Sjokoladekake

Min generasjon er ikke dessertgenerasjonen. Min generasjon kom mye dårligere ut. Vi tilhører Toro-generasjonen.
De bruker Toro, de som er eldre enn oss, også. Men vi er den første generasjonen som har hatt mødre og andre kokke-forbilder som har vært Toro-brukere. Vi er ødelagte. Ikke lærte vi å har lage brun saus fra grunnen av, og vi er skeptisk til all mat som ikke har vært pulver først. På grunn av manglende opplæring og en ganske intens markedsføring har vi blitt offer for følgende selvbedrag:

1) Det er raskt, enkelt og godt med Toro
2) Det går ikke an å lage annen mat en den som kan kjøpes i pulverform.

Disse ”sannhetene” har ført til at vi lar oss lure til å kjøpe de mest utrolige produkter i pakker og poser. Særlig innenfor bake-sektoren har det kommet veldig mye rart de siste årene. Og her det flere aktører enn Toro som ønsker å utnytte vår dårlige kjøkkenselvtillit. Det tilbys en rekke ulike kake/bolle/muffins-varianter. Felles for alle produsentene er at de har minst en type sjokoladekake i sitt sortiment. Men tilværelsens uutholdelige letthet tvinger frem begjæret ette noe mer. Vi trenger mer enn en rask blodsukkerstigning. Vi ønsker oss en sjokoladekake som kan gi sjelen balsam og bidra til sinnets munterhet. Vi vil ha en sjokoladekake som utløser bølger av vellyst og skam, en kake som kan spises med skje fra et fat, eller smuglet ut i serviett og fortært på et usjenert sted. Ingen ting er mer uskyldig enn sjokoladekake, ingen ting er mer syndefullt.
Denne oppskriften gir en stor kake, nok til å tilfredstille et 20-talls godtesyke kolleger. Kaken passer også i barneselskaper, men da kan espressoen i glasuren med fordel erstattes med f.eks melk.

6 egg
7 dl sukker

7 dl mel
6 ts bakepulver
6 ts vaniljesukker
6 ss kakao

5 dl melk
350 g smeltet margarin

Egg og sukker piskes til fluffy eggedosis. Det tørre siktes i, og melk og smeltet margarin blandes i. Røren skal være flytende.

Stekes i langpanne midt i ovnen, 200 grader, ca 25 minutter. Ikke stek kaken for lenge, den skal være litt ”fuktig” i midten. Avkjøles.

Glasur:

3 plater (mørk) kokesjokolade
4-5 ss sterk kaffe/espresso evt melk
et egg
2 ts vaniljesukker
ca 100 g mykt smør
melis

Kokesjokoladen smeltes i vannbad sammen med kaffen/melken. De andre ingrediensene blandes i. Bland i melis til ønsket konsistens/farge. Smøres utover lunken kake. Kaken kan pyntes med f.eks nonstop eller hva du vil. Bruk fantasien!

Der ingen kunne tru at nokon kunne bu

Ser at NRK i dag setter i gang en ny sesong med programmet ”der ingen kunne tru at nokon kunne bu”. Enda flere avsidesliggende menneskebosetninger skal presenteres. Kombinasjonen solskinns-bilder og lett vemodig musikk, fulgt av de alvorstyngede kommentarene fra Oddgeir Bruaset er uslåelig. Dette er tydeligvis noe folket vil ha, snart er der ikke et fjordbotten-naust, en skog-ødegård eller en fjellknaus-skykje som ikke har fått besøk av Bruaset & co!
Det som kjennetegner menneskene vi treffer, er at de virker harmoniske og lykkelige. Riktignok er det noen av dem som fører lange samtaler med geitene sine, eller har navn på alle staurene i skigarden, men stort sett er alle disse typen gode eksempler på at det går an å leve godt uten høyhastighets-bredbånd og regelmessige besøk på McDonalds.
Jeg er en av dem som ikke blir imponert over at det går an bo tre mil fra nærmeste nabo. Jeg blir ikke fascinert over at folk velger en tilværelse der fraværet av OBS megastores, asfalt-svevestøv, rumenske invalide-tiggere og mangefelts-rundkjøringer er totalt. Hvor ligger utfordringene i en tilværelse der du kan stige ut på tunet i bare trusen (eller uten) for å hilse dagen, du kan henge klesvasken ut til tørk på en søndag, du kan male huset ditt rosa, og du kan glemme å fire flagget kl 21 (det er jo ingen som så det likevel).
Det er helt andre boformer som imponerer meg. I siste nr av BOB-magsinet er det et intervju med ekteparet Gunnarsen, som har bodd i samme blokken på Landås i 50 år. De påstår at de har trivdes og satt pris på godt naboskap, og i det store og hele levd et godt liv. Slike mennesker står det respekt av! Selv om det ikke kommer frem av reportasjen, kan vi tenke oss til hvilke påkjenninger de har måtte tåle. I løpet av 50 år har de sett naboer komme og gå. I dette mega-borettslaget har det til en hver tid vært flyttesjauer, skrikende kolikkspedbarn, folk som spikrer og banker seint og tidlig, det har vært avspilling av svensk dansebandmusikk på full lydstyrke, det har vrimlet av bråkete drittunger, obsternasige fjortiser, fyllerør, ekteskapelige mishagsytringer, loddselgere, Jehovas Vitner, folk som skulker dugnader og som boikotter trappevasken.
Alt dette er ting som eneboeren på fjellgården har vært forskånet for. Ikke rart han smiler! Han bruker to minutter på å gå over i fjøset. Andre sitter time etter time i kø på vei til og fra jobb.
Ja visst er det flott å se på Othelie (74), som må ro to timer i motvind for å hente Ellos-katalogen. Men det er kanskje på tide for Bruaset og seg om etter andre kandidater til programserien sin. De virkelige hardhausene sitter ikke på et småbruk på Finnskogen. De lever i de mest befolkningstette strøk, og takler det urbane livet med vekslende stil og verdighet. Glem eremitten på øyen ytterst i Lofoten, Den Siste Viking bor i en blokk i Vadmyra!

Hva er vitsen med vanlige tomater?

Nå har vi nettopp vært og handlet. På denne tiden av året, full av gode nyttårsforsetter og med et hardt presset immunforsvar, lengter kropp og sjel etter noe godt og helsebringende. Etter lange uker med daglige overdoser på klementiner og andre c-vitaminbomber var vi klar for litt variasjon. Tomaten er jo rene Kinderegget, selve rubinen i grønnsakdisken. Ikke bare er den fin og god, den er proppfull på antioksidanter og lykopener og andre slags vidunderlige stoffer, som gjør at vi er sikret et langt liv med åpne kransarterier og full kontroll helt ned på celle-nivå.
Før i tiden var en tomat en tomat. Slik er det ikke lenger. Det er store tomater og små tomater, bifftomater og sherrytomater. Noen er gule, de fleste er røde. Det er avlange plommetomater og velduftende tomater med den grønne stilken intakt. Jeg liker å tenke at alle har sin funksjon, sitt unike bruksområde. De små er så greie i salat, fordi de ikke skaper kaos, gris og sørpe slik vanlige tomater gjør i en salat. Plommetomatene er best når man skal ha skivet tomat (det blir jo mange flere skiver av en avlang tomat…). De flotte røde som fremdeles henger fast i klasen sin, blir også ofte kalt for ”smakstomater”. Og det passer bra, fordi de smaker kjempegodt. De er selve favoritten, brukendes til det meste. Men så har vi de ”vanlige” tomatene. De er ofte norske, og ligger der, blasse og grønnoransje både i utseende og i aroma. Hvilke nisje i tomat-markedet er det disse skal fylle?
Jeg elsker tomater, både i naturell og i bearbeidet form, både runde og avlange, stor og små. Men de bleike, slafsete, vannsmakende ”bare”-tomatene blir liggende i fred. Hva er egentlig vitsen med de vanlige tomatene?