Her kommer andre avsnitt av pappas barndomsminner, Korte bein og lang vei er tydeligvis ikke noe hinder når bare motivasjonen er sterk!

Liten gutt går langt etter svinesteik

Jeg har alltid vært glad i god mat, men kunne sikkert bli plagsom hvis jeg ikke fikk yndlingsrettene mine.  Det beste jeg visste var stekt kjøtt. Mor husket alltid tilbake med gru på den søndagen jeg plutselig ble borte.

Vi hadde nettopp hatt besøk av begge onklene mine, som bodde i en anleggsbrakke vel en kilometer unna. De hadde sommerjobb på jernbanen, og mor var veldig glad for å ha begge lillebrødrene sine i nærheten.  Det var en fin søndag, og vi satt ute i solveggen alle sammen. Ved middagstider ruslet onklene tilbake til brakken, de gledet seg til dagens rett: svinesteik. Telefonen ringte, og både mor og far ble opptatt med telefonprat. Plutselig var jeg alene, 5 år gammel, og med tankene fulle av onkler og svinesteik. Jeg kunne vegen, hadde gått den sammen med mor. Det ble til at jeg ruslet bortetter den vegen som seinere skulle bli kjent som Rallarvegen. Hos onkel Einar og onkel Knut ble forskrekkelsen stor da jeg plutselig sto i døren og pekte på den velduftende middagen borte på bordet. Heldigvis forsto de at  jeg nok var ettersøkt og at leteaksjon allerede var i gang, så onkel Knut spurtet tilbake for å fortelle at jeg var i god behold.

Hjemme var mor fortvilet og nesten hysterisk for de to nærmeste naboene våre var jernbanelinjen og den iskalde fossende elven.

Jeg fikk svinesteik til middag før jeg ble fulgt hjem av onkel Einar. Heldigvis hadde stemningen roet seg ned. Etter en kjærlig skjennepreken satt vi alle igjen, en erfaring rikere. Noen avstraffelse utover dette, kom aldri på tale, hverken før eller siden.

Flytting til Oksebotn

I de dager ble det opprettet helsestasjon i skolehuset på Haugastøl, og her var jeg på kontroll noen ganger. Her fikk jeg også koppevaksinen og klarte meg bra uten noen særlige ettervirkninger.

Så kom dagen da vi måtte flytte til Oksebotn, noen kilometer øst for Finse. Jeg var 6 år gammel, og fikk plutselig flere lekekamerater.

Oksebotn på den tiden var en hel liten fjellandsby, med to vokterboliger med plass til 4 familier, slik fikk vi tre nabofamilier.  Det var flere barn rundt  min alder.  Det var også på denne tiden jeg fikk problemer med mandler og polypper, og måte til Oslo for operasjon. Jeg kan huske at vi bodde noen dager hos min tante på Stabekk til jeg var frisk nok til å dra til fjells igjen.

Tre kortspillende damer i solveggen. Mor i midten.

Neste avsnitt: Om skoledager og fritid

Alt om min far

Da pappa sin 90-års dag nærmet seg i vår, spurte jeg om han kunne skrive ned noen av de anekdotene og barndomsopplevelsene som han hadde delt med oss. Jeg tenkte at dette kunne være en fin ting å ha i familien, særlig for den oppvoksende slekt. Pappa skred til verket med stor arbeidslyst, og resultatet ble i første omgang 11-12 A4-sider med sirlig håndskrift. Siden dette var mitt forslag, tok jeg på meg en slags redaktør-rolle, fant frem litt gamle bilder etc, og samlet teksten i avsnitt.  Dette ble til et dokument som vi delte med alle dem som feiret 90-årsdagen sammen med oss. 

Jeg  har imidlertid fått lov til å dele teksten på bloggen min. Dette er en historie om en meget spesiell oppvekst, i 1000 meters høyde over havet, "der ingen kunne tru at nokon kunne bu". Jeg kommer til å legge den ut, avsnitt for avsnitt. Det er pappa sine ord, pappa sin historie, fra hans opprinnelse til han er 18-19 år gammel:

Geografi og kjærlighet

Tenk deg et kart over Sør Norge der Hardangervidda er inntegnet som en stor firkant. I øverste venstre hjørne av vidda finner du Hallingskarvet som et stengsel mot nord og Bergsmulnuten og Gråskallen som stengsel mot vest. Fjellveggene står som naturskapte skjermer, de stopper nedbør og uvær fra vest og sørger samtidig for mye godvær og sol på vår østside.

Her, innerst i hjørnet på det tenkte kartet, finner du en lun, koselig idyll i naturen med navnet Grytå, med en av vokterboligene langs Bergensbanen.

Takket være Bergensbanen ble grensen mellom Østlandet og Vestlandet utradert etter 

  en formidabel innsats fra begge sider. Annlegningen av banen skapte mange arbeidsplasser og annet samkvem. Det oppsto et miljø langs banestrekningen hvor vossing og hallingdøl møttes. Dette samkvemmet, spesielt hos den yngre garde, førte til at en ny blandings-dialekt ble skapt, dette burde definitivt vært tema for en doktoravhandling!

I Grytå vokterbolig var det to leiligheter, en i hver ende av huset. I den ene leiligheten bodde Lars, min mors onkel. Min mor var husholderske for ham. I den andre leiligheten flyttet min far inn. Han kom som nyansatt banevokter og hadde fått en niese til å komme for å være hans husholderske. Slik skulle det være på den tiden. Det varte nok ikke så lenge før de to damene byttet plass og Karoline og Svein hadde funnet hverandre.

Min første dag

  Etter to års ekteskap kom denne strålende vårdagen i 1926, den dagen da disse to skulle bli mine foreldre. Det var slutten av april. Solen bakte i hellingene og snøen var begynt å synke sammen. Lyng og kvister tittet forsiktig frem gjennom snøfonnene. Luften var klar og frisk, som bare luften kan være en slik solrik vårdag i fjellet. Kanskje var det til og med begynt å lukte tidlig vår?  I hvert fall kaklet rypa innbydende oppe i lia og inviterte til en tidlig frokost på frossen krekling.

Men i dag var liksom ingen ting som det pleide å være i naturen rundt boligen. Det var masse støy og uro og høyt stemmebruk. Noe var på ferde! Far var allerede på vei til Haugastøl for å hente den damen som skulle  bli min jordmor,

Hun hadde blitt varslet på telefon, og måtte hentes og transporteres pr sykkeldresin!

Hun ankom i tide, og så vidt jeg har forstått gikk alt fint uten komplikasjoner.  29. april 1926 ble min første dag på fjellet, i strålende vær og uten solbriller

  Som enebarn og bortskjemt, ble jeg naturligvis dullet med både av slekt og venner som ofte kom på besøk, både sommer og vinter.  Denne karakteristikken har jeg siden tatt med godt humør, for den var jo korrekt. Men jeg har vel greid meg, og kom meg gjennom både barndom og ungdomstid selv om jeg sikkert var en prøvelse for mor og far en gang i blant.

Neste avsnitt:  Liten gutt går langt etter svinesteik!