ankom i tide, og så vidt jeg har forstått gikk alt fint uten komplikasjoner.  29. april 1926 ble min første dag på fjellet, i strålende vær og uten solbriller

  Som enebarn og bortskjemt, ble jeg naturligvis dullet med både av slekt og venner som ofte kom på besøk, både sommer og vinter.  Denne karakteristikken har jeg siden tatt med godt humør, for den var jo korrekt. Men jeg har vel greid meg, og kom meg gjennom både barndom og ungdomstid selv om jeg sikkert var en prøvelse for mor og far en gang i blant.

Neste avsnitt:  Liten gutt går langt etter svinesteik!

Reisen til Bestemor

Man vil jo gi sine barn det beste - også de beste ferieopplevelsene. Jeg tror at vi har vært gjennom mye av det obligatoriske programmet: Sabeltann, Legoland og etterhvert en og annen Middelhavstrand. Nå vil ikke avkommet feriere sammen med oss mer, en epoke er over. Vemodig, men også slik det skal være. Det er imidlertid en reiseopplevelse jeg aldri fikk gitt ham, nemlig Reisen til Bestemor.

Reisen til Bestemor startet alltid med en prøvelse, nemlig selve reisen. Vi hadde ikke bil,  derfor ble den foretrukne reisemåten som regel buss og ferge. Jeg har i ettertid forstått at både min søster og jeg led av det som må betegnes som betinget bilsyke. Det var nok bare å se en rød HSD-buss (for ikke å snakke om å kjenne lukten av en..!), så var kvalmen der. Etter å såvidt ha lagt Valleheiene bak oss, spydde vi som fontener, og mamma hadde alltid plastposer i håndvesken. Det ble pause og lufting under fergetransporten, deretter fortsatte prøvelsene på den andre siden hvis ikke en av Onklene stod på kaien og ventet. Underveis på den svingete veien fra Sandvikvåg, via Fitjar til Sagvåg og Jensaneset lærte jeg meg noen stedsnavn. Det var Jammerdalen, der det spøkte, og Rutle, der lynet slo ned og forårsaket en heftig skogbrann en av gangene vi passerte.

Vel fremme var Bestemor klar for besøk. Vi drakk tynn te og jeg spiste skive med smør og sukker på. Dette var såkalt ferie-adferd, akkurat som å spise blekksprut eller drikke øl til lunsj, ting som ikke gjøres hjemme. Jeg satt og hørte på Bestemor og mammas endeløse samtale om alle felles kjente og om alt som hadde skjedd siden sist, helt til jeg ble jagd i seng. Her leste jeg Alle Kvinner fra slutten av 60-tallet og lyttet til den jevne duren av stemmer nedenunder. Bestemorhuset ristet litt hver gang en bil kjørte forbi, og frontlysene lyste opp soverommet. Men det var ikke så mange biler som kjørte forbi.

Hos Bestemor møttes slekten. Tre onkler bodde i gangavstand, de andre fire onklene i kort kjøreavstand. De kom på besøk stadig vekk, angivelig for å "øse båten", et motiv som ble gjennomskuet selv av 7-årige meg. Omsorgen for "mammo" kunne ikke misforståes.

Selvsagt skulle vi rundt og besøke alle, som byjente undret jeg meg over at ingen hadde husnummer på husene sine, og at ingen hadde ringeapparat. Jeg kan huske at jeg ble flau når mamma banket på og gikk rett inn (ingen låste døren heller!).  På et øyeblikk stod kaffekoppene klare, sammen med velfylte fat. Jeg har aldri klart å avgjøre hvem som hadde den beste kaffimaten; tante Sigrid, tante Emma eller tante Eli.

Selvsagt skulle vi handle for Bestemor! Veien til Kåre-butikken ble lang, ikke i meter men fordi det poppet slektninger ut fra hvert eneste hus, alle skulle hilse og preike.  Slik jeg husker det, fra midten av 70-tallet, var det heller laber aktivitet på slippene, men man kunne fremdeles kjenne lukte av tjære.
Selve butikken på kaien var et eventyr som tiden var i ferd med å løpe fra. Jeg er takknemlig for at jeg har fått opplevd en slik butikk, ikke bare som en museumsattraksjon.

Bestemor hadde bursdag i august, nettopp derfor var vi der ofte på den tiden. Slik jeg husker det, var det alltid fint vær på bursdagen til Bestemor, og varmt, slik at Tantene slet med å få kremfløten stiv på kakene. Begge stuene ble fylt opp av Tanter, Onkler, Kusiner og Fettere, det ble skrønet og overdrevet og latteren satt løst. Så fantastisk å kunne sitte og kjenne at man er med et slikt felleskap!

Det var så mye mer som kunne sies om turene til Bestemor, jeg gir meg her. Hverken Bestemor eller huset hennes er mer. Likevel er vi mange som deler minnene om denne tiden. Det er vår felles arv, vi som har Ottesen-gener i blodet vårt.

Scene fra et ekteskap

 

En hellelagt terrasse badet i ettermiddagssol. I forgrunnen: et ustelt blomsterbed. I bakgrunnen: en gråmalt husvegg med et vindu og en terrassedør.
De som er med:  Mor(lettkledd kvinne i midten av 40-årene)
                           Far( solbrent mann  med falmet kortebukse)
                           Gullungen (vakker og høyreist 19-åring)

                                                 Scene 1

(Mor står midt på terrassen med en sammenslått solstol).

Mor: Kan noen komme og hjelpe meg?
Gullungen:(kommer ut på terrassen)Hva er det nå?
Mor:Kan du ta vekk den edderkoppen som sitter der? (peker på baksiden av solstolen).
Gullungen:Åi!!! Den var kjempestor!
Mor: Ja men kan du ta den vekk?
Gullungen: Neitakk.! (forsvinner raskt inn gjennom terrassedøren)
Mor: Halloen!!??
Far:(i døråpningen) Ja, hva er det?
Mor: Kan du komme hit og hjelpe?
Far: Henger du fast, eller?
Mor:Ja, på en måte. Kan du komme hit?
Far: Okei. (kommer ut på terrassen og får øye på edderkoppen)
Far: Åherrejesus....! (rygger to skritt bakover)
Mor: Jada, men kan du hjelpe meg med å få den bort på husveggen?
Far: Er du gal! Tenk om den kryper inn gjennom soveromsvinduet?
Mor: Det er en ute-edderkopp, altså.'
(Far rygger to skritt til bakover og forsvinner hastig inn terrassedøren)
Mor: Jaja, da får jeg gjøre det selv. (løfter forsiktig edderkoppen bort  til husveggen).

(Mor soler seg en stund. Far kommer ut i døråpningen med et kjøkkehåndkle over venstre skulder)

Mor: Det er ikke mye til macho-reir, dette her.
Far: Nei, men nå har jeg tatt middagsoppvasken og ryddet kjøkkenet..........
Mor: Ja, du er veldig flink og grei. Dessuten hadde du rett med tanke på edderkoppen.
         Den er borte  nå, så den har sikkert krøpet inn på soverommet....(smiler søtt).