Det ingen tør å si høyt

Jeg tenkte jeg skulle ta opp et litt vanskelig emne. Det finnes nemlig ting man ikke snakker, hverken i offentlige sammenhenger eller blant venner og kolleger. I dag finnes det nesten ikke tabuer igjen, og det er helt vanlig å brette ut både følelsesliv og underliv i media og andre sammenhenger. Ingenting er pinlig, likevel kjenner jeg at det koster det en del å si dette høyt: Sushi er ikke godt!

Smak er jo en subjektiv ting, og bør jo som kjent ikke diskuteres. Men hva med det som ikke smaker noe? Slik er det med sushi. Rå fisk smaker mindre enn det havet den har svømt i. For å tilføre litt action bruker man soyasaus, wasabi, syltet ingefær o.l. Vi må med andre ord tilsette noe ramsalt og kruttsterkt for i det hele tatt forstå at det er mat, det vi nå putter i munnen.

Når man har spist et sushimåltid, sitter man i beste fall igjen med følelsen av renhet, en god følelse av å ha gjort noe sunt, spist mat uten skadelige tilsettingsstoffer, tilberedt på en kreftfremkallende måte. Noe mer er det ikke (hvis man ikke spiser for mye syltet ingefær, slik jeg har gjort,med regemessige påminnelser i form av ingefærgulping resten av dagen).

Det sies at det tar 6-7 år å bli en utdannet sushikokk i Japan. Hva så? Det tar omtrent like lang tid å bli tannlege, men jeg kan ikke dermed påstå at min tannlege har gitt meg så mye nytelse opp gjennom årene!

Hvis man sitter på en restaurant og trøkker i seg maki og nigiri med begge hender, gjør det ingen ting om en håndfull kolleger fra hjerteavdelingen ramler inn døren. Noe helt annet er det å bli tatt på fersken med komponenter fra en BigMac rennede nedover haken. Og her er vi ved selve kjernen av fenomenet.

Sushi handler om estetikk. Maten er vakker. Vi tar oss bra ut når vi spiser,med mindre en noe uvøren pinneføring får makirullen til å eksplodere i en sky av ris og ting og tang (bokstavelig talt!). Image is everything, for å si det med reklamespråket.

Hva mener så folk flest når de påstår at de har spist god sushi? Dette er hva jeg tror:

-Det smakte ingen ting, men i hvert fall ikke vondt.

-Det var heldigvis ikke bein i fisken.

-Ble ikke matforgiftet.

-Desserten var god.

Alle husker keiserens nye klær. Barn og fulle folk sier sannheten, sies det. Det er nok derfor man aldri ser barn og fylliker spise sushi.

Mitt mislykkede liv

Vet ikke om det er dagen i dag, 8.mars, eller om det bare er
støvlaget på møblene og smulene på gulvet, men jeg fikk altså

en voldsom trang til å oppsummere min tilværelse. Det viser seg at jeg lever

et mislykket kvinneliv!
I dag har vi kvinner visstnok alle muligheter, og en haug med valg som våre

forgjengere på 50-tallet bare kunne drømme om. Hva innebærer
så disse mulighetene? Jo, en uendelighet av muligheter til å mislykkes.
Hvis jeg hadde blitt født et halvt århundre tidligere, hadde
planen for dagen vært klar. Planen for uken også. Jeg hadde luftet sengetøy og
vasket gulv, strikket og hørt på radio, formet nette og like store kjøttkaker
slik at de var klare til steking, og kanskje polert salongbordet med teakolje. Hvis jeg hadde vært sparsommelig med husholdningspengene, kunne jeg

kanskje tatt bussentil byen og kjøpt meg en ny hofteholder.
I dag, 8. mars 2012, har jeg som heltidsarbeidende, en sjelden fridag.

Mens jeg nå bruker 10 minutter av den til å blogge, har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke lufter sengetøyet og vasker gulvene. Kjøttkaker lager jeg ca hvert annet år, det er jeg heller
ikke stolt av. Jeg behøver ikke å be min mann om penger til en bytur,

og har råd til å dra til f.eks London for å kjøpe noe (ikke hofteholder altså),

men når skal jeg få tid til det?
50-tallets kvinneideal skulle være fiks på håret og smal om midjen, ha velstelte barn, plettfritt hjem og en fornøyd ektefelle. Hvordan er så kvinneidealet i dag? Jo, man skal være fiks på håret og smal om midjen (og rompen og lårene osv), ha velstelte barn, plettfritt hjem

og en fornøyd ektefelle. I tillegg skal man ha en lang utdannelse,

en strålende karriere og gjerne et par styreverv, være engasjert i FAU, borettslaget og i den generelle samfunnsdebatten, samt kunne ta fantastiske bilder av de velstelte barna

og det plettfrie hjemmet, kakene, strikketøyet, hunden, kattene og potteplantene,

for å legge alt sammen ut i bloggen (som man oppdaterer hver dag).
Aldri har vel kvinner hatt flere arenaer å mislykkes på! Jeg har prøvd å se litt tilbake i mitt eget liv, for å finne ut når det gikk galt.
-Jeg burde nok ha fått flere barn, og gjerne litt tett, slik er jo trenden i dag. Et barn er ikke nok til å oppnå troverdighet som MOR. Det hjelper ikke at jeg er veldig fornøyd med det barnet jeg har, så lenge det bare er han. Jeg var nok all for ung da jeg ble mor også, i dag bør man
visst være småbarnsmor når man er i 40-årene.
-Jeg burde nok ha gjort et annet yrkesvalg. Jeg husker godt den dagen jeg sluttet på mitt daværende arbeidssted for å starte på sykepleierutdanningen.
En av mine kvinnelige kolleger, en dame som jeg hadde hatt som forbilde og respektert, rynket på nesen og sa følgende:
-At du ikke heller vil bli lege, du som er så flink og all ting!
Allerede da burde jeg skjønt at jeg var på gale veier. Nå blir jeg minnet om min totale mangel på status nesten daglig, i form av spørsmål og utsagn som for eksempel:
-Søster, kan du finne en vase til disse blomstene?
-Vennen, kan du ta ut dette bosset og finne et glass med vann?
Jeg tror ikke at noen med bachelor -grad i for eksempel økonomi blir kalt for ”vennen” i profesjonelle sammenhenger. Kanskje heller ikke i private sammenhenger, når jeg tenker etter.
Ingen ville heller finne på å spørre en ingeniør om å finne en blomstervase heller. Men den største og viktigste mangelen på status og anerkjennelse får jeg demonstrert hver måned, i form av min egen lønnsslipp!
-Jeg burde ha satset mer på hus&hjem&livsstil. Jeg synes hjemmet mitt er greit, men det er ikke ”bonytt”-fint. Hvis man sammenligner det med disse oppussingsprogrammene, så er det mer ”før” enn ”etter”, mer ”shabby” enn ”chic”.
Fritiden er også feil. Jeg leser de gale bøkene. Har aldri strikket et pledd. Reiste til Lanzarote, når jeg burde ha reist til Machu Piccu. Veltet meg på en strand på Kreta i stedet for å sykle i Toscana. Men først og fremst har jeg feilet når det gjelder dokumentasjon. Det har blitt for lite bilder av cupcakes og hageblomster. For lite blogging om nye sofaputer og lamper. Derfor starter jeg et nytt og bedre liv fra i dag av. Nemlig med mitt første interiør-bilde!

P.S.

Etter at jeg hadde skrevet dette, og hadde sett litt på bildet, fant jeg frem støvsugeren. For selv som sjuskete husmor, er jeg mislykket.