Konen til Clooney

Den er fantastisk, den nye reklamefilmen til DnB NOR. Nå er jeg allerede kunde, vet ikke om denne reklamefilmen ville fått meg til å skifte bank, men det er noe med filmen som er enormt stimulerende. Ikke bare hos meg, men tydeligvis også ute i den store verden, debatten har allerede pågått en stund på nettet, om hvem den blonde (heldige) damen er, hvor mye George Clooney skulle ha for å stille i reklamefilmen, samt hva (eller hvem) som skal til før man vurderer å kjøpe hus på Lillestrøm.

Jeg vært på Lillestrøm en gang. Det var høst, grått og kaldt. Jeg husker at vi leide film i en videoutleie, og så husker jeg Dressmannbutikken på Strømmen Senter.

Det sier i grunnen alt om et sted, når det eneste man husker, er en videosjappe og Dressmann. Det var som sagt høst, og det regnet, men jeg tviler på at Rælingen kan regnes som Norges svar på Toscana selv med sommervarme og sol fra en lyseblå junihimmel. Likevel bor det masse mennesker her, dette var blant annet veldig tydelig de gangene jeg skulle ta tog fra Oslo ( en annet stygg by i Norge) til Lillestrøm, og det var så trangt i kupeen at den luften jeg pustet inn, faktisk var utåndingsluften til sidemannen. Egentlig er det ganske utrolig at togene til Lillestrøm kunne bli så fulle, skulle tro det heller var togene vekk fra Lillestrøm som knapt hadde ledig ståplass!

Jaja, det bor i hvertfall mange mennesker der, og de færreste av dem deler husholdning med Clooney eller noe tilsvarende. Og her er jeg ved det essensielle spørsmålet: Hva skal til før vi flytter til Lillestrøm?

Jeg elsker Bergen. Ikke misforstå! Likevel hender det, særlig i forbindelse med enkelte sinnssvake ekstremvær-manifestasjoner, at man lurer på om man bor på feil sted. Hadde det vært greit å bo på et sted med litt flere soltimer, et sted med litt større forskjeller mellom sommer og vinter? Likeledes er det dager da alt topper seg, jobben er bare bæsj, både bokstavelig og i overført betydning, naboen er mannevond, mennene i mitt liv krangler om hvem som skulle ha satt på oppvaskemaskinen (ingen av dem kommer til å gjøre det) og det er fiskekaker til middag. På slike dager er det fristende å drømme om luksuriøse hotellrom, svære diamantringer, ja til og med om George Clooney (sorry, Tor, men that’s life!).

Men grensen går ved Lillestrøm. Det hadde sikkert vært helt OK en stund. Noe av det fine med George Clooney, er jo at han sikkert har en velfylt bankkonto, ergo hadde vi hatt råd til å holde oss borte fra Lillestrøm. Men til slutt hadde det kommet en dag, også til oss, der ting hadde buttet i mot. Kanskje forholdet til naboen hadde gått surt etter litt vel mange glamorøse fester med alle vennene til George? Kanskje vi hadde sittet der en dag, sure fordi det ikke var flere rene gafler fordi ingen hadde satt på oppvaskemaskinen. Da ville det blitt taust ved kjøkkenbordet, mens den brune Toro-sausen størknet mellom de lunkne fiskekakene. Alt vi hadde hatt, var Lillestrøm. Som om det var nok!

Her er vi kjernen av budskapet til reklamefilmen; nemlig at de av oss som ikke er så heldige at vi våkner opp til et liv som konen til George Clooney, med hus på Lillestrøm, vi må være flinke til å spare i stedet. Det er da jeg innser at selv med en heller slunken bankkonto, så har jeg vært heldig likevel.

Beklager, Lillestrøm!

Hvis jeg hadde ti millioner til overs....

.......skulle jeg ha kjøpt dette huset. De som følger litt med i avisen, og i eiendomsmarkedet, vet at det er det gamle huset "Zander Kaaes Stiftelse" det er snakk om. Huset fra 1770, opprinnelig bygget som hjem for "enker og faderløse", ubemidlede sjeler uten evne til å klare seg i en tid lenge før NAV. Huset forfaller, det har i de senere år blitt brukt som hybelhus, og det er et under at ikke hele stasen har brent ned for lenge siden. Selvsagt er et så gammelt hus fredet, derfor er det en del begrensninger en ny eier må ta inn over seg. Likevel er jeg full av bange anelser; den erværdige bygningen står muligens ovenfor større trusler enn brann!
Der ute i Bergensjungelen et steds yrer og myldrer det av spekulanter og kremmersjeler, mennesker med velfylte lommebøker og en fullstendig mangel på respekt. Disse historie- og kulturløse menneskene kunne finne på grusomme ting med denne eiendommen: f.eks ny McDonaldsfillial og 5 etg. parkeringshus i hagen. Eller hva med "Zander Kaaes Terrasse", luksusleiligheter med underjordisk parkering og barokk-kunst i heisen!

Hva skulle så jeg ha gjort med huset? Jo, først måtte jeg ha skaffet er par millioner til, utover de 10 som er utropspris. Jeg skulle har røsket ut rot og skrot, prøvd å bøte på år med overgrep og vandalisme. Deretter skulle jeg fått montert et brannvarslings/overrislingsanlegg en stavkirke verdig. Og så skulle jeg starte restaurant!

I et sobert 1700-talls interiør, skulle jeg ha anlagt et godt, men enkelt spisested. Hagen er som skapt til uteservering for de 3-4 dagene i året da været tillater dette. Jeg ser for meg noen roser, syriner, og et springvann. Gjerne med en lubben, vannspyttende Amor på toppen. En liten krydderhage i det ene hjørnet, kanskje noen frukttrær.

Kokken måtte utvelges nøye. En del ting hadde jeg aldri tolerert i "min" resteaurant. Her er noen enkle kjøreregler:

1) Overhode ingen molekylær matlaging! Flytende nitrogen forbudt. Absolutt ikke noe"skum" av noe slag, ingen andre emulsjoner enn majones.

2) Ingen høy mat. Jeg har aldri skjønt vitsen med at mat må stables i høyden.

3) Ingen jålete matbeskrivelser. Strengt forbudt å bruke betegnelser som "concasse","infusjon" eller andre rare ord.

4) Creme Brulee-fri sone. Andre fy-desserter: Sjokoladefondant, pannacotta,tiramisu og alt som inneholder Oreokjeks. Lovlige desserter: F.eks Tilslørte Bondepiker, karamellpudding sånn som mamma laget den, og hva skjedde egentlig med varm eplekake m/is?

5) Porsjonsstørrelser. Det skulle ikke være nødvendig med 7 retter for å bli mett.

Det hadde vært kjekt om servitørene ikke snakket svensk, men ingen ville bli diskriminert. Restauranten og uteserveringen skulle ha åpnet til lunsj , med en rikholdig smørbrødmeny. Og da mener jeg smørbrød, ikke pannini -ciabatta- pastrami-panchetta, men grovbrød med sild, roastbeef m/remulade, reker og majones, karbonade m/løk. Tor(restaurant-medeier) vil ha egg & ansjos.

Middagstilbudet kunne vi sikkert blitt enige om, kokken og jeg, men helst ikke Tex-Mex. Definitivt ikke biffsnadder. Pizza kan andre få ta seg av. Kanskje tema-uker, eller hva med historisk mat ,bergenske spesialiteter?

Hver lørdag formiddag skulle det vært forfatterlunsj, med høytlesning og muligheter til å stille spørsmål. Litt jazz i hagen, eller kanskje blues på mørke høstkvelder. Ellers er muligheten mange i et gammelt hus i en gammel hage.

Omtrent her ender min drøm. For selv med feriepengene, og litt penger igjen på skatten, så har jeg ikke 10 millioner. Jeg må nøye meg med mitt eget kjøkken, og to stamgjester. Men jeg skal følge spent med. Og hvis huset ikke blir solgt på første visning, slenger jeg kanskje inn en lottokupong. Hvem vet?

En julefortelling

(Juleaften. Mor og sønn står utenfor huset for å vente på transport til julebesøk. Det har akkurat sluttet å snø, kirkeklokkene ringer julen inn. En skikkelse titter over brøytekanten på andre siden av veien, før den smyger seg langs etter husveggen.)

Mor: Hysj, vær helt stille!

Sønn: Hva er det nå?

Mor: Dette får vi sjelden oppleve; se nissen!!

Sønn: Åhh mamma!!! Hold opp!

(Nissen forsvinner bak en hekk. Høye stemmer høres, et kamera blitser flere ganger, et lite barn gråter vettskremt. Så kommer nissen frem fra hekken igjen. Et øyeblikk stivner han til da han oppdager at han har tilskuere.)

Nissen: Ho Ho Ho! God Jul!!

Mor: God Jul, nissen!!

(Nissen forsvinner bak brøytekanten og inn i en garasje)

Mor(ser på sin sønn og ler): Ja nu er det jul, gutten min!

Sønn (sukker) : Mamma, det var naboen........

Reiseplanlegging

(Stuen, tidlig kveld. Mor og sønn sitter krumbøyde over hver sin pc)
Mor: (taste, taste)Sukk!
Sønn: Hva er det no?
Mor: Det er så tungvint å bla i bussrutene når de er på nettet.
Sønn: Hvorfor gjør du det da?
Mor: Nå når de har lagt om alle rutene, må jeg finne ut hvilke busser jeg må ta når jeg skal på seinvakt imorgen.
Sønn: Hvorfor ser du i bussrutene?
Mor(tålmodig): Jeg har jo nettopp sagt hvorf...
Sønn(avbryter). Ja, men hvorfor roter du med de bussrutene? Du må jo bruke reiseplanleggeren!
Mor: Reiseplanleggeren??
Sønn(taste, taste, klikk): Ja, reiseplanleggeren!
Mor: Ja se der. Hvordan virker den, da?
Sønn: Her legger du inn vårt busstopp, ser du her i rullegardinen? Så finner du dit du skal. Haukeland Sykehus Sør eller Nord?
Mor(imponert): Du verden! Eh...nord.
Sønn: .....og når må du være fremme?
Mor.:Seinest 14.30.
Sønn(taste,taste): Sånn!
Mor: Oisann!! Her er jo 7 forslag. Her er et med 4 forskjellige busser involvert!
Sønn(oppgitt): Hva med det første forslaget, det med bare to busser?
Mor(opprømt): Fantastisk!! Finnes det et sted jeg kan klikke for å betale reisen også? Bruke Visakortet?
Sønn(frustrert): MAMMA!!!
Mor: Kan jeg bestille hotell her også, og revybilletter??
Sønn: Jeg går på rommet mitt.

Den gamle mannen og porschen

Mannen i mitt liv fyllte 50 år, og jeg hadde vært på vakt lenge. Vi har sett mange eksempler på sterkt avvikende oppførsel fra menn i denne aldersgruppen. Det begynner gjerne forsiktig, med et ønske om å ta vare på helse og kropp. Tre ganger spinning pr uke blir raskt til Skarverennet, Bergen-Voss eller enda mer ekstreme utskeielser. Men for mange er ikke dette nok. Hun som var jevngammel og jevngrå der hjemme, blir byttet ut i en markedsføringssekretær på 29. Er han heldig, rekker de kanskje 14 dager på Alcudia før hun er gravid med tvillinger. Overraskende mange aldrende menn setter igang med kull nr 2, nattevåk og bleier (disse mennene deltok nok minimalt da deres første kull ble født, -for 25 år siden). Disse mennene, som heller burde engste seg over tilstanden til kransarteriene sine, engster seg i stedet over å ikke rekke barnehagen i tide.
Heldigvis er det ikke alle menn som takler overgangsalderen på denne måten. Likevel er de mer ekstreme i sitt uttrykk enn vi kvinner, som stort sett finner trøst i rødvin og mørk sjokolade. En del menn velger å kompensere for svinnende potens og vikende hårfeste med hestekrefter. Hver vår ser vi det samme: Patetiske sortkledde mannslinger med sølv i tinningene og artritt i knærne. Fulle av gikt og vare for værforandringer, må de ta løpefart for å klare å slenge det ene beinet over motorsykkelsetet. Nyinnkjøpte kjøredresser skjuler støttebandasjer og brokkbind, der de brummer i 50 km/t i retning Os. Etter mange timer og tre-fire nestenulykker kreker de seg skjelvende av sykkelen. Vårens første tur er unnagjort, det er herlig å være mc-entusiast! Sterkt ulykkesutsatte som de er, er det et tankekors deres fremskredende alder gjør dem til dårlige organ-donorer!
Men tilbake til min egen, menopausale ektemann. Jeg har ikke blitt byttet ut med en blond, verpesyk spinning-intruktør. Alt for mye stress, gidder ikke, sier min kjære. Hva er det så som kan få hjertet hans til å slå raskere? (Bortsett fra en velfylt vedstabel eller evt en rask atrieflimmer.) Jo, han ønsker seg en Porsche.
Den aldrende sportsbilentusiasten og den ditto bikeren er i samme båt. Slik er livet litt sørgmodig: Den bilen eller sykkelen man hadde sett bra ut sammen med som 25-åring, sjelden oppnåes før man er 50+. Og ofte ikke da heller.
Dette med Porsche var nytt for meg, eller kanskje jeg ikke hadde lyttet godt nok. Jeg prøvde imidlertid å sette meg inn i saken (man er da tilhenger av kunnskapsbasert praksis!), og fikk vite at det var Porsche 911 som var Bilen. En ny verden åpenbarte seg, med hestekrefter og design. Jeg lekte meg på hjemmesiden til produsenten, og kreerte min egen virtuelle 911.
Jeg lærte også dette: Når man bor i Bergen, er det ikke bare å ta en svipptur til Sverige for å se på en bil. Dessuten har jeg ikke 300 000 krone å bruke på en bruktbil i 50-års presang til min kjære. Og det skulle jeg så gjerne!
Tenk å kunne ha plassert en Porsche med en stor rød sløyfe rundt i tunet, og sagt: Gratulerer med dagen , min kjære! Denne skal du få fordi du ikke har byttet meg ut i noe nytt og bedre. Denne har du fortjent etter alle årene med fornuftige, kjedelige biler. La oss presse våre middelaldrende kropper ned i setene og kjøre inn i solnedgangen!
Men ,med mindre Norsk Tipping har et bidrag, får det bli med drømmen. Min kjære 50-åring må nøye seg med noe som mange andre aldrende sportsbil-ønskende mangler, nemlig en ektefelle som forstår han litt.

Terror på to hjul

Våren er definitivt over oss. Snøen lå som et hvitt varetrekk over landskapet og fikk oss til å lengte etter grønne bakker. Men snøen skjulte også ting vi ikke ønker å se, fikk oss til å glemme enkelte frastøtende fenomener. Når har disse uhumskhetene blitt eksponert i all sin gru i det ubarmhjertige vårlyset. Hva er det vi snakker om? Jo, hundeskitt og syklister.

Disse to har faktisk mye mer til felles enn at de blir synlige når snøen forsvinner. Begge vekker umiddelbar avsky hos en fotgjenger. Begge er (eller burde vært) fremmedlegemer i vårt nærmiljø. Begge er brune, (syklistene er litt bleike nå i starten av sesongen) og lukter drit.

Jeg kunne legge til at begge er noe søl å få under skoene. Men hundeskitt har noen klare fortrinn. : Den holder seg stort sett i ro (med mindre den havner i veien for en kantklipper....), og den lar seg putte inn i en svart pose. Et hvert forsøk på å putte en syklist i en svart sekk, ville vekke reaksjoner.

Hva er så årsaken til mine sterke følelser for syklistene? Dette har jeg tenkt mye på. Jeg summerer det opp i to hovedpunkter:

I det et menneske tar en beslutning om å bli syklist, ved f.eks å starte med å sykle til og fra jobb, skjer det en personlighetsforandring. Det er ikke nødvendigvis den risikosøkende ekstremsporteren, med diagnoser som blir forkortet til store bokstaver, med manglende impulskontroll og et sterkt dødsønske, som blir syklist. Jeg kjenner opptil flere tilsynelatende velfungerende individer, med godt betalte jobber, normale sosiale ferdigheter og upåklagelig hygiene, som har satt seg på sykkelen. Men det er altså noe som skjer i det disse menneskene hiver seg ut i morgenrushet. De blir udødelige, arrogante, og ellers blottet for en del av de egenskapene som skiller oss fra f.eks hvithaien.

Syklisten ser på en fotgjenger utelukkende med forakt, sålegjengeren er et utidig innslag på fortauet, fullstendig malplasserte. Ser en syklist noen fotgjengere foran seg, vil han eller hun enten fortsette til en kollisjon nesten er et faktum, eller begynne å ringe irritert i sin infernalske sykkelbjelle lang tid på forhånd. Begge deler fremkaller gjerne frykt og forvirring hos forgjengeren, flott! Videre definerer en syklist seg som en myk traffikant, med rett til å sykle i fotgjengerfelt, sterkt traffikerte fortau, på rødt eller grønt lys, alt etter som. Glemt er manerer, empati, en hver følelse av frykt.

Den andre viktige personlighetsforandringen gjelder oppfattelse av egen kropp. Det er visst en uskreven regel at syklisten skal iføre seg meget tettsittende og ekstremt selvlysende klær. Javisst finnes det mennesker som tar seg godt ut i sykkelklær. Disse menneskene er stort sett de leggbarberende, solbrune proffsyklistene i 20-årene, sprøytet fulle av Epo og annet snadder. Disse mennesken holder til i bratte fjellsider i alpene og Pyreneene, de er definitivt i mindretall på Ytrebygdsveien.

Her er det triste 50-åringer som er i flertall, 50-åringer som blir stappet opp i trange sykkelbukser, tømt ned i tskjorter som klynger seg rundt kulemager og lute skuldre. Og hele herligheten blir emballert inn i neongulgrønne blagg som skal holde regnet ute. Hvor er kamuflasjefargene innen sykkemote? For ikke å snakke om svartsladden over ansiktet? Kronen på verket er bokstavelig talt sykkelhjelmen, med skyhøy noldus-faktor. Men det er jo sikkert greit med hjelm, idet man møter sin skaper (og en Toro-trailer) på Strømme bro.

Til slutt et velment råd angående sykkelbuksen. Når denne blir vasket x antall ganger, blir den etterhvert ganske gjennomsiktig. Det er få ting som er mer deprimerende enn å se gjennskinnet av en bleik rumpe som disser på et sykkelsete. Det er faktisk ikke sosialt akseptert å vise frem

rumpen i det offentlige rom. Tro ikke at dette ikke gjelder i trafikken!

Apotek og sånn.

I dag traff jeg igjen to gamle kjente. Jeg var på apoteket, og mens jeg ventet på min tur, oppdaget jeg til min store overraskelse at både Caroxin og Dekadin fremdeles finnes i varebeholdningen. Og mens jeg gledet og undret meg over denne oppdagelse, skyllet bølger av nostalgi over meg. Jeg ble transportert til en annen tid, den gangen et apotek var et apotek.

I en tid nesten uten kjøpesentre, var det mange apoteker i Bergen sentrum. Apotekene var ikke de lyse og innbydende lokalene de er i dag. Det fantes ingen selvbetjening og og ingen hyllemetre med skjønnhetsprodukter. Apotekene var likevel opplevelses-sentre for sanser som syn, luktesans og hørsel. Apotekene var mørke. Det var mørke gulv, mørkt treverk i interiøret. Apotekene luktet. De luktet rent og av kamfer, og kanskje av mystiske droger fra brune glasskrukker. Apotekene var hellige steder. Det rådet en høtidelig stemning, det var ikke et sted man brukte ute-stemmen. Du kunne høre knirket fra skoene dine, du kunne høre knirket fra skuffer med de mest dødelige gifter og du kunne høre knirket fra betjeningen, som høytidsstemt vandret mellom mørke reoler i sine innsvingede nylonfrakker. Damene som arbeidet på apotekene, var alle sammen halvgamle, alvorstunge og med mørke hår på overleppen.De utførte sine uforståelige gjerninger med stor ro. Det var noe tidløst, ur-kirkelig og tempelaktig over apotektet.

Svaneapoteket var selve domkirken, det største og mest høytidelige. Her var det til og med benker på hver side av døren, der man kunne sitte og vente. Hvis man kjedet seg, kunne man lese brosjyrer om væskende utslett på de mest unevnelige steder. Eller om hvor livsfarlige medisinene var. Den gangen døde det barn både av jerntabletter og Globoid. Slikt hører vi nesten aldri om nå, så noen ting er blitt bedre!

Plutselig kunne det komme skridende en apotekdame frem fra lokalene bak de mørke reolene, bærende på en liten kurv med pakke valium i. Den valium-trengendes navn ble ropt ut med høy stemme, og fikk komme frem til alteret (kassen) for å betale. Dette med valium var bare et eksempel, men faktum er at valiumresepter satt ganske løst hos den tidens leger, og ble sikkert ofte skrevet ut bare fordi legen ikke orket å høre på mer syting. Slik fikk ihvertfall legen det mye bedre!

Men tilbake til Caroxin og Dekadin. Caroxin var den hvite tyggisen med litt peppermyntesmak, og med samme konsistens som myk stearin (en av ingrediensene??). Den beholdt smaken sin i nøyaktig 30 sekunder, og selv med 5-6 innabords, var det umulig å blåse bobler. Likevel var det veldig stas med Caroxin, enten som bestikkelse, eller som belønning for utvist tålmodighet. Litt artig at denne steinalder-tyggisen fremdeles er å få kjøpt. Dekadin har derimot blitt degradert. I min barndom fikk man Dekadin sugetablett ved sår hals. Og det hjalp!

I dag er det ikke lov med den type markedsføring. Dekadin blir i dag solgt som ”middel mot munntørrhet”. Produktene skal værsågod holde det de lover!

Så står jeg da der til slutt, syk medisintrengende dame, og skal betale for mine svært uglamorøse varer. Det er da det kommer: Den vennlige apotekdamen (som smiler med hårløs overleppe) spør om jeg er klar over at de har kampanjepriser på olivenoljeantirynkekremen . Og mens jeg høflig mumler neitakk, synker jeg atter en gang ned i mimre-nirvana, og tenker på den gangen da man slett ikke kjøpte hudpleieprodukter på apoteket, men derimot lot seg utsette for sjikane og skandaløs kundebehandling hos parfymeridamene på Sundt, eller i bestefall ble oversett av jåledamene på Kløverhuset. Men det er en helt annen blogg-historie!