Innspurten på skolen —og krigen

Jeg var blitt 18 år. Sommeren ‘44 var urolig, med masse rykter om krigens gang. Alle håpet på en snarlig slutt på rasjoneringskort og B-såpe.

For å få sommeren til å gå, fikk jeg sommerjobb som banevokter ute på linjen. Jeg var med på vedlikehold og annet arbeide på skinnegangen, med mange tunge løft i sommervarmen. Vi brukte hakke og spade for å holde fundament og underlag under skinnene i orden. I dag har de maskiner og måleinstrumenter til dette.  På grunn av mangel på arbeidskraft, hendte det at jeg var alene på jobb. Jeg måtte stadig være på vakt for det kom ofte  uanmeldte ekstratog og lokomotiver. Noen ganger måtte jeg hoppe til siden, det var som om en usynlig kraft trakk meg unna i siste liten.  Sommerferien 1944 gikk fort unna.

Så kom august med ny skolestart. Det ble en kaldt og ufyselig  høst og vinter på Voss, men vi hadde begynt å forberede russerevyen. I tillegg måtte vi begynne å tenke på eksamen  artium til våren!

Program og tildeling av roller gikk greit å ble godkjent etter en «snill» sensur. 

Revyen ble fremført i mars/april i festsalen. Dessuten hadde vi en forestilling en kveld i Ulvik. Turen dit gikk med  leiet buss som gikk på knott. Vi måtte ha med flere sekker med småkappet ved til etterfylling underveis.

Det meste av inntektene gikk til husløse og trengende fra den store eksplosjonsulykken i Bergen.

Alle var vel klar over at noe kom til å skje, denne seinvinteren 1945. De tyske soldatene ble sendt til andre områder, og vi gikk å ventet på slutten.  Mange av eleven forsvant, de måtte enten gå i dekning eller de hadde fått andre oppdrag– ingen visste jo hvor fredelig freden ville bli!

Eksamensplanen ble endret og det ble besluttet å basere eksamen artium på standpunktkarakterene. Dermed ble det slutt på eksamens-lesningen. 8.mai ble klassen min invitert hjem til tysklæreren, som hadde en liten gård på Skulestadmoen.

 

Det ble en skikkelig middag med fåresteik og mye godt tilbehør. Og ingen gjenfortelling på tysk!

Det ble ingen flere marsjer med sang og musikk.  Vernemakten hadde nå mer enn nok med å verne seg selv, og forlot arbeidsleirene med  krigsfanger. Jeg ble med i en gjeng som sørget for å skaffe forsyninger til disse fangene, som for det meste var russere og jugoslaver. Etter hvert ble de sendt hjem med ekstratog, forhåpentligvis til sine hjemland.

Så kom 17.mai, dessverre med regn og grått vær. Men hva betydde vel været for «fredsrussen» på en slik dag!  Utstyrt med russeluer og bambusstokker med sløyfer på, gikk russetoget gjennom Vangsgaten med  musikk, flott fane og ditto plakater, alle med aktuelle tekster og illustrasjoner. Russepresident Sponheim og jeg stod på balkongen utenfor kaffen. Presidenten talte til massene og jeg holdt manuskriptet.  Litt russeløyer ble det vel også tid til.  Noen av lektorene fikk i løpet av natten byttet inngangsporter og så videre.  Noen mer seriøse påfunn kom aldri på tale.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ferie og flytting

 

 

 

 

Når jeg skulle hjem på ferie, måtte jeg få reisetillatelse hos lensmannen. Alle som skulle krysse kommunegrensen måtte ha dette.  Godstoget gikk kl 04 om morgenen.

Togreisen til og  fra Voss tok ca 5 timer med nattoget. Verst var turen tilbake til Voss, med ankomst ved midnatt.  Det var ikke gøy å snuble hjem gjennom mørklagte gater og veger, og håpe på minst mulig våpenrasling og sinte anrop, før jeg endelig fant døren til hybelen.

Selve togreisen måtte ofte foregå stående i korridoren, da Vernemakten  hadde reservert  omtrent alle sitteplassene. De satt og stod  som sild i tønne, eller kanskje det skulle kalles røykesild, da de fleste soldatene røykte nonstop på de sure sigarettene sine.  Jeg røykte ikke selv på denne tiden, og trengte en dag med utlufting og frisk luft etter en slik tur.

I 1941 flyttet mor og far fra Tunga til Nygård, som ligger nær Haugastøl. Denne vokterboligen lå i en koselig bjørkeskog. Nærmeste nabo var en fjellgård, som hadde vært i drift siden jernbanen kom, med husdyr og det hele.  Nå var gården blitt feriebolig for Cappelen bokforlag i Oslo.

Når jeg var hjemme på sommerferie, deltok jeg gjerne med vedhogst i bjørkeskogen. Det var jo ikke strøm der, og all oppvarming og matlaging måtte skje med ved.

 

Når jeg stod i vedskjulet og kjempet med krokete bjørkekubber, hendte det ofte at gamle fru Cappelen kom og satte seg,. Hun fortalte gjerne om sine unge dager i Oslo. Fru Cappelen hadde dårlig hjerte og var skrøpelig, og hun måtte bruke to dager på reisen fra Oslo til Haugastøl.

Jeg hadde sykkelen med meg, og om kveldene syklet jeg til Vikastølen for å kjøpe en melkeskvett.

Det hadde vært snakket om å holde vegen over Hardangervidda åpen  også om vinteren. Det ble bygget snø-overbygg, men disse føyket så fulle av snø at den ble liggende til langt ut på sommeren. Sammen med en bekjent, syklet jeg over vidden til en støl ved Maurset. Noen vi kjente fra før krigen, hadde geiter der, og vi håpet på å kunne snike til oss en ost.  Til tross for utallige spiker langs veien, kom vi oss både frem og tilbake like hele, uten punkteringer og kontroller.

Så ble banestrekningen og avdelingen ved Haugastøl ledig, og far, som følte at pensjonsalderen nærmet seg, ville flytte dit. Vokterboligen på Haugastøl ble siste stoppested  for hans lange tjeneste.

Bestemor, som fremdeles var sprek og oppegående, hadde slik lyst til å besøke mor og far.

Jeg fikk ordnet reisetillatelse til henne med et dagtog, og vi reiste fra Bolstadøyri om morgenen og byttet til et nytt tog på Voss. På strekningen Myrdal-Finse måtte alle vinduer stenges med rullegardiner. Ingen måtte få se hva Vernemakten holdt på med!

 

 

Jeg flytter hjemmefra

Jeg var 14 år, ferdig på folkeskolen, og måtte tenke på videre skolegang. Det var min mor som foreslo å reise til Voss. Voss var alltid  hennes favorittplass og hun ville helst at vi alle hadde flyttet dit. Far var ikke enig, og derfor ble vi værende på fjellet. Men nå skulle jeg altså starte skolegang på Voss og måtte skaffe meg vitnemål fra skolen.

Posten var ikke kommet i gang igjen etter krigsutbruddet, og jeg syklet til Geilo for å hente vitnemålet. Jeg overnattet hos læreren og hans søster, og satte både sykkelen og meg selv på toget tilbake neste dag.  Etter noen telefonsamtaler  fikk mor og jeg  reisetillatelse til å dra til Voss.

 

Voss var  helt utbombet av tyske fly, og det var ikke lett å finne hybel. Heldigvis hadde mor en venninne fra gamle dager, fru Skorve. Hun var min gudmor, og jeg fikk bo hos henne.  Jeg fikk et rom ved siden av kjøkkenet, huset var eldgammelt og verneverdig og hadde en sølvkule ved  inngangsporten.

 

. Jeg trivdes godt og tiden gikk med til å tette hullene i veggen . Jeg ble tatt godt vare på av vertskapet.  Det første skoleåret hadde jeg full pensjon. Siden spiste jeg på kafe og ordnet brød og melk i hjørnebutikken med rasjoneringskort. Middagsmenyen var  for det  meste røykesild, med kanskje litt hvalbiff i tran-saus til søndagsmiddag!

Jeg var for ung til å begynne på gymnaset, og gikk to år på realskole før jeg kunne begynne direkte i 2.klasse på Voss Landsgymnas.

Togene var heldigvis begynt å gå igjen, og jeg måtte til lensmannen for å få reisetillatelse for å kunne reise hjem. Vi hadde skiferie og potetferie og lang juleferie hvert år. Ellers dro jeg gjerne en tur til Bolstadøyri for å besøke onklene og bestemor. Bestefar døde dessverre  i 1940.

 

 

Difteri-tragedien

Da situasjonen i landet begynte å normalisere seg, ble de norske soldatene  sluppet fri og tok seg hjem på forskjellig vis. Onkel Magnus , som også hadde vært mobilisert, stod plutselig i døren en regnvåt dag, trøtt og glad for å være hjemme.

 

Tante Magda hadde vært lenge alene med de to små guttene, begge under ti  år. Nå var  Magnus hjemme igjen, og de skulle  begynne å leve som normalt.  Men tragedien lå på lur.. En difteri-epidemi  hadde rammet hele Vestlandet,  med mange syke og døde.  Både onkel og tante ble smittet, og verst  gikk det utover de to  barna, som døde begge to.

 De syke hadde blitt internert på Gjernes Bad  på Voss.  Jeg kunne stå på andre siden av gjerdet  og snakke med dem.  På grunn av interneringen, var det bare bestemor, onkel Lars og jeg var i begravelse til de to små guttene

 

Bestemor var omtrent 70 år på denne tiden,  hun var sprek og hadde et godt humør. Det var hun som måtte trå til med husvask og desinfisering etter epidemien.

Jeg tok toget dit i helgene for å hjelpe til, og hadde ellers kontakten med de som måtte holde seg bak sperringene. Selv slapp jeg unna sykdommen.

 

Skoletid og fritid

Søndagene ble benyttet til sykkelturer eller skiturer.  Hvis det var vær og føre, tok vi skiene på nakken , opp Hanguren og innover det flotte terrenget på fjellet. Det gikk ingen fjellheis på den tiden.  Det var flere av oss som bodde på hybel, og som stadig håpet på en spennende søndagsmiddag på kafeen etter turen.

Om kveldene, hvis det var føre til det, lånte vi en solid kjelke og akte ned Rognsbakken. Disse kveldene kunne bli  både livlige og trivelige, med sprengkulde og måneskinn.

måneskinn. Fullt så gøy var det ikke å bli stoppet på mørke kvelder for å vise grenseboerbevis foran geværmunningene.  Selv om vi var ungdommer, måtte vi bære på oss dette beviset hele tiden.

Ellers underholdt  «Wehrmacht» oss i blant med  parademarsj , sang og spill. I starten av krigen sang de «Denn wir fahren , denn wir fahren gegen Engeland».

Tyskerne hadde okkupert gymsalen og festsalen på gymnaset. Vi måtte ha gymtimene på fotballbanen, og det endte dessverre ofte i ømme ankler etter å ha tråkket over.

Da var det godt å ha sykkelen til hjelp.

Heldigvis fikk vi  ellers gå i fred for de tyske soldatene. Hvis noen av dem prøvde seg med noe tull, ble de møtt med iskalde blikk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Konfirmasjon

Vinteren 39/40 ble min siste tid på folkeskolen. Jeg begynte å gå for presten, på Geilo.  Presten Fladmark tok godt mot oss de dagene det var møte.

7. april 1940 ble jeg konfirmert i Geilo kirke. Elegant i ny blådress, hvit skjorte og nytt slips, og med nytt selvlysende armbåndsur, stilte jeg opp sammen med resten av konfirmantene fra fjern og nær. Det var midt i snøsmeltingen, med mye fint materiale til å lage snøballer av. Presten greide å roe oss ned og vi gikk pent og pyntelig inn i kirken.  Det ble likevel noen strenge blikk fra foreldre, som hadde gitt formaninger om plettfri oppførsel. Sammen med noe nære slektninger , overnattet vi på Geilo før vi reiste hjem til Tunga. Det var mange ekstratog med  soldater og marinegaster som hadde fått mobiliserings-ordre og skulle møte opp allerede den dagen. Ingen visste noe men ryktene gikk. 8.april reiste vi hjem igjen med det siste toget.  

Krig på Tunga  

 

Morgenen etter at vi hadde kommet hjem fra Geilo, våknet jeg opp til beskjeden om at toget var innstilt og skolene stengt . Det var den 9. april.  Det gikk mange ekstratog med militær-transporter og det kom stadig nye meldinger  over telefonen. Vår bolig var med ett blitt et slags sentrum for begivenhetene, for  Tunga med sitt ekstra krysningsspor var blitt viktig for den militære logistikken.

Telefonlinjen var  på den tiden eneste forbindelsen med omverdenen, og de første tyske flyene begynte å bombe telefonnettet.

De laget kratere uten for boligen vår, uten å gjøew større skade. De forsøkte også å ta et tog på veg vestover fra Geilo, men toget greide å komme seg inn i tunnellen ved Einå, og ble stående en god stund med sprengte skinner på begge sider av tunnellen. Vi ble evakuert til Oksebotn, og bodde stølsbuen der noen uker, inntil «vernemakten» var ferdig med å erobre Bergensbanen.

 Da det var blitt vår og sommer i luften, kunne vi flytte tilbake. Heldigvis hadde jeg blitt god til å sykle, og far hadde kjøpt en god, brukt sykkel med mye ekstrautstyr.  Rallarvegen i dag er i god stand, den gangen var den full av humper og hull. Jeg greide meg likevel bra, selv om det ble litt skrubbsår her og der. Jeg syklet til kamerater som bodde i de andre vokterboligene, noen kilometer unna og vi fisket og hadde det gøy. Det var alltid populært å komme hjem med ørreter til steikepannen. Rømme og smør kunne det bli vanskelig å få fatt i på denne tiden.  Tyskerne som var kommet til Norge, var jo så underernærte og utsultet at de beslagla alle landbruksprodukter. Men heldigvis hadde vi  tran som satte en egen duft og smak på det som lå i pannen, En venner seg til mye, og det ble mye sunn kost basert på tran fremover.

Tunga



 Da jeg ble 10 år, var tiden kommet for å begynne i skoleklassen med de store elevene. På grunn av fars arbeid, måtte vi flytte fra Oksebotn til et nytt sted: Tunga.  Her var det en litt større vokterbolig med første etasje av solid steinmur. Skoleveien ble 5 kilometer kortere, men transporten foregikk på samme måte som før.

På Tunga var det også en ordentlig seter med skikkelig bolig og eget fjøs med plass til stor budskap med kyr og kalver fra gårder i Hallingdal. Kyrne kom med tog i spesielle kuvogner. De kom tidlig på sommeren når det begynte å bli grønt.

 

Jeg var ofte med på å frakte melkespannene ned til toget for å bli sendt til meieriet. . Jeg syntes det var så koselig med de snille kuene, og var ofte med for å hente dem til båsen for melking. Jeg kan ikke forstå at noen er redde for kyr!

Etter noen år ble det en forandring. Det var blitt bestemt at fjellområdet rundt Tunga skulle benyttes til forsøk med tamrein. Om høsten flyttet en samefamilie hit, som sammen med flere andre, skulle sørge for tamreindrift i området rundt oss. Det ble satt opp reingjerder og reinen ble samlet i flokker og merket med eiernes spesielle snitt i øret. Jeg syntes det var blodig og brutalt, spesielt under slaktetiden. Da var det gøyere med lassokasting, det å forsøke å fange en spesiell rein i flokken som var i bevegelse.. Høyeste mote var å gå med skotøy laget av reinskinn: skaller, men det kunne fort bli kaldt hvis de ble våte.  Vi brukte dem mest til pynt.

                                                              Sommerferie

Når far hadde sine få fridager om sommeren, tok vi oss gjerne en liten ferietur til andre kanter av landet. Vi reiste f.eks strekningen Gudvangen—Lærdal—Gol med buss og båt. Lite reisevante som vi var med buss, satte vi oss bakerst i bussen og jeg tenker med grøss og gru tilbake på de turene!

Da var det noe helt annet med turen til Fagernes-Gjøvik og Hamar med båt på Mjøsa.

Om høsten var far og jeg mye i Hallingdal for å plukke tyttebær. Vi var litt nervøse i traktene rundt Flå og Vassfaret på grunn av alle bjørnehistoriene, men vi kom oss alltid  helskinnet hjem igjen, med masse bær.

Ellers var det masse blåbær og multer å hente på fjellet der vi bodde. Det ble syltetøy og saft til å sette i kjelleren som vinterproviant. Vi hadde mange koselige dagsturer med termos og niste i flott høstnatur. Vi var ofte sammen , flere familier, og  hadde det gøy med kaffikos. Vi satte gjerne fyr på litt kreklinglyng for å holde myggen på avstand med sur røyk.

Mørke skyer truer

Det begynte å skje ting ute i verden. Samene solgte og overlot reinene til andre. Noen  reinsdyr ble til og med lastet inn på toget og  sendt ut av landet. Krig og ufred begynte å gjøre seg gjeldende , også nær oss. Vi pakken en ryggsekk som ble sendt til Finland. Her raste vinterkrigen.  Lange godstog med flydeler passerte. Noen begynte kanskje å hamstre litt.

Påsken  1939 var stølsbygningen gjort om til ungdomsherberge. Her  bodde det både engelske og tyske turister.  Alle utlendingene fikk mobiliseringsvarsel samtidig, på selve påskeaften. Som inviterte gjester, ble vi vitner til dette, og til oppbruddet som fulgte.



Førjulstur til Bergen

 

 

 

 



Vi reiste alltid en liten tur til Bergen før jul for å se juleutstillingene. Turen gikk med godstog, og reisen startet i 20-tiden om kvelden. Vi satt oppe hele natten og forsøkte å gjøre det så komfortabelt som mulig. Likevel var vi temmelig sløve og trøtte når toget omsider ankom Bergen grytidlig om morgenen. Vi ventet på venterommet til kafeen åpnet. Kaffe, kakao og noen supre smørbrød fikk øynene til å åpne seg. De andre sansene bråvåknet da vi kom ut på gaten med trafikken av lastebiler og skranglende kjerrer med hester foran på gater belagt med runde brostein. Det var kaldt og småsurt og vi var kanskje ikke helt i toppform etter natten på toget.

 

Mor skulle naturligvis til friserdamen for å ordne julepermanenten.  I mellomtiden gikk far og jeg til Vågen for å se på båtene. Dette var nok vårt høydepunkt denne dagen. Etter et par timers venting på mor, kunne vi ta en felles hvilepause på kafe, der vi nøt utsikten og folkelivet.

Med livet så vidt i behold, skjelvende av skrekk, klarte vi å krysse trafikkerte gater slik at vi kunne gå inn  i Berstadhuset. Her fikk jeg handlet mine hemmelige gaver til mor og far, og de fikk besørget sine ærender pluss litt ekstra snop til forrådet på fjellet.

Etter enda en natt på godstoget, var vi ved 8-tiden om morgenen omsider hjemme i Oksebotn igjen.

 

Tyssen

 

Mor var født og oppvokst i en liten grend ved fjorden forbi Bolstadøyri, Tyssen.  Stedet har et koselig lite skolehus der mor gikk på skole, og der også jeg som 6-åring fikk ble invitert til å overvære en skoletime. Jeg satt helt bakerst, med tavle og griffel hvor jeg kunne tegne  og  skrive bokstaver.  Dette var min første «skikkelige» skoledag.

En gang vi var på besøk på Tyssen hadde far med radioen.  Det var jo ingen der som hadde fått radio enda. Søndag ble nabokonene invitert til andaktsstund i stuen.

 

Bildet er lånt fra Kulturarv Voss

 

Litt mer livlig var det når nabobarna kom for å høre på barnetimen på lørdagen. Da fikk også jeg høre barnetimen på lokalradioen fra Bergen, med kjuaguttene Kallemann og  Amandus. Jeg var vant med Oskar og Truls fra Oslo.

Bestefar var  en del eldre enn bestemor. Han hadde vært i Amerika i sin ungdom og hadde litt av vært å fortelle fra den tiden han var med bygge ut jernbanen der.  Han fortsatte ved jernbanen da han kom tilbake til gamlelandet. Mange av slektningene hans ble værende i Amerika og kom aldri hjem igjen.

Det var alltid spennende å gå på tur med bestefar. I vestlandsnaturen så trær og mosegrodde steiner ut som troll og mystiske dyr,  og det var trygt og godt å bli leid av en solid arbeidsneve. Dessverre blir vi jo alle eldre, og dagen kom da bestemor og bestefar måtte flytte til en gård som onklene mine hadde, med lettere adkomst. Gården hadde kyr og hest og sauer, og ettersom jeg vokste meg større og sterkere, fikk jeg hjelpe til mer når vi kom på besøk. Det var  alltid gøy når vi skulle på stølen, med kløvhest og proviant. Vi lå da gjerne der et par dager, gikk på tur, fisket ørret og sloss med myggen. Det var skikkelig sunn stølskost med rømmekolle, stekt småørret og prim!

 

 

 

Skoledager

Så ble jeg 7 år, og skolegutt. Skolen var på Ustaoset, «skolebussen» var toget. Vi måtte ta et godstog begge veier. Skolen var inndelt i to klasser, minsteklassen, som jeg gikk i, dro hjemmefra tirsdag, torsdag og lørdag. Toget gikk 08.30 og på grunn av forsinkelser hendte det at vi ikke var hjemme før i 20-tiden om kvelden, kalde, trøtte og sultne. Vi hadde niste med oss, brødskiver og melk eller  kakao på Hansa brusflasker. Toget stanset ved flere vokterboliger der det bodde skolebarn. Jeg har ofte tenkt på det ansvaret den godt voksne konduktøren hadde for å bringe oss frem og tilbake, vi var  ikke alltid like snille og veloppdragne.

Når snøstormen raste var det godt å holde i «handa hans far» på vei fra toget til døren der hjemme.

 Sommerferien var alltid en spennende og livlig tid. Det var to støler i full drift i Oksebotn, på vår side av vannet hadde de kuer og kalver mens det på andre siden av vannet var hundrevis av geiter. Jeg synes det var så koselig å bli med for å hente kyrne og sette dem på båsen så de kunne melkes. Det hendte vel at jeg kom hjem med en melkeskvett som betaling for innsatsen På stølen på den andre siden av vannet trengte de ved til osteproduksjonen. Veden måtte lastes ombord i båt, og noen ganger ble jeg kanskje litt vel ivrig med lastingen, og kom hjem dryppende våt etter å ha ramlet i vannet. Det ikke dypt og jeg var sjelden våt over nesetippen, men det var iskaldt smeltevann rett fra Hardangerjøkulen. Heldigvis var veien kort inn på kjøkkenet for å få tørt tøy og formaninger. De to første årene av skoletiden min, holdt skolen til i stasjonsbygningen på Ustaoset, i et tidligere venterom.  Så flyttet vi inn i en flott, nybygget skolebygning med alt moderne utstyr.  Her fikk jeg min første filmopplevelse da læreren viste en dyrefilm som gjorde stort inntrykk. Det var også her jeg lånte min første bok på skolebiblioteket. Boken handlet om lappegutten Lågje. Dette var i den tiden da samene ble kalt lapper.

Liv og røre på Finse

Sonja Henie

Laila Schou Nilsen

Birger Ruud

Hvert år ble det arrangert skoleskirenn på Geilo.  Et år ble det  arrangert skirenn på Finse, både for oss skolebarn, og på ordentlig for voksn., på selveste17.mai.  På denne tiden trente Sonja Henie kunstløp i ishallen på Finse, og Laila Schou Nilsen kjørte utfor og slalåm fra Finsenuten.  Selveste Birger Ruud kom for å se på oss guttene som hoppet. Jeg var 9 år da jeg fikk pokal for «god innsats», overlevert av hopplegenden selv.  Finse var vår viktigste stasjon. Her stoppet togene når vi skulle på langturer og her var det butikk med alle de varene vi hadde bruk for selv.Mor brukte telefon for å bestille, og varene kom til oss med godstog neste dag. Juletrefestene på Finse var alltid høytidelige  og livlige. Alle familiene som bodde i nærmeste omkrets møttes. Her kom mor og far og små og store.

Juletrefest på Finse januar 1932. Unge Knut med genser, i midten foran.

 Alle hadde med seg noe godt hjemmefra, kaker og smørbrød, og det ble servert kaffe, kakao og brus. Jeg husker en gang alle måtte overnatte på Finse etter en slik sammenkomst. Det var blitt uvær og vi kunne ikke bruke sykkeldressin. Den natten lå jeg under en skolepult, tror jeg. Det var i hvert fall godt å komme hjem til sin egen seng dagen etter!

Påske i fjellet

I påske leide vi ut andre etasje til påskegjester. Mor syntes det var greit og likte å lage mat, og gjestene satte stor pris på å få være hos oss i fjellet for å nyte sol og flott natur.

Jeg syntes det var kjekt når far hadde tid til å bli med på skitur. Det hendte vel at vi fikk med oss mor også, men hun var kanskje litt mer forsiktig med å sette utfor, og jeg var kanskje litt vel vågal for å vise meg frem. Vi kom oss alltid vel hjem, og koste oss med barnetimen i radio.

                  

Påske i Oksebotn 1935.