Konfirmasjon

Vinteren 39/40 ble min siste tid på folkeskolen. Jeg begynte å gå for presten, på Geilo.  Presten Fladmark tok godt mot oss de dagene det var møte.

7. april 1940 ble jeg konfirmert i Geilo kirke. Elegant i ny blådress, hvit skjorte og nytt slips, og med nytt selvlysende armbåndsur, stilte jeg opp sammen med resten av konfirmantene fra fjern og nær. Det var midt i snøsmeltingen, med mye fint materiale til å lage snøballer av. Presten greide å roe oss ned og vi gikk pent og pyntelig inn i kirken.  Det ble likevel noen strenge blikk fra foreldre, som hadde gitt formaninger om plettfri oppførsel. Sammen med noe nære slektninger , overnattet vi på Geilo før vi reiste hjem til Tunga. Det var mange ekstratog med  soldater og marinegaster som hadde fått mobiliserings-ordre og skulle møte opp allerede den dagen. Ingen visste noe men ryktene gikk. 8.april reiste vi hjem igjen med det siste toget.  

Krig på Tunga  

 

Morgenen etter at vi hadde kommet hjem fra Geilo, våknet jeg opp til beskjeden om at toget var innstilt og skolene stengt . Det var den 9. april.  Det gikk mange ekstratog med militær-transporter og det kom stadig nye meldinger  over telefonen. Vår bolig var med ett blitt et slags sentrum for begivenhetene, for  Tunga med sitt ekstra krysningsspor var blitt viktig for den militære logistikken.

Telefonlinjen var  på den tiden eneste forbindelsen med omverdenen, og de første tyske flyene begynte å bombe telefonnettet.

De laget kratere uten for boligen vår, uten å gjøew større skade. De forsøkte også å ta et tog på veg vestover fra Geilo, men toget greide å komme seg inn i tunnellen ved Einå, og ble stående en god stund med sprengte skinner på begge sider av tunnellen. Vi ble evakuert til Oksebotn, og bodde stølsbuen der noen uker, inntil «vernemakten» var ferdig med å erobre Bergensbanen.

 Da det var blitt vår og sommer i luften, kunne vi flytte tilbake. Heldigvis hadde jeg blitt god til å sykle, og far hadde kjøpt en god, brukt sykkel med mye ekstrautstyr.  Rallarvegen i dag er i god stand, den gangen var den full av humper og hull. Jeg greide meg likevel bra, selv om det ble litt skrubbsår her og der. Jeg syklet til kamerater som bodde i de andre vokterboligene, noen kilometer unna og vi fisket og hadde det gøy. Det var alltid populært å komme hjem med ørreter til steikepannen. Rømme og smør kunne det bli vanskelig å få fatt i på denne tiden.  Tyskerne som var kommet til Norge, var jo så underernærte og utsultet at de beslagla alle landbruksprodukter. Men heldigvis hadde vi  tran som satte en egen duft og smak på det som lå i pannen, En venner seg til mye, og det ble mye sunn kost basert på tran fremover.