My home is my castle

Jeg innrømmer det like godt først som siste: Jeg leser interiørblader. Men ikke bare det. Jeg nøyer med ikke med det rike utvalget på tannlegen sitt venteværelse. (Og tannlegen min har i sannhet et flott utvalg av de mest kjente, derfor er jeg alltid tidlig ute…). Jeg kjøper også slike blader. De blir smuglet hjem i diskret innpakning, for så å dukke ”tilfeldig” opp i aviskurven eller på do. Den andre måten å skaffe seg disse bladene, er å laste oppi handlevognen et utvalg av båt/bil/lyd/bilde/PC/spill-blader til far og sønn, for så å sukke honningsøtt: ”.. ja, da kan vel mamma også få et blad..”
Med en slik trang til å kikke i disse bladene, skulle en jo tro at hjemmet mitt også var en eksteriør- og interiørmessig perle. Men dette er langt fra virkeligheten. Selv om hjemmet mitt inneholder mange av de obligatoriske ingrediensene: Norsk Standard Lyse Vegger, noen helt greie møbler, forholdsvis nyoppusset bad & kjøkken samt et utvalg nips og annet graps man har ervervet seg gjennom årene, er det langt igjen før Bonytt kommer på besøk. Vår hjemlige hule er nemlig altfor preget av sine beboere: Tenårings-Lars, med sine høyteknologiske assesoirer og middelaldrende-Tor med sin samling av briller, biltema-kataloger og verktøy,( alt dette dukker opp på de mest uventede steder), Mine etterlatenskaper skal ikke nevnes her. Det er min blogg, jeg bestemmer.
I noen år har jeg sittet og bladet i disse magasinene, beundret god smak og sukket over uoppnåelige drømmer. Men i det siste begynte dette stoffet å kjede meg. Jeg kom til det punktet da jeg ikke orket å se bilde av en eneste Arne Jacobsen-stol til (ikke er de så fine heller!), jeg tålte ikke synet av en eneste Kitchen-Aid mixer til, og hvem f…….n er det som har tid til å brenne levende lys på badet? Tiden var inne til å finne seg ny lektyre, og det var da jeg fant Det Ultimate Hus- og- Hjembladet: Gods och Gårdar
Selv om Toppen Bech med stolthet i stemmen har presentert oss for det herskaplige Norge både på TV og i bokform, må vi faktisk til våre naboland for å finne skikkelige slott og herregårder. Hver utgave av Gods och Gårdar presenterer 3-4 av disse med vakre bilder og detaljerte beskrivelser av interiør, eksteriør og hage (les:parker). Her er lite IKEA, og noen av sofaene ser skikkelig vonde ut, men til gjengjeld er det rikelig med restaurerte silketapeter, prismekroner og gardiner til 3000 kr meteren. Slottets vertskap blir som regel også presentert og avbildet, iført Burberry, fornuftige sko og engelske settere. Leser man teksten veldig nøye, får man vite at selv om han er greve og 7. generasjons godsherre, er han også fondsmekler, og må leie ut slottet til brylluper og kickoff-events. Grevinnen driver antikvitetshandel i stallen, dyrker økologiske grønnsaker og har halv stilling som lærer ved den lokale barneskolen.
De fleste blader innen hus-og-hjem-sjangeren innholder alltid noen trendye matoppskifter. Gods och gårdar er intet unntak, men oppskriftene står i stil med resten av bladet. Her får du middags og menytips av typen: Fasan til 50, Hummer &Champagne til nyttår etc. Selv annonsen i dette bladet er det en egen schwung over: Ikke viste jeg at det fantes så mange gyldenlærsforhandlere, kakkelovnreparatører, urmakere med tårnklokker som spesialitet og skomakere som lager skreddersydde jaktstøvler i strutseskinn.
Jeg vet godt at jeg aldri kommer til å eie mitt eget slott. Jeg kommer aldri til å måtte lete etter sofaputer som matcher 300 år gamle gobeliner, eller glassmestere som er flinke på blyglass. Men det er så deilig å tilbringe noen timer i en helt annen virkelighet, sammen med mer eller mindre adelige svensker og dansker og deres familiespøkelser, fuglehunder og oilskinjakker. Det er som om jeg nesten kjenner lukten av lavendelbedene og de bivokspolerte mahognymøblene. Jeg kan høre knirkingen fra de gamle bygningene og høre vinden ule i de gedigne skorsteinene. Og akkurat i samme stund som det begynner å bli kaldt og skummelt (og dyrt, bare tenk på hvilke strømregninger disse folkene må ha!), kan jeg vende tilbake til min egen verden. Som Jeppe etter sin gjesteopptreden i baronens seng, våkner også jeg i min egen møkkadynge. Noen ganger er det helt ålreit!

Sjokoladekake

Min generasjon er ikke dessertgenerasjonen. Min generasjon kom mye dårligere ut. Vi tilhører Toro-generasjonen.
De bruker Toro, de som er eldre enn oss, også. Men vi er den første generasjonen som har hatt mødre og andre kokke-forbilder som har vært Toro-brukere. Vi er ødelagte. Ikke lærte vi å har lage brun saus fra grunnen av, og vi er skeptisk til all mat som ikke har vært pulver først. På grunn av manglende opplæring og en ganske intens markedsføring har vi blitt offer for følgende selvbedrag:

1) Det er raskt, enkelt og godt med Toro
2) Det går ikke an å lage annen mat en den som kan kjøpes i pulverform.

Disse ”sannhetene” har ført til at vi lar oss lure til å kjøpe de mest utrolige produkter i pakker og poser. Særlig innenfor bake-sektoren har det kommet veldig mye rart de siste årene. Og her det flere aktører enn Toro som ønsker å utnytte vår dårlige kjøkkenselvtillit. Det tilbys en rekke ulike kake/bolle/muffins-varianter. Felles for alle produsentene er at de har minst en type sjokoladekake i sitt sortiment. Men tilværelsens uutholdelige letthet tvinger frem begjæret ette noe mer. Vi trenger mer enn en rask blodsukkerstigning. Vi ønsker oss en sjokoladekake som kan gi sjelen balsam og bidra til sinnets munterhet. Vi vil ha en sjokoladekake som utløser bølger av vellyst og skam, en kake som kan spises med skje fra et fat, eller smuglet ut i serviett og fortært på et usjenert sted. Ingen ting er mer uskyldig enn sjokoladekake, ingen ting er mer syndefullt.
Denne oppskriften gir en stor kake, nok til å tilfredstille et 20-talls godtesyke kolleger. Kaken passer også i barneselskaper, men da kan espressoen i glasuren med fordel erstattes med f.eks melk.

6 egg
7 dl sukker

7 dl mel
6 ts bakepulver
6 ts vaniljesukker
6 ss kakao

5 dl melk
350 g smeltet margarin

Egg og sukker piskes til fluffy eggedosis. Det tørre siktes i, og melk og smeltet margarin blandes i. Røren skal være flytende.

Stekes i langpanne midt i ovnen, 200 grader, ca 25 minutter. Ikke stek kaken for lenge, den skal være litt ”fuktig” i midten. Avkjøles.

Glasur:

3 plater (mørk) kokesjokolade
4-5 ss sterk kaffe/espresso evt melk
et egg
2 ts vaniljesukker
ca 100 g mykt smør
melis

Kokesjokoladen smeltes i vannbad sammen med kaffen/melken. De andre ingrediensene blandes i. Bland i melis til ønsket konsistens/farge. Smøres utover lunken kake. Kaken kan pyntes med f.eks nonstop eller hva du vil. Bruk fantasien!

Der ingen kunne tru at nokon kunne bu

Ser at NRK i dag setter i gang en ny sesong med programmet ”der ingen kunne tru at nokon kunne bu”. Enda flere avsidesliggende menneskebosetninger skal presenteres. Kombinasjonen solskinns-bilder og lett vemodig musikk, fulgt av de alvorstyngede kommentarene fra Oddgeir Bruaset er uslåelig. Dette er tydeligvis noe folket vil ha, snart er der ikke et fjordbotten-naust, en skog-ødegård eller en fjellknaus-skykje som ikke har fått besøk av Bruaset & co!
Det som kjennetegner menneskene vi treffer, er at de virker harmoniske og lykkelige. Riktignok er det noen av dem som fører lange samtaler med geitene sine, eller har navn på alle staurene i skigarden, men stort sett er alle disse typen gode eksempler på at det går an å leve godt uten høyhastighets-bredbånd og regelmessige besøk på McDonalds.
Jeg er en av dem som ikke blir imponert over at det går an bo tre mil fra nærmeste nabo. Jeg blir ikke fascinert over at folk velger en tilværelse der fraværet av OBS megastores, asfalt-svevestøv, rumenske invalide-tiggere og mangefelts-rundkjøringer er totalt. Hvor ligger utfordringene i en tilværelse der du kan stige ut på tunet i bare trusen (eller uten) for å hilse dagen, du kan henge klesvasken ut til tørk på en søndag, du kan male huset ditt rosa, og du kan glemme å fire flagget kl 21 (det er jo ingen som så det likevel).
Det er helt andre boformer som imponerer meg. I siste nr av BOB-magsinet er det et intervju med ekteparet Gunnarsen, som har bodd i samme blokken på Landås i 50 år. De påstår at de har trivdes og satt pris på godt naboskap, og i det store og hele levd et godt liv. Slike mennesker står det respekt av! Selv om det ikke kommer frem av reportasjen, kan vi tenke oss til hvilke påkjenninger de har måtte tåle. I løpet av 50 år har de sett naboer komme og gå. I dette mega-borettslaget har det til en hver tid vært flyttesjauer, skrikende kolikkspedbarn, folk som spikrer og banker seint og tidlig, det har vært avspilling av svensk dansebandmusikk på full lydstyrke, det har vrimlet av bråkete drittunger, obsternasige fjortiser, fyllerør, ekteskapelige mishagsytringer, loddselgere, Jehovas Vitner, folk som skulker dugnader og som boikotter trappevasken.
Alt dette er ting som eneboeren på fjellgården har vært forskånet for. Ikke rart han smiler! Han bruker to minutter på å gå over i fjøset. Andre sitter time etter time i kø på vei til og fra jobb.
Ja visst er det flott å se på Othelie (74), som må ro to timer i motvind for å hente Ellos-katalogen. Men det er kanskje på tide for Bruaset og seg om etter andre kandidater til programserien sin. De virkelige hardhausene sitter ikke på et småbruk på Finnskogen. De lever i de mest befolkningstette strøk, og takler det urbane livet med vekslende stil og verdighet. Glem eremitten på øyen ytterst i Lofoten, Den Siste Viking bor i en blokk i Vadmyra!

Hva er vitsen med vanlige tomater?

Nå har vi nettopp vært og handlet. På denne tiden av året, full av gode nyttårsforsetter og med et hardt presset immunforsvar, lengter kropp og sjel etter noe godt og helsebringende. Etter lange uker med daglige overdoser på klementiner og andre c-vitaminbomber var vi klar for litt variasjon. Tomaten er jo rene Kinderegget, selve rubinen i grønnsakdisken. Ikke bare er den fin og god, den er proppfull på antioksidanter og lykopener og andre slags vidunderlige stoffer, som gjør at vi er sikret et langt liv med åpne kransarterier og full kontroll helt ned på celle-nivå.
Før i tiden var en tomat en tomat. Slik er det ikke lenger. Det er store tomater og små tomater, bifftomater og sherrytomater. Noen er gule, de fleste er røde. Det er avlange plommetomater og velduftende tomater med den grønne stilken intakt. Jeg liker å tenke at alle har sin funksjon, sitt unike bruksområde. De små er så greie i salat, fordi de ikke skaper kaos, gris og sørpe slik vanlige tomater gjør i en salat. Plommetomatene er best når man skal ha skivet tomat (det blir jo mange flere skiver av en avlang tomat…). De flotte røde som fremdeles henger fast i klasen sin, blir også ofte kalt for ”smakstomater”. Og det passer bra, fordi de smaker kjempegodt. De er selve favoritten, brukendes til det meste. Men så har vi de ”vanlige” tomatene. De er ofte norske, og ligger der, blasse og grønnoransje både i utseende og i aroma. Hvilke nisje i tomat-markedet er det disse skal fylle?
Jeg elsker tomater, både i naturell og i bearbeidet form, både runde og avlange, stor og små. Men de bleike, slafsete, vannsmakende ”bare”-tomatene blir liggende i fred. Hva er egentlig vitsen med de vanlige tomatene?

Ja til kostymedrama!!

Jeg sitter her og fordøyer inntrykkene fra TV- serien "Cranford"(BBC 2007). Spesielt i høytidene blir vi velsignet med mange serier og filmer av denne typen, denne julen var det særlig "Oliver Twist" og overnevnte serie som vil bli husket av meg. I storslåtte scener blir Victoria-tidens England fremstilt i all sin prakt og gru. Det vil si - vi får servert virkeligheten slik dyktige kostyme- og rekvisittansvarlige tenker seg at den var. Fra de utallige "filmen-om filmen"-produksjonene som blir laget, får vi vite om hvor samvittighetsfullt historien blir gransket, museumsgjenstander og gamle malerier blir studert, og allverdens konsulenter og eksperter på dengang da, blir tilknyttet. Resultatet blir jo som regel bra, og vi sluker det henført. Likevel er det slik at selv Oliver Twist på sitt mest uflidde, slik vi så han i denne julens versjon av klassikeren, mest sannsynlig lignet mer på et glansbilde enn på et ekte fattighjems-barn anno ca 1840.
Som helseabeider har jeg tenkt endel på hvordan sunnhets-og helsetilstanden var i de tidsepokene som kostymedramaene skildrer. Den var neppe mye å skryte av! Filmene og TV-seriene er fulle av velfriserte, velstelte menn og kvinner med alle tenner intakt. Virkelighetens victorianere hadde antakeligvis fremkalt brekninger hos de mest fintfølende blant oss. En "autentisk" Jane Austen-heltinne kunne ha skremt fanden på flat mark. Hva vet vi så om hygiene og helse fra disse periodene vi ellers forbinder med fine kjoler og stor Kjærlighet? Jo, vi vet at epidemier og tidlig død var dagligdagse ting. For en kvinne var det å gifte seg og etablere familie, en risikosport. Hvis ikke ektemannen smittet deg med syfillis, var det stor sannsynlighet for at du ville dø i barselseng. Du måtte regne med å se deler av barneflokken dø fra deg, ingen vits i å knytte seg for mye til barnet før du så at det ville leve opp. Ble du 40, var du nok allerede bestemor for lengst, du var mest sannsynlig enke, tannløs og med få år igjen å leve.
Selv om fabrikkarbeidere og slumbeboere hadde en lav forventet levealder, sto det ikke så mye bedre til med de mer bemidlede i samfunnet. De store husene var kalde, fuktige og fulle av muggsopp. Et trehus var faktisk å foretrekke, de norske storgårdene var mye sunnere. I tillegg til de smittsomme sykdommene, led mange av forskjellig grad av tungmetall-forgiftning. Bly og andre gifter ble tilsatt som fargepigmenter i alt fra mat til skjønnhetsprodukter. Brønner var ofte forurenset av kloakk. Baderommet var knapt oppfunnet. En svær herregård med plass til et utall gjester, inneholdt kanskje bare et eller to toaletter. Ildsteder og peiser var lite effektive, et skikkelig peisbål fungerte mer som lyskilde enn som varmekilde. Det må ha vært fryktelig kaldt, særlig når moten forlangte at man skulle kle som en gresk gudinne! Selv i kalde Norge fuktet damene underkjolen, slik at stoffene skulle klistre seg til kroppen. Underbukser for damer ble ikke vanlige i bruk før et stykke inn i 1800-tallet. Man heklet eller strikket bind, i rurale strøk var det ikke vanlige å bruke noe slags bind i forbindelse med mens. Eilert Sundt har skrevet mye om hvordan hygienestandarden var i Norge på denne tiden. Det var ikke så mye sprekere her heller.
Men tilbake til kostymedrama-genren. Jeg er glad for at det fremdeles blir laget storslåtte filmer fulle av "damer med lange kjoler og sure fjes"(sitat fra min sønn). Jeg skal heller tilgi idylliseringen, jeg kan tilgi at Miss Matty har rosa lipgloss på, og jeg er glad for at Mr. Darcy tåler å gå med våt, gjennomsiktig skjorte!