Her kommer andre avsnitt av pappas barndomsminner, Korte bein og lang vei er tydeligvis ikke noe hinder når bare motivasjonen er sterk!

Liten gutt går langt etter svinesteik

Jeg har alltid vært glad i god mat, men kunne sikkert bli plagsom hvis jeg ikke fikk yndlingsrettene mine.  Det beste jeg visste var stekt kjøtt. Mor husket alltid tilbake med gru på den søndagen jeg plutselig ble borte.

Vi hadde nettopp hatt besøk av begge onklene mine, som bodde i en anleggsbrakke vel en kilometer unna. De hadde sommerjobb på jernbanen, og mor var veldig glad for å ha begge lillebrødrene sine i nærheten.  Det var en fin søndag, og vi satt ute i solveggen alle sammen. Ved middagstider ruslet onklene tilbake til brakken, de gledet seg til dagens rett: svinesteik. Telefonen ringte, og både mor og far ble opptatt med telefonprat. Plutselig var jeg alene, 5 år gammel, og med tankene fulle av onkler og svinesteik. Jeg kunne vegen, hadde gått den sammen med mor. Det ble til at jeg ruslet bortetter den vegen som seinere skulle bli kjent som Rallarvegen. Hos onkel Einar og onkel Knut ble forskrekkelsen stor da jeg plutselig sto i døren og pekte på den velduftende middagen borte på bordet. Heldigvis forsto de at  jeg nok var ettersøkt og at leteaksjon allerede var i gang, så onkel Knut spurtet tilbake for å fortelle at jeg var i god behold.

Hjemme var mor fortvilet og nesten hysterisk for de to nærmeste naboene våre var jernbanelinjen og den iskalde fossende elven.

Jeg fikk svinesteik til middag før jeg ble fulgt hjem av onkel Einar. Heldigvis hadde stemningen roet seg ned. Etter en kjærlig skjennepreken satt vi alle igjen, en erfaring rikere. Noen avstraffelse utover dette, kom aldri på tale, hverken før eller siden.

Flytting til Oksebotn

I de dager ble det opprettet helsestasjon i skolehuset på Haugastøl, og her var jeg på kontroll noen ganger. Her fikk jeg også koppevaksinen og klarte meg bra uten noen særlige ettervirkninger.

Så kom dagen da vi måtte flytte til Oksebotn, noen kilometer øst for Finse. Jeg var 6 år gammel, og fikk plutselig flere lekekamerater.

Oksebotn på den tiden var en hel liten fjellandsby, med to vokterboliger med plass til 4 familier, slik fikk vi tre nabofamilier.  Det var flere barn rundt  min alder.  Det var også på denne tiden jeg fikk problemer med mandler og polypper, og måte til Oslo for operasjon. Jeg kan huske at vi bodde noen dager hos min tante på Stabekk til jeg var frisk nok til å dra til fjells igjen.

Tre kortspillende damer i solveggen. Mor i midten.

Neste avsnitt: Om skoledager og fritid

Alt om min far

Da pappa sin 90-års dag nærmet seg i vår, spurte jeg om han kunne skrive ned noen av de anekdotene og barndomsopplevelsene som han hadde delt med oss. Jeg tenkte at dette kunne være en fin ting å ha i familien, særlig for den oppvoksende slekt. Pappa skred til verket med stor arbeidslyst, og resultatet ble i første omgang 11-12 A4-sider med sirlig håndskrift. Siden dette var mitt forslag, tok jeg på meg en slags redaktør-rolle, fant frem litt gamle bilder etc, og samlet teksten i avsnitt.  Dette ble til et dokument som vi delte med alle dem som feiret 90-årsdagen sammen med oss. 

Jeg  har imidlertid fått lov til å dele teksten på bloggen min. Dette er en historie om en meget spesiell oppvekst, i 1000 meters høyde over havet, "der ingen kunne tru at nokon kunne bu". Jeg kommer til å legge den ut, avsnitt for avsnitt. Det er pappa sine ord, pappa sin historie, fra hans opprinnelse til han er 18-19 år gammel:

Geografi og kjærlighet

Tenk deg et kart over Sør Norge der Hardangervidda er inntegnet som en stor firkant. I øverste venstre hjørne av vidda finner du Hallingskarvet som et stengsel mot nord og Bergsmulnuten og Gråskallen som stengsel mot vest. Fjellveggene står som naturskapte skjermer, de stopper nedbør og uvær fra vest og sørger samtidig for mye godvær og sol på vår østside.

Her, innerst i hjørnet på det tenkte kartet, finner du en lun, koselig idyll i naturen med navnet Grytå, med en av vokterboligene langs Bergensbanen.

Takket være Bergensbanen ble grensen mellom Østlandet og Vestlandet utradert etter 

  en formidabel innsats fra begge sider. Annlegningen av banen skapte mange arbeidsplasser og annet samkvem. Det oppsto et miljø langs banestrekningen hvor vossing og hallingdøl møttes. Dette samkvemmet, spesielt hos den yngre garde, førte til at en ny blandings-dialekt ble skapt, dette burde definitivt vært tema for en doktoravhandling!

I Grytå vokterbolig var det to leiligheter, en i hver ende av huset. I den ene leiligheten bodde Lars, min mors onkel. Min mor var husholderske for ham. I den andre leiligheten flyttet min far inn. Han kom som nyansatt banevokter og hadde fått en niese til å komme for å være hans husholderske. Slik skulle det være på den tiden. Det varte nok ikke så lenge før de to damene byttet plass og Karoline og Svein hadde funnet hverandre.

Min første dag

  Etter to års ekteskap kom denne strålende vårdagen i 1926, den dagen da disse to skulle bli mine foreldre. Det var slutten av april. Solen bakte i hellingene og snøen var begynt å synke sammen. Lyng og kvister tittet forsiktig frem gjennom snøfonnene. Luften var klar og frisk, som bare luften kan være en slik solrik vårdag i fjellet. Kanskje var det til og med begynt å lukte tidlig vår?  I hvert fall kaklet rypa innbydende oppe i lia og inviterte til en tidlig frokost på frossen krekling.

Men i dag var liksom ingen ting som det pleide å være i naturen rundt boligen. Det var masse støy og uro og høyt stemmebruk. Noe var på ferde! Far var allerede på vei til Haugastøl for å hente den damen som skulle  bli min jordmor,

Hun hadde blitt varslet på telefon, og måtte hentes og transporteres pr sykkeldresin!

Hun ankom i tide, og så vidt jeg har forstått gikk alt fint uten komplikasjoner.  29. april 1926 ble min første dag på fjellet, i strålende vær og uten solbriller

  Som enebarn og bortskjemt, ble jeg naturligvis dullet med både av slekt og venner som ofte kom på besøk, både sommer og vinter.  Denne karakteristikken har jeg siden tatt med godt humør, for den var jo korrekt. Men jeg har vel greid meg, og kom meg gjennom både barndom og ungdomstid selv om jeg sikkert var en prøvelse for mor og far en gang i blant.

Neste avsnitt:  Liten gutt går langt etter svinesteik!

Reisen til Bestemor

Man vil jo gi sine barn det beste - også de beste ferieopplevelsene. Jeg tror at vi har vært gjennom mye av det obligatoriske programmet: Sabeltann, Legoland og etterhvert en og annen Middelhavstrand. Nå vil ikke avkommet feriere sammen med oss mer, en epoke er over. Vemodig, men også slik det skal være. Det er imidlertid en reiseopplevelse jeg aldri fikk gitt ham, nemlig Reisen til Bestemor.

Reisen til Bestemor startet alltid med en prøvelse, nemlig selve reisen. Vi hadde ikke bil,  derfor ble den foretrukne reisemåten som regel buss og ferge. Jeg har i ettertid forstått at både min søster og jeg led av det som må betegnes som betinget bilsyke. Det var nok bare å se en rød HSD-buss (for ikke å snakke om å kjenne lukten av en..!), så var kvalmen der. Etter å såvidt ha lagt Valleheiene bak oss, spydde vi som fontener, og mamma hadde alltid plastposer i håndvesken. Det ble pause og lufting under fergetransporten, deretter fortsatte prøvelsene på den andre siden hvis ikke en av Onklene stod på kaien og ventet. Underveis på den svingete veien fra Sandvikvåg, via Fitjar til Sagvåg og Jensaneset lærte jeg meg noen stedsnavn. Det var Jammerdalen, der det spøkte, og Rutle, der lynet slo ned og forårsaket en heftig skogbrann en av gangene vi passerte.

Vel fremme var Bestemor klar for besøk. Vi drakk tynn te og jeg spiste skive med smør og sukker på. Dette var såkalt ferie-adferd, akkurat som å spise blekksprut eller drikke øl til lunsj, ting som ikke gjøres hjemme. Jeg satt og hørte på Bestemor og mammas endeløse samtale om alle felles kjente og om alt som hadde skjedd siden sist, helt til jeg ble jagd i seng. Her leste jeg Alle Kvinner fra slutten av 60-tallet og lyttet til den jevne duren av stemmer nedenunder. Bestemorhuset ristet litt hver gang en bil kjørte forbi, og frontlysene lyste opp soverommet. Men det var ikke så mange biler som kjørte forbi.

Hos Bestemor møttes slekten. Tre onkler bodde i gangavstand, de andre fire onklene i kort kjøreavstand. De kom på besøk stadig vekk, angivelig for å "øse båten", et motiv som ble gjennomskuet selv av 7-årige meg. Omsorgen for "mammo" kunne ikke misforståes.

Selvsagt skulle vi rundt og besøke alle, som byjente undret jeg meg over at ingen hadde husnummer på husene sine, og at ingen hadde ringeapparat. Jeg kan huske at jeg ble flau når mamma banket på og gikk rett inn (ingen låste døren heller!).  På et øyeblikk stod kaffekoppene klare, sammen med velfylte fat. Jeg har aldri klart å avgjøre hvem som hadde den beste kaffimaten; tante Sigrid, tante Emma eller tante Eli.

Selvsagt skulle vi handle for Bestemor! Veien til Kåre-butikken ble lang, ikke i meter men fordi det poppet slektninger ut fra hvert eneste hus, alle skulle hilse og preike.  Slik jeg husker det, fra midten av 70-tallet, var det heller laber aktivitet på slippene, men man kunne fremdeles kjenne lukte av tjære.
Selve butikken på kaien var et eventyr som tiden var i ferd med å løpe fra. Jeg er takknemlig for at jeg har fått opplevd en slik butikk, ikke bare som en museumsattraksjon.

Bestemor hadde bursdag i august, nettopp derfor var vi der ofte på den tiden. Slik jeg husker det, var det alltid fint vær på bursdagen til Bestemor, og varmt, slik at Tantene slet med å få kremfløten stiv på kakene. Begge stuene ble fylt opp av Tanter, Onkler, Kusiner og Fettere, det ble skrønet og overdrevet og latteren satt løst. Så fantastisk å kunne sitte og kjenne at man er med et slikt felleskap!

Det var så mye mer som kunne sies om turene til Bestemor, jeg gir meg her. Hverken Bestemor eller huset hennes er mer. Likevel er vi mange som deler minnene om denne tiden. Det er vår felles arv, vi som har Ottesen-gener i blodet vårt.

Scene fra et ekteskap

 

En hellelagt terrasse badet i ettermiddagssol. I forgrunnen: et ustelt blomsterbed. I bakgrunnen: en gråmalt husvegg med et vindu og en terrassedør.
De som er med:  Mor(lettkledd kvinne i midten av 40-årene)
                           Far( solbrent mann  med falmet kortebukse)
                           Gullungen (vakker og høyreist 19-åring)

                                                 Scene 1

(Mor står midt på terrassen med en sammenslått solstol).

Mor: Kan noen komme og hjelpe meg?
Gullungen:(kommer ut på terrassen)Hva er det nå?
Mor:Kan du ta vekk den edderkoppen som sitter der? (peker på baksiden av solstolen).
Gullungen:Åi!!! Den var kjempestor!
Mor: Ja men kan du ta den vekk?
Gullungen: Neitakk.! (forsvinner raskt inn gjennom terrassedøren)
Mor: Halloen!!??
Far:(i døråpningen) Ja, hva er det?
Mor: Kan du komme hit og hjelpe?
Far: Henger du fast, eller?
Mor:Ja, på en måte. Kan du komme hit?
Far: Okei. (kommer ut på terrassen og får øye på edderkoppen)
Far: Åherrejesus....! (rygger to skritt bakover)
Mor: Jada, men kan du hjelpe meg med å få den bort på husveggen?
Far: Er du gal! Tenk om den kryper inn gjennom soveromsvinduet?
Mor: Det er en ute-edderkopp, altså.'
(Far rygger to skritt til bakover og forsvinner hastig inn terrassedøren)
Mor: Jaja, da får jeg gjøre det selv. (løfter forsiktig edderkoppen bort  til husveggen).

(Mor soler seg en stund. Far kommer ut i døråpningen med et kjøkkehåndkle over venstre skulder)

Mor: Det er ikke mye til macho-reir, dette her.
Far: Nei, men nå har jeg tatt middagsoppvasken og ryddet kjøkkenet..........
Mor: Ja, du er veldig flink og grei. Dessuten hadde du rett med tanke på edderkoppen.
         Den er borte  nå, så den har sikkert krøpet inn på soverommet....(smiler søtt).

Cath on Søreidneset

Jeg har tidligere prøvd meg som interiørblogger i innlegget "Mitt mislykkede liv", denne gangen skal jeg teste en ny genre: motebloggen. Og selvfølgelig (for alle som kjenner meg) skal det handle om vesker.
Jeg kan huske min første veske. Det var en skulderveske av svart plast, men en hvit ytterlomme med Mikke Mus og Pluto på. Pappa hadde vært på jobb-reise til Rio de Janeiro og kom hjem med denne gaven til meg. Jeg var 6 eller 7 år gammel, og vesken overlevde aggressiv romrydding, overgangen fra irriterende drittunge til irriterende tenåring, og så videre. Min egen sønn viste imidlertid liten interesse for vesken, noe som i følge pappaen var "like greit". For det var kanskje denne svarte plast-herligheten som sådde frøet som skulle springe ut i fullstendig veskelidenskap i voksen alder.
Apropos voksen alder, som ung voksen med fast jobb og inntekt, gjorde jeg mitt første minneverdige veskekjøp. Jeg hadde beundret vidunderet i flere uker i første etasje hos Sundt. Brunt skinn, med et utall lommer og glidelåser, akkurat stor nok til hårbørsten, lommebok og nøkler samt min neonrosa lipgloss. Året var 1986, vesket kostet ca 400 kroner og jeg syntes dette var rådyrt.
25 år senere, og med litt bedre råd, er veskebyen Bergen blitt alt for liten for mine behov. Fullstendig idiotisk for en lavtlønnet sykepleier,selvfølgelig. Jeg har hatt noen store reiseopplevelser i min tid, Akropolis i måneskinn, Bangkoks flytende marked osv.  Jeg hadde like mye gåsehud på Selfridges i London da jeg befølte en svart Pradaveske, som da jeg tok steget inn i Peterskirken i Roma. Gud er i detaljene, sies det,og for et materialistisk beist som meg, er det like mye storhet  i en marmorskulptur hugget ut av Michelangelo, som i et perfekt behandlet stykke kalveskinn preparert av en av Michelangelos nålevende etterkommere.
Okei, det har blitt noen håndvesker iløpet av årene. Hvordan finansierer jeg dette? Jo ved å ikke røyke. Pengen jeg ikke kjøper sigaretter for, blir altså brukt til å tilfredstille min håndveske-trang.
Nå for tiden vurderer jeg å trappe opp ikke-røykingen min, til f.eks 20 om dagen. Da snakker vi om Chanel-veske innen et år, minst!

Starten på galskapen

Det hele begynte så uskyldig. Det gjør ofte det. Men på ett eller annet tidspunkt er man hektet. Avhengig. Løpet er kjørt. Dette er min historie:
En vakker dag satt jeg og surfet på nettet. Det kan være at jeg var på jobb, eller kanskje var det på fritiden, jeg husker ikke alle detaljene lenger. Det jeg kan huske, er at jeg søkte etter illustrasjoner til en eller presentasjon jeg skulle ha på jobben. Jeg skulle finne et fint sykepleierbilde, og hadde brukt søkeordet "nurses".Jeg husker enda hvor flau jeg var da det ene havpornografiske bildet etter det andre poppet frem på skjermen min. Verden er full av grisefanter, og noen av disse synes tydeligvis det er artig å fantasere om sykepleiere. Jaja.
Jeg fant bilder av sykepleiere med klær på ,også. Et av disse var av Brenda. Først trodde jeg at Brenda var en slags barbiedukke, helt til jeg leste at hun var 40 cm høy, (og kostet ca 4 barbiedukker!). Siden jeg hadde funnet, var en nettbutikk, og på impuls bestilte jeg denne Brenda-dukken. Jeg tenkte at det ville bli kult å ha en sykepleierstatue på skrivebordet mitt, som en slags inspirasjon.
Så tenkte jeg ikke mer på dette impulskjøpet mitt før jeg fikk hentelapp fra posten (les:butikken). Jeg skrelte av lag med papp og lekkert silkepapir, og der var hun, søster Brenda. Det viste seg at jeg ikke bare hadde kjøpt en slags dukkefigur, det fulgte med en hel historie. Den var i korte trekk: Brenda Starr, reporter, 30- og 40-årenes USA. En god venn blir innlagt på sykehus i karantene, Brenda aner ugler i mosen , ifører seg sykepleieruniform og går "undercover" for å avdekke hva som egentlig skjer. Alt dette pirret meg ganske mye, og jeg satte igang min egen undersøkelse på nettet. Her er hva jeg fant: 1)Brenda Starr var både en tegneseriefigur, en kriminelt dårlig film fra tidlig 90-tall og en hel serie med dukker. 2) Disse dukkene, sammen med en hel rekke andre dukker fra ulike produsenter, går under betegnelsen "fashiondolls". 3) Å samle på slike fashiondolls er en stor hobby blant voksne, særlig i USA men også mer og mer i Europa.
Jeg ble så begeistret for min Brenda-dukke (som i denne versjonen heter "Bedside Brenda"),hun er så flott med sin forseggjorte sykepleieruniform, hvite strømper, fornuftige sko og knute i nakken. Jeg begynte å studere andre utgaver, og snart hadde jeg en flyvertinne-Brenda (Airport 1944), raskt etterfulgt av Garden Party Confidential, Tea at the Plaza og selvfølgelig Essential Brenda med lekkert hvitt silkeundertøy anno 1939 ca. Gjengen med Brenda'er og hennes kollega/rival Daphne Dimples'er måtte flytte fra skrivebordet opp til en dertil egnet hylle. Så bestemte produsenten seg for å slutte å lage flere Brenda Starr-dukker. Men hva gjorde det? Det fantes jo så mange andre, fantastiske dukker der ute!
Som du sikkert forstår, var jeg på kjøret. Og jeg var alene. Min forståelsesfulle mann nøyde seg med å riste på hode hver gang jeg hadde hentet en pakke på posten. Min ikke fullt så forståelsesfulle sønn gikk litt lengre med sine mishagsytringer. Jeg prøvde å antyde ovenfor venninnene mine hva jeg drev med, men fikk bekymrede blikk tilbake, så det sluttet jeg med. Jeg levde mitt dukkeliv i dypeste hemmelighet. En hylle var ikke lenger nok, en stor kasse under gjestesengen var fylt med lekre småskala-kreasjoner fra 30-40-50 årenes motebilde, arbeidrommet var blitt til dukkerommet.
En kveld ble jeg likevel "outet". Jeg hadde glemt å lukke døren til det aller helligste , og i et ubevoktet øyeblikk smatt klubbvenninnen mine inn, en etter en. Det kom ikke en lyd, og jeg stod igjen på gangen med bankende hjerte, mens jeg tenkte at: a)når blir jeg tvangsinnlagt, b)nå kommer jeg på Norge Rundt og c) kanskje begge deler!
Jeg trakk pusten dypt, åpnet døren - og oppdaget at de tok bilder med mobilene sine. Ikke for å sende til NRK, men for å vise til sine døtre/mødre etc. Etter dette har jeg vært dukkesamler i full åpenhet. Sakkyndige kan sikker si ting om hvorfor en voksen dame fremdeles leker med dukker. Helt OK. Jeg vet at der ute finnes det mange andre som heller ikke ble ferdige med leken.

Kjære Pia Tjelta

Jeg leser om deg og livet ditt i Dagbladet, torsdag 5/4. Jeg leser om ditt forhold til yoga, din herlig usikre jobbsituasjon, valget mellom lidenskap og fornuft, Den Store Kjærligheten og om kravet til prestasjon.

"-Mads og jeg pratet om det en morgen. Kjørte forbi kjentfolk og snakket om at de bare skulle på jobb, liksom. De skal ikke prestere noen ting. De må ikke gjøre noe. Ikke stå oppreist foran 750 folk og kanskje drite seg ut. De skal gå på kontoret, møte kollegaene, sette seg ned og legge en plan for dagen. "(sitat fra Dagbladet)

Du bruke store ord, Pia Tjelta. Vær så snill og si at du har blitt feilsitert. For du mener vel ikke at vi alminnelige lønnslaver lever et yrkesliv blottet for forventningspress? Du sier at du synes at det noen ganger hadde vært deilig med en vanlig jobb. Kjære Pia Tjelta, kom og vær med meg på jobben en helt vanlig dag. Kanskje vi har mer til felles enn du tror?

Det blir lite tid til refleksjon i garderoben. Ingen ordner håret vårt, masken må vi legge selv (hvis vi har tid). Teppet går opp. Jeg står på scenen hele tiden, så lenge forestillingen varer. Men det har kanskje du også gjort noen ganger? Sceneskiftene er raske. Jeg prøver å vise hver scene like mye respekt. I første scene må jeg ta imot kjeft fordi det er dårlig internettdekning, kaffen er for sterk, det er for lang ventetid på røntgen og madrassen er for hard. Jeg spiller med fordi jeg er proff, det er jo dette jeg kan. Jeg lytter til min motspiller og gjenkjenner følelsene som ligger bak replikkene; angsten, fortvilelsen, frustrasjonen.

I den neste scenen skal jeg holde hånden til en som er minutter fra evigheten. Er du redd for å dø, Pia Tjelta? Jeg er også redd for det ukjente, for sykdom og smerte og for å miste mine kjære. Forhåpentligvis gjør det meg til et helt menneske, i stand til å møte andre mennesker der de er. Kanskje bruker også du din sårbarhet i rolletolkninger?

Ja, det er tøft å møte publikum. Mitt publikum er ikke 750 folk, det er en sørgende ektefelle og to redde barn. Hvis jeg driter meg ut her, vil de huske det for resten av livet. Pia Tjelta, er det noen som vil huske deg for resten av livet?

I tredje scene er jeg en seriøs fagperson som forsøker å formidle en blanding av teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter. Det er mange som skal inn i dette yrket, og de trenger gode rollemodeller. I denne rollen føler jeg meg naken og ubeskyttet, der jeg står uten et kostyme å gjemme meg i.

I andre akt er jeg henholdsvis flyvertinne (kaffe, te?), vaskedame, datanerd og sentralborddame. Alt med et smil, selvfølgelig. Henger du fremdeles med, Pia Tjelta? Ved teppefall kommer tid for refleksjon. Vi er begge vante til å se våre motspillere falle om. Men Pia Tjelta, dine motspillere reiser seg igjen, og mottar applaus. Jeg vet ikke hvordan du dokumenterer ditt arbeid, men du går sikkert gjennom dagen og forestillingen, hva som var bra og ikke fullt så bra. Det gjør jeg også. For det kommer alltid en ny dag, en ny forestilling, nye muligheter til å prestere.