Ferie og flytting

 

 

 

 

Når jeg skulle hjem på ferie, måtte jeg få reisetillatelse hos lensmannen. Alle som skulle krysse kommunegrensen måtte ha dette.  Godstoget gikk kl 04 om morgenen.

Togreisen til og  fra Voss tok ca 5 timer med nattoget. Verst var turen tilbake til Voss, med ankomst ved midnatt.  Det var ikke gøy å snuble hjem gjennom mørklagte gater og veger, og håpe på minst mulig våpenrasling og sinte anrop, før jeg endelig fant døren til hybelen.

Selve togreisen måtte ofte foregå stående i korridoren, da Vernemakten  hadde reservert  omtrent alle sitteplassene. De satt og stod  som sild i tønne, eller kanskje det skulle kalles røykesild, da de fleste soldatene røykte nonstop på de sure sigarettene sine.  Jeg røykte ikke selv på denne tiden, og trengte en dag med utlufting og frisk luft etter en slik tur.

I 1941 flyttet mor og far fra Tunga til Nygård, som ligger nær Haugastøl. Denne vokterboligen lå i en koselig bjørkeskog. Nærmeste nabo var en fjellgård, som hadde vært i drift siden jernbanen kom, med husdyr og det hele.  Nå var gården blitt feriebolig for Cappelen bokforlag i Oslo.

Når jeg var hjemme på sommerferie, deltok jeg gjerne med vedhogst i bjørkeskogen. Det var jo ikke strøm der, og all oppvarming og matlaging måtte skje med ved.

 

Når jeg stod i vedskjulet og kjempet med krokete bjørkekubber, hendte det ofte at gamle fru Cappelen kom og satte seg,. Hun fortalte gjerne om sine unge dager i Oslo. Fru Cappelen hadde dårlig hjerte og var skrøpelig, og hun måtte bruke to dager på reisen fra Oslo til Haugastøl.

Jeg hadde sykkelen med meg, og om kveldene syklet jeg til Vikastølen for å kjøpe en melkeskvett.

Det hadde vært snakket om å holde vegen over Hardangervidda åpen  også om vinteren. Det ble bygget snø-overbygg, men disse føyket så fulle av snø at den ble liggende til langt ut på sommeren. Sammen med en bekjent, syklet jeg over vidden til en støl ved Maurset. Noen vi kjente fra før krigen, hadde geiter der, og vi håpet på å kunne snike til oss en ost.  Til tross for utallige spiker langs veien, kom vi oss både frem og tilbake like hele, uten punkteringer og kontroller.

Så ble banestrekningen og avdelingen ved Haugastøl ledig, og far, som følte at pensjonsalderen nærmet seg, ville flytte dit. Vokterboligen på Haugastøl ble siste stoppested  for hans lange tjeneste.

Bestemor, som fremdeles var sprek og oppegående, hadde slik lyst til å besøke mor og far.

Jeg fikk ordnet reisetillatelse til henne med et dagtog, og vi reiste fra Bolstadøyri om morgenen og byttet til et nytt tog på Voss. På strekningen Myrdal-Finse måtte alle vinduer stenges med rullegardiner. Ingen måtte få se hva Vernemakten holdt på med!