Kjære Pia Tjelta

Jeg leser om deg og livet ditt i Dagbladet, torsdag 5/4. Jeg leser om ditt forhold til yoga, din herlig usikre jobbsituasjon, valget mellom lidenskap og fornuft, Den Store Kjærligheten og om kravet til prestasjon.

"-Mads og jeg pratet om det en morgen. Kjørte forbi kjentfolk og snakket om at de bare skulle på jobb, liksom. De skal ikke prestere noen ting. De må ikke gjøre noe. Ikke stå oppreist foran 750 folk og kanskje drite seg ut. De skal gå på kontoret, møte kollegaene, sette seg ned og legge en plan for dagen. "(sitat fra Dagbladet)

Du bruke store ord, Pia Tjelta. Vær så snill og si at du har blitt feilsitert. For du mener vel ikke at vi alminnelige lønnslaver lever et yrkesliv blottet for forventningspress? Du sier at du synes at det noen ganger hadde vært deilig med en vanlig jobb. Kjære Pia Tjelta, kom og vær med meg på jobben en helt vanlig dag. Kanskje vi har mer til felles enn du tror?

Det blir lite tid til refleksjon i garderoben. Ingen ordner håret vårt, masken må vi legge selv (hvis vi har tid). Teppet går opp. Jeg står på scenen hele tiden, så lenge forestillingen varer. Men det har kanskje du også gjort noen ganger? Sceneskiftene er raske. Jeg prøver å vise hver scene like mye respekt. I første scene må jeg ta imot kjeft fordi det er dårlig internettdekning, kaffen er for sterk, det er for lang ventetid på røntgen og madrassen er for hard. Jeg spiller med fordi jeg er proff, det er jo dette jeg kan. Jeg lytter til min motspiller og gjenkjenner følelsene som ligger bak replikkene; angsten, fortvilelsen, frustrasjonen.

I den neste scenen skal jeg holde hånden til en som er minutter fra evigheten. Er du redd for å dø, Pia Tjelta? Jeg er også redd for det ukjente, for sykdom og smerte og for å miste mine kjære. Forhåpentligvis gjør det meg til et helt menneske, i stand til å møte andre mennesker der de er. Kanskje bruker også du din sårbarhet i rolletolkninger?

Ja, det er tøft å møte publikum. Mitt publikum er ikke 750 folk, det er en sørgende ektefelle og to redde barn. Hvis jeg driter meg ut her, vil de huske det for resten av livet. Pia Tjelta, er det noen som vil huske deg for resten av livet?

I tredje scene er jeg en seriøs fagperson som forsøker å formidle en blanding av teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter. Det er mange som skal inn i dette yrket, og de trenger gode rollemodeller. I denne rollen føler jeg meg naken og ubeskyttet, der jeg står uten et kostyme å gjemme meg i.

I andre akt er jeg henholdsvis flyvertinne (kaffe, te?), vaskedame, datanerd og sentralborddame. Alt med et smil, selvfølgelig. Henger du fremdeles med, Pia Tjelta? Ved teppefall kommer tid for refleksjon. Vi er begge vante til å se våre motspillere falle om. Men Pia Tjelta, dine motspillere reiser seg igjen, og mottar applaus. Jeg vet ikke hvordan du dokumenterer ditt arbeid, men du går sikkert gjennom dagen og forestillingen, hva som var bra og ikke fullt så bra. Det gjør jeg også. For det kommer alltid en ny dag, en ny forestilling, nye muligheter til å prestere.

Det ingen tør å si høyt

Jeg tenkte jeg skulle ta opp et litt vanskelig emne. Det finnes nemlig ting man ikke snakker, hverken i offentlige sammenhenger eller blant venner og kolleger. I dag finnes det nesten ikke tabuer igjen, og det er helt vanlig å brette ut både følelsesliv og underliv i media og andre sammenhenger. Ingenting er pinlig, likevel kjenner jeg at det koster det en del å si dette høyt: Sushi er ikke godt!

Smak er jo en subjektiv ting, og bør jo som kjent ikke diskuteres. Men hva med det som ikke smaker noe? Slik er det med sushi. Rå fisk smaker mindre enn det havet den har svømt i. For å tilføre litt action bruker man soyasaus, wasabi, syltet ingefær o.l. Vi må med andre ord tilsette noe ramsalt og kruttsterkt for i det hele tatt forstå at det er mat, det vi nå putter i munnen.

Når man har spist et sushimåltid, sitter man i beste fall igjen med følelsen av renhet, en god følelse av å ha gjort noe sunt, spist mat uten skadelige tilsettingsstoffer, tilberedt på en kreftfremkallende måte. Noe mer er det ikke (hvis man ikke spiser for mye syltet ingefær, slik jeg har gjort,med regemessige påminnelser i form av ingefærgulping resten av dagen).

Det sies at det tar 6-7 år å bli en utdannet sushikokk i Japan. Hva så? Det tar omtrent like lang tid å bli tannlege, men jeg kan ikke dermed påstå at min tannlege har gitt meg så mye nytelse opp gjennom årene!

Hvis man sitter på en restaurant og trøkker i seg maki og nigiri med begge hender, gjør det ingen ting om en håndfull kolleger fra hjerteavdelingen ramler inn døren. Noe helt annet er det å bli tatt på fersken med komponenter fra en BigMac rennede nedover haken. Og her er vi ved selve kjernen av fenomenet.

Sushi handler om estetikk. Maten er vakker. Vi tar oss bra ut når vi spiser,med mindre en noe uvøren pinneføring får makirullen til å eksplodere i en sky av ris og ting og tang (bokstavelig talt!). Image is everything, for å si det med reklamespråket.

Hva mener så folk flest når de påstår at de har spist god sushi? Dette er hva jeg tror:

-Det smakte ingen ting, men i hvert fall ikke vondt.

-Det var heldigvis ikke bein i fisken.

-Ble ikke matforgiftet.

-Desserten var god.

Alle husker keiserens nye klær. Barn og fulle folk sier sannheten, sies det. Det er nok derfor man aldri ser barn og fylliker spise sushi.

Mitt mislykkede liv

Vet ikke om det er dagen i dag, 8.mars, eller om det bare er
støvlaget på møblene og smulene på gulvet, men jeg fikk altså

en voldsom trang til å oppsummere min tilværelse. Det viser seg at jeg lever

et mislykket kvinneliv!
I dag har vi kvinner visstnok alle muligheter, og en haug med valg som våre

forgjengere på 50-tallet bare kunne drømme om. Hva innebærer
så disse mulighetene? Jo, en uendelighet av muligheter til å mislykkes.
Hvis jeg hadde blitt født et halvt århundre tidligere, hadde
planen for dagen vært klar. Planen for uken også. Jeg hadde luftet sengetøy og
vasket gulv, strikket og hørt på radio, formet nette og like store kjøttkaker
slik at de var klare til steking, og kanskje polert salongbordet med teakolje. Hvis jeg hadde vært sparsommelig med husholdningspengene, kunne jeg

kanskje tatt bussentil byen og kjøpt meg en ny hofteholder.
I dag, 8. mars 2012, har jeg som heltidsarbeidende, en sjelden fridag.

Mens jeg nå bruker 10 minutter av den til å blogge, har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke lufter sengetøyet og vasker gulvene. Kjøttkaker lager jeg ca hvert annet år, det er jeg heller
ikke stolt av. Jeg behøver ikke å be min mann om penger til en bytur,

og har råd til å dra til f.eks London for å kjøpe noe (ikke hofteholder altså),

men når skal jeg få tid til det?
50-tallets kvinneideal skulle være fiks på håret og smal om midjen, ha velstelte barn, plettfritt hjem og en fornøyd ektefelle. Hvordan er så kvinneidealet i dag? Jo, man skal være fiks på håret og smal om midjen (og rompen og lårene osv), ha velstelte barn, plettfritt hjem

og en fornøyd ektefelle. I tillegg skal man ha en lang utdannelse,

en strålende karriere og gjerne et par styreverv, være engasjert i FAU, borettslaget og i den generelle samfunnsdebatten, samt kunne ta fantastiske bilder av de velstelte barna

og det plettfrie hjemmet, kakene, strikketøyet, hunden, kattene og potteplantene,

for å legge alt sammen ut i bloggen (som man oppdaterer hver dag).
Aldri har vel kvinner hatt flere arenaer å mislykkes på! Jeg har prøvd å se litt tilbake i mitt eget liv, for å finne ut når det gikk galt.
-Jeg burde nok ha fått flere barn, og gjerne litt tett, slik er jo trenden i dag. Et barn er ikke nok til å oppnå troverdighet som MOR. Det hjelper ikke at jeg er veldig fornøyd med det barnet jeg har, så lenge det bare er han. Jeg var nok all for ung da jeg ble mor også, i dag bør man
visst være småbarnsmor når man er i 40-årene.
-Jeg burde nok ha gjort et annet yrkesvalg. Jeg husker godt den dagen jeg sluttet på mitt daværende arbeidssted for å starte på sykepleierutdanningen.
En av mine kvinnelige kolleger, en dame som jeg hadde hatt som forbilde og respektert, rynket på nesen og sa følgende:
-At du ikke heller vil bli lege, du som er så flink og all ting!
Allerede da burde jeg skjønt at jeg var på gale veier. Nå blir jeg minnet om min totale mangel på status nesten daglig, i form av spørsmål og utsagn som for eksempel:
-Søster, kan du finne en vase til disse blomstene?
-Vennen, kan du ta ut dette bosset og finne et glass med vann?
Jeg tror ikke at noen med bachelor -grad i for eksempel økonomi blir kalt for ”vennen” i profesjonelle sammenhenger. Kanskje heller ikke i private sammenhenger, når jeg tenker etter.
Ingen ville heller finne på å spørre en ingeniør om å finne en blomstervase heller. Men den største og viktigste mangelen på status og anerkjennelse får jeg demonstrert hver måned, i form av min egen lønnsslipp!
-Jeg burde ha satset mer på hus&hjem&livsstil. Jeg synes hjemmet mitt er greit, men det er ikke ”bonytt”-fint. Hvis man sammenligner det med disse oppussingsprogrammene, så er det mer ”før” enn ”etter”, mer ”shabby” enn ”chic”.
Fritiden er også feil. Jeg leser de gale bøkene. Har aldri strikket et pledd. Reiste til Lanzarote, når jeg burde ha reist til Machu Piccu. Veltet meg på en strand på Kreta i stedet for å sykle i Toscana. Men først og fremst har jeg feilet når det gjelder dokumentasjon. Det har blitt for lite bilder av cupcakes og hageblomster. For lite blogging om nye sofaputer og lamper. Derfor starter jeg et nytt og bedre liv fra i dag av. Nemlig med mitt første interiør-bilde!

P.S.

Etter at jeg hadde skrevet dette, og hadde sett litt på bildet, fant jeg frem støvsugeren. For selv som sjuskete husmor, er jeg mislykket.

Cathrine ved PC'en

D'er Haust. Det ruskar ute
med Regn og kalde Vind.
Audun Undulat flyg i stova glad
og vil ikkje i Buret inn.
Men ved Varmepumpa god,
Der sit med nykjøpt iPad
han gamle Tor i ro.

Der sit han trygg og drøymer
og stryk det blanke Brett.
Og alt i Verdi gløymer
medan neven er meir enn svett.
Brillene av Nasen glapp,
men han liksom kjenslene gøymer
og lastar ned ein App

Som hogga utor Stein
han sit ved Stovebord.
Fjesfargen er heller klein,
det kjem nokre fælslege Ord
Han skrik: No vert eg gal!
Men innan Mor og bornet græt i kor,
har han lasta ned Kabal.

fritt etter Veslmøy ved rokken, Haugtussa. Tilgi meg, Arne Garborg!

iSyk 1.0

Jeg har aldri sett på meg selv som noen datanerd. For meg begynte datatidsalderen på videregående, med EDB(!) valgfag. Som en av 30 elever i klassen, fikk jeg bruke en av skolens åtte PC'er i en skoletime ca hver 3. eller 4. onsdag. For meg var dette i minste laget til å tenne den store gnisten, konklusjonen min etter endt skoleår var at dette kom jeg aldri til å få bruk for. Neste skoleår valgte jeg drama i stedet.

Selvsagt er jeg forlengst blitt innhentet av den elektroniske virkeligheten. Selv i min jobbhverdag innen pleie&omsorg, blir mer og mer av arbeidstiden tilbragt foran en PC. Dette har jeg til felles med de aller fleste av mine medsøstre, enten de ,som jeg, jobber på sykehus, i hjemmebasert omsorg eller hvor som helst ellers.

Men det er ikke bare yrkesutøvelsen innen helsesektoren som digitaliseres. Også brukerne av våre tjenester; pasientene, har tatt informasjonstekno-bølgen. Og apropos bølgen, så er det jo mye snakk om eldrebølgen som snart innhenter oss. De som er eldre i den forestående eldrebølgen, vil ikke være som de eldste i dagens samfunn!

I dag har vi fremdels gamle mennesker som noterer med gråblyant i almanakken sin, som synes at alt var mye bedre under krigen, som kaller meg for "søster" og har så stor respekt for legene at de ikke tør å ta øyenekontakt, langt mindre stille spørsmål. De eldre i den kommende eldrebølgen kommer til å være helt anderledes.

Når generasjonen av selvrealiserere blir gammel og hjelpetrengende, komme helsevesenet til å møte nye utfordringer. Vi kommer til å stå ovenfor pasienter som stiller helt andre krav, og som er vante til å få det slik de vil. Rike og velutdannede kommer de til å ligge der i sykesengene, det vil si, disse menneskene går ikke og legger seg før det passer dem selv! De vet allerede det meste om sine sykdommer, og om hva som finnes av behandlingsalternativer, for det har de allerede googlet. De er klare til å shoppe seg tjenester andre steder, hvis de tjenestene de blir tilbudt, ikke er tilfredstillende.

Fortroppene til denne bølgen av eGamlinger har allerede nådd helsevesenet. Jeg har hatt pasienter som ikke har blitt skremt til apati av min hvite uniform, og som har nektet å ta medisinene sine! Selvsagt fordi de hadde googlet og funne ut av disse pillene er direkte giftige, vil medføre sterkt redusert livskvalitet og en for tidlig død. Det er ikke lett å møte slike pasienter uten å bli rød i hodet og svett i "dei mjuke hendene".

På grunnlag av svært uklare omstendigheter har jeg blitt en slags lokal ressursperson innen IKT på min egen arbeidsplass. Stort sett fører dette til at jeg stadig får spørsmål jeg ikke kan svare på, men av og til fører det noe godt med seg. Her forleden fikk jeg komme på konferansen "Helse er vIKTig", og fikk mange nye impulser. Høydepunktet var likevel siste foreleser, Eirik Newt (astrofysiker og forfatter). Han snakket om morgendagens pasienter, og om hva som allerede finnes av elektroniske tilbud og tjenester for den som vil ta kontroll over egen helse og behandling. Utviklerene av slike tjenester har for lengst gått vekk fra PC'en og kastet seg over de mulighetene som smarttelefonene gir. Millioner på millioner bærer iPhonen med seg over alt. Det finnes tusenvis av medisin- og helseapper som kan lastes ned, dette segmentet av markedet er det som øker mest! Alt fra slanke-trening-fitnessprogrammer, til iStethoscope (dette ble veldig populært med flere millioner nedlastninger på et par dager), hjertemonitorering og en rekke andre tjenester man ellers står på venteliste hos en spesialist for å få utført.

Jeg lurer på om fastlegen min er forberedt på dette?

Men tilbake til møtet med fremtidens pasienter. Kanskje vår rolle blir å vise vei gjennom informasjonssjungelen, å hjelpe pasienten til å finne sin plass i kunnskapsmalstrømmen.

Når det gjelder pasienten som nektet å ta medisinene sine, så viste det seg at han manglet verdifull informasjon . Han hadde skaffet seg all mulig kunnskap om medisinene sine, men forsto ikke hvorfor det var så viktig at nettopp han skulle ta dem.

Det finnes foreløpig ingen nedlastbar app som heter selvinnsikt. Den type viten må vi finne ut av selv.

Konen til Clooney

Den er fantastisk, den nye reklamefilmen til DnB NOR. Nå er jeg allerede kunde, vet ikke om denne reklamefilmen ville fått meg til å skifte bank, men det er noe med filmen som er enormt stimulerende. Ikke bare hos meg, men tydeligvis også ute i den store verden, debatten har allerede pågått en stund på nettet, om hvem den blonde (heldige) damen er, hvor mye George Clooney skulle ha for å stille i reklamefilmen, samt hva (eller hvem) som skal til før man vurderer å kjøpe hus på Lillestrøm.

Jeg vært på Lillestrøm en gang. Det var høst, grått og kaldt. Jeg husker at vi leide film i en videoutleie, og så husker jeg Dressmannbutikken på Strømmen Senter.

Det sier i grunnen alt om et sted, når det eneste man husker, er en videosjappe og Dressmann. Det var som sagt høst, og det regnet, men jeg tviler på at Rælingen kan regnes som Norges svar på Toscana selv med sommervarme og sol fra en lyseblå junihimmel. Likevel bor det masse mennesker her, dette var blant annet veldig tydelig de gangene jeg skulle ta tog fra Oslo ( en annet stygg by i Norge) til Lillestrøm, og det var så trangt i kupeen at den luften jeg pustet inn, faktisk var utåndingsluften til sidemannen. Egentlig er det ganske utrolig at togene til Lillestrøm kunne bli så fulle, skulle tro det heller var togene vekk fra Lillestrøm som knapt hadde ledig ståplass!

Jaja, det bor i hvertfall mange mennesker der, og de færreste av dem deler husholdning med Clooney eller noe tilsvarende. Og her er jeg ved det essensielle spørsmålet: Hva skal til før vi flytter til Lillestrøm?

Jeg elsker Bergen. Ikke misforstå! Likevel hender det, særlig i forbindelse med enkelte sinnssvake ekstremvær-manifestasjoner, at man lurer på om man bor på feil sted. Hadde det vært greit å bo på et sted med litt flere soltimer, et sted med litt større forskjeller mellom sommer og vinter? Likeledes er det dager da alt topper seg, jobben er bare bæsj, både bokstavelig og i overført betydning, naboen er mannevond, mennene i mitt liv krangler om hvem som skulle ha satt på oppvaskemaskinen (ingen av dem kommer til å gjøre det) og det er fiskekaker til middag. På slike dager er det fristende å drømme om luksuriøse hotellrom, svære diamantringer, ja til og med om George Clooney (sorry, Tor, men that’s life!).

Men grensen går ved Lillestrøm. Det hadde sikkert vært helt OK en stund. Noe av det fine med George Clooney, er jo at han sikkert har en velfylt bankkonto, ergo hadde vi hatt råd til å holde oss borte fra Lillestrøm. Men til slutt hadde det kommet en dag, også til oss, der ting hadde buttet i mot. Kanskje forholdet til naboen hadde gått surt etter litt vel mange glamorøse fester med alle vennene til George? Kanskje vi hadde sittet der en dag, sure fordi det ikke var flere rene gafler fordi ingen hadde satt på oppvaskemaskinen. Da ville det blitt taust ved kjøkkenbordet, mens den brune Toro-sausen størknet mellom de lunkne fiskekakene. Alt vi hadde hatt, var Lillestrøm. Som om det var nok!

Her er vi kjernen av budskapet til reklamefilmen; nemlig at de av oss som ikke er så heldige at vi våkner opp til et liv som konen til George Clooney, med hus på Lillestrøm, vi må være flinke til å spare i stedet. Det er da jeg innser at selv med en heller slunken bankkonto, så har jeg vært heldig likevel.

Beklager, Lillestrøm!

Hvis jeg hadde ti millioner til overs....

.......skulle jeg ha kjøpt dette huset. De som følger litt med i avisen, og i eiendomsmarkedet, vet at det er det gamle huset "Zander Kaaes Stiftelse" det er snakk om. Huset fra 1770, opprinnelig bygget som hjem for "enker og faderløse", ubemidlede sjeler uten evne til å klare seg i en tid lenge før NAV. Huset forfaller, det har i de senere år blitt brukt som hybelhus, og det er et under at ikke hele stasen har brent ned for lenge siden. Selvsagt er et så gammelt hus fredet, derfor er det en del begrensninger en ny eier må ta inn over seg. Likevel er jeg full av bange anelser; den erværdige bygningen står muligens ovenfor større trusler enn brann!
Der ute i Bergensjungelen et steds yrer og myldrer det av spekulanter og kremmersjeler, mennesker med velfylte lommebøker og en fullstendig mangel på respekt. Disse historie- og kulturløse menneskene kunne finne på grusomme ting med denne eiendommen: f.eks ny McDonaldsfillial og 5 etg. parkeringshus i hagen. Eller hva med "Zander Kaaes Terrasse", luksusleiligheter med underjordisk parkering og barokk-kunst i heisen!

Hva skulle så jeg ha gjort med huset? Jo, først måtte jeg ha skaffet er par millioner til, utover de 10 som er utropspris. Jeg skulle har røsket ut rot og skrot, prøvd å bøte på år med overgrep og vandalisme. Deretter skulle jeg fått montert et brannvarslings/overrislingsanlegg en stavkirke verdig. Og så skulle jeg starte restaurant!

I et sobert 1700-talls interiør, skulle jeg ha anlagt et godt, men enkelt spisested. Hagen er som skapt til uteservering for de 3-4 dagene i året da været tillater dette. Jeg ser for meg noen roser, syriner, og et springvann. Gjerne med en lubben, vannspyttende Amor på toppen. En liten krydderhage i det ene hjørnet, kanskje noen frukttrær.

Kokken måtte utvelges nøye. En del ting hadde jeg aldri tolerert i "min" resteaurant. Her er noen enkle kjøreregler:

1) Overhode ingen molekylær matlaging! Flytende nitrogen forbudt. Absolutt ikke noe"skum" av noe slag, ingen andre emulsjoner enn majones.

2) Ingen høy mat. Jeg har aldri skjønt vitsen med at mat må stables i høyden.

3) Ingen jålete matbeskrivelser. Strengt forbudt å bruke betegnelser som "concasse","infusjon" eller andre rare ord.

4) Creme Brulee-fri sone. Andre fy-desserter: Sjokoladefondant, pannacotta,tiramisu og alt som inneholder Oreokjeks. Lovlige desserter: F.eks Tilslørte Bondepiker, karamellpudding sånn som mamma laget den, og hva skjedde egentlig med varm eplekake m/is?

5) Porsjonsstørrelser. Det skulle ikke være nødvendig med 7 retter for å bli mett.

Det hadde vært kjekt om servitørene ikke snakket svensk, men ingen ville bli diskriminert. Restauranten og uteserveringen skulle ha åpnet til lunsj , med en rikholdig smørbrødmeny. Og da mener jeg smørbrød, ikke pannini -ciabatta- pastrami-panchetta, men grovbrød med sild, roastbeef m/remulade, reker og majones, karbonade m/løk. Tor(restaurant-medeier) vil ha egg & ansjos.

Middagstilbudet kunne vi sikkert blitt enige om, kokken og jeg, men helst ikke Tex-Mex. Definitivt ikke biffsnadder. Pizza kan andre få ta seg av. Kanskje tema-uker, eller hva med historisk mat ,bergenske spesialiteter?

Hver lørdag formiddag skulle det vært forfatterlunsj, med høytlesning og muligheter til å stille spørsmål. Litt jazz i hagen, eller kanskje blues på mørke høstkvelder. Ellers er muligheten mange i et gammelt hus i en gammel hage.

Omtrent her ender min drøm. For selv med feriepengene, og litt penger igjen på skatten, så har jeg ikke 10 millioner. Jeg må nøye meg med mitt eget kjøkken, og to stamgjester. Men jeg skal følge spent med. Og hvis huset ikke blir solgt på første visning, slenger jeg kanskje inn en lottokupong. Hvem vet?