Reisen til Bestemor

Man vil jo gi sine barn det beste - også de beste ferieopplevelsene. Jeg tror at vi har vært gjennom mye av det obligatoriske programmet: Sabeltann, Legoland og etterhvert en og annen Middelhavstrand. Nå vil ikke avkommet feriere sammen med oss mer, en epoke er over. Vemodig, men også slik det skal være. Det er imidlertid en reiseopplevelse jeg aldri fikk gitt ham, nemlig Reisen til Bestemor.

Reisen til Bestemor startet alltid med en prøvelse, nemlig selve reisen. Vi hadde ikke bil,  derfor ble den foretrukne reisemåten som regel buss og ferge. Jeg har i ettertid forstått at både min søster og jeg led av det som må betegnes som betinget bilsyke. Det var nok bare å se en rød HSD-buss (for ikke å snakke om å kjenne lukten av en..!), så var kvalmen der. Etter å såvidt ha lagt Valleheiene bak oss, spydde vi som fontener, og mamma hadde alltid plastposer i håndvesken. Det ble pause og lufting under fergetransporten, deretter fortsatte prøvelsene på den andre siden hvis ikke en av Onklene stod på kaien og ventet. Underveis på den svingete veien fra Sandvikvåg, via Fitjar til Sagvåg og Jensaneset lærte jeg meg noen stedsnavn. Det var Jammerdalen, der det spøkte, og Rutle, der lynet slo ned og forårsaket en heftig skogbrann en av gangene vi passerte.

Vel fremme var Bestemor klar for besøk. Vi drakk tynn te og jeg spiste skive med smør og sukker på. Dette var såkalt ferie-adferd, akkurat som å spise blekksprut eller drikke øl til lunsj, ting som ikke gjøres hjemme. Jeg satt og hørte på Bestemor og mammas endeløse samtale om alle felles kjente og om alt som hadde skjedd siden sist, helt til jeg ble jagd i seng. Her leste jeg Alle Kvinner fra slutten av 60-tallet og lyttet til den jevne duren av stemmer nedenunder. Bestemorhuset ristet litt hver gang en bil kjørte forbi, og frontlysene lyste opp soverommet. Men det var ikke så mange biler som kjørte forbi.

Hos Bestemor møttes slekten. Tre onkler bodde i gangavstand, de andre fire onklene i kort kjøreavstand. De kom på besøk stadig vekk, angivelig for å "øse båten", et motiv som ble gjennomskuet selv av 7-årige meg. Omsorgen for "mammo" kunne ikke misforståes.

Selvsagt skulle vi rundt og besøke alle, som byjente undret jeg meg over at ingen hadde husnummer på husene sine, og at ingen hadde ringeapparat. Jeg kan huske at jeg ble flau når mamma banket på og gikk rett inn (ingen låste døren heller!).  På et øyeblikk stod kaffekoppene klare, sammen med velfylte fat. Jeg har aldri klart å avgjøre hvem som hadde den beste kaffimaten; tante Sigrid, tante Emma eller tante Eli.

Selvsagt skulle vi handle for Bestemor! Veien til Kåre-butikken ble lang, ikke i meter men fordi det poppet slektninger ut fra hvert eneste hus, alle skulle hilse og preike.  Slik jeg husker det, fra midten av 70-tallet, var det heller laber aktivitet på slippene, men man kunne fremdeles kjenne lukte av tjære.
Selve butikken på kaien var et eventyr som tiden var i ferd med å løpe fra. Jeg er takknemlig for at jeg har fått opplevd en slik butikk, ikke bare som en museumsattraksjon.

Bestemor hadde bursdag i august, nettopp derfor var vi der ofte på den tiden. Slik jeg husker det, var det alltid fint vær på bursdagen til Bestemor, og varmt, slik at Tantene slet med å få kremfløten stiv på kakene. Begge stuene ble fylt opp av Tanter, Onkler, Kusiner og Fettere, det ble skrønet og overdrevet og latteren satt løst. Så fantastisk å kunne sitte og kjenne at man er med et slikt felleskap!

Det var så mye mer som kunne sies om turene til Bestemor, jeg gir meg her. Hverken Bestemor eller huset hennes er mer. Likevel er vi mange som deler minnene om denne tiden. Det er vår felles arv, vi som har Ottesen-gener i blodet vårt.

Scene fra et ekteskap

 

En hellelagt terrasse badet i ettermiddagssol. I forgrunnen: et ustelt blomsterbed. I bakgrunnen: en gråmalt husvegg med et vindu og en terrassedør.
De som er med:  Mor(lettkledd kvinne i midten av 40-årene)
                           Far( solbrent mann  med falmet kortebukse)
                           Gullungen (vakker og høyreist 19-åring)

                                                 Scene 1

(Mor står midt på terrassen med en sammenslått solstol).

Mor: Kan noen komme og hjelpe meg?
Gullungen:(kommer ut på terrassen)Hva er det nå?
Mor:Kan du ta vekk den edderkoppen som sitter der? (peker på baksiden av solstolen).
Gullungen:Åi!!! Den var kjempestor!
Mor: Ja men kan du ta den vekk?
Gullungen: Neitakk.! (forsvinner raskt inn gjennom terrassedøren)
Mor: Halloen!!??
Far:(i døråpningen) Ja, hva er det?
Mor: Kan du komme hit og hjelpe?
Far: Henger du fast, eller?
Mor:Ja, på en måte. Kan du komme hit?
Far: Okei. (kommer ut på terrassen og får øye på edderkoppen)
Far: Åherrejesus....! (rygger to skritt bakover)
Mor: Jada, men kan du hjelpe meg med å få den bort på husveggen?
Far: Er du gal! Tenk om den kryper inn gjennom soveromsvinduet?
Mor: Det er en ute-edderkopp, altså.'
(Far rygger to skritt til bakover og forsvinner hastig inn terrassedøren)
Mor: Jaja, da får jeg gjøre det selv. (løfter forsiktig edderkoppen bort  til husveggen).

(Mor soler seg en stund. Far kommer ut i døråpningen med et kjøkkehåndkle over venstre skulder)

Mor: Det er ikke mye til macho-reir, dette her.
Far: Nei, men nå har jeg tatt middagsoppvasken og ryddet kjøkkenet..........
Mor: Ja, du er veldig flink og grei. Dessuten hadde du rett med tanke på edderkoppen.
         Den er borte  nå, så den har sikkert krøpet inn på soverommet....(smiler søtt).

Cath on Søreidneset

Jeg har tidligere prøvd meg som interiørblogger i innlegget "Mitt mislykkede liv", denne gangen skal jeg teste en ny genre: motebloggen. Og selvfølgelig (for alle som kjenner meg) skal det handle om vesker.
Jeg kan huske min første veske. Det var en skulderveske av svart plast, men en hvit ytterlomme med Mikke Mus og Pluto på. Pappa hadde vært på jobb-reise til Rio de Janeiro og kom hjem med denne gaven til meg. Jeg var 6 eller 7 år gammel, og vesken overlevde aggressiv romrydding, overgangen fra irriterende drittunge til irriterende tenåring, og så videre. Min egen sønn viste imidlertid liten interesse for vesken, noe som i følge pappaen var "like greit". For det var kanskje denne svarte plast-herligheten som sådde frøet som skulle springe ut i fullstendig veskelidenskap i voksen alder.
Apropos voksen alder, som ung voksen med fast jobb og inntekt, gjorde jeg mitt første minneverdige veskekjøp. Jeg hadde beundret vidunderet i flere uker i første etasje hos Sundt. Brunt skinn, med et utall lommer og glidelåser, akkurat stor nok til hårbørsten, lommebok og nøkler samt min neonrosa lipgloss. Året var 1986, vesket kostet ca 400 kroner og jeg syntes dette var rådyrt.
25 år senere, og med litt bedre råd, er veskebyen Bergen blitt alt for liten for mine behov. Fullstendig idiotisk for en lavtlønnet sykepleier,selvfølgelig. Jeg har hatt noen store reiseopplevelser i min tid, Akropolis i måneskinn, Bangkoks flytende marked osv.  Jeg hadde like mye gåsehud på Selfridges i London da jeg befølte en svart Pradaveske, som da jeg tok steget inn i Peterskirken i Roma. Gud er i detaljene, sies det,og for et materialistisk beist som meg, er det like mye storhet  i en marmorskulptur hugget ut av Michelangelo, som i et perfekt behandlet stykke kalveskinn preparert av en av Michelangelos nålevende etterkommere.
Okei, det har blitt noen håndvesker iløpet av årene. Hvordan finansierer jeg dette? Jo ved å ikke røyke. Pengen jeg ikke kjøper sigaretter for, blir altså brukt til å tilfredstille min håndveske-trang.
Nå for tiden vurderer jeg å trappe opp ikke-røykingen min, til f.eks 20 om dagen. Da snakker vi om Chanel-veske innen et år, minst!

Starten på galskapen

Det hele begynte så uskyldig. Det gjør ofte det. Men på ett eller annet tidspunkt er man hektet. Avhengig. Løpet er kjørt. Dette er min historie:
En vakker dag satt jeg og surfet på nettet. Det kan være at jeg var på jobb, eller kanskje var det på fritiden, jeg husker ikke alle detaljene lenger. Det jeg kan huske, er at jeg søkte etter illustrasjoner til en eller presentasjon jeg skulle ha på jobben. Jeg skulle finne et fint sykepleierbilde, og hadde brukt søkeordet "nurses".Jeg husker enda hvor flau jeg var da det ene havpornografiske bildet etter det andre poppet frem på skjermen min. Verden er full av grisefanter, og noen av disse synes tydeligvis det er artig å fantasere om sykepleiere. Jaja.
Jeg fant bilder av sykepleiere med klær på ,også. Et av disse var av Brenda. Først trodde jeg at Brenda var en slags barbiedukke, helt til jeg leste at hun var 40 cm høy, (og kostet ca 4 barbiedukker!). Siden jeg hadde funnet, var en nettbutikk, og på impuls bestilte jeg denne Brenda-dukken. Jeg tenkte at det ville bli kult å ha en sykepleierstatue på skrivebordet mitt, som en slags inspirasjon.
Så tenkte jeg ikke mer på dette impulskjøpet mitt før jeg fikk hentelapp fra posten (les:butikken). Jeg skrelte av lag med papp og lekkert silkepapir, og der var hun, søster Brenda. Det viste seg at jeg ikke bare hadde kjøpt en slags dukkefigur, det fulgte med en hel historie. Den var i korte trekk: Brenda Starr, reporter, 30- og 40-årenes USA. En god venn blir innlagt på sykehus i karantene, Brenda aner ugler i mosen , ifører seg sykepleieruniform og går "undercover" for å avdekke hva som egentlig skjer. Alt dette pirret meg ganske mye, og jeg satte igang min egen undersøkelse på nettet. Her er hva jeg fant: 1)Brenda Starr var både en tegneseriefigur, en kriminelt dårlig film fra tidlig 90-tall og en hel serie med dukker. 2) Disse dukkene, sammen med en hel rekke andre dukker fra ulike produsenter, går under betegnelsen "fashiondolls". 3) Å samle på slike fashiondolls er en stor hobby blant voksne, særlig i USA men også mer og mer i Europa.
Jeg ble så begeistret for min Brenda-dukke (som i denne versjonen heter "Bedside Brenda"),hun er så flott med sin forseggjorte sykepleieruniform, hvite strømper, fornuftige sko og knute i nakken. Jeg begynte å studere andre utgaver, og snart hadde jeg en flyvertinne-Brenda (Airport 1944), raskt etterfulgt av Garden Party Confidential, Tea at the Plaza og selvfølgelig Essential Brenda med lekkert hvitt silkeundertøy anno 1939 ca. Gjengen med Brenda'er og hennes kollega/rival Daphne Dimples'er måtte flytte fra skrivebordet opp til en dertil egnet hylle. Så bestemte produsenten seg for å slutte å lage flere Brenda Starr-dukker. Men hva gjorde det? Det fantes jo så mange andre, fantastiske dukker der ute!
Som du sikkert forstår, var jeg på kjøret. Og jeg var alene. Min forståelsesfulle mann nøyde seg med å riste på hode hver gang jeg hadde hentet en pakke på posten. Min ikke fullt så forståelsesfulle sønn gikk litt lengre med sine mishagsytringer. Jeg prøvde å antyde ovenfor venninnene mine hva jeg drev med, men fikk bekymrede blikk tilbake, så det sluttet jeg med. Jeg levde mitt dukkeliv i dypeste hemmelighet. En hylle var ikke lenger nok, en stor kasse under gjestesengen var fylt med lekre småskala-kreasjoner fra 30-40-50 årenes motebilde, arbeidrommet var blitt til dukkerommet.
En kveld ble jeg likevel "outet". Jeg hadde glemt å lukke døren til det aller helligste , og i et ubevoktet øyeblikk smatt klubbvenninnen mine inn, en etter en. Det kom ikke en lyd, og jeg stod igjen på gangen med bankende hjerte, mens jeg tenkte at: a)når blir jeg tvangsinnlagt, b)nå kommer jeg på Norge Rundt og c) kanskje begge deler!
Jeg trakk pusten dypt, åpnet døren - og oppdaget at de tok bilder med mobilene sine. Ikke for å sende til NRK, men for å vise til sine døtre/mødre etc. Etter dette har jeg vært dukkesamler i full åpenhet. Sakkyndige kan sikker si ting om hvorfor en voksen dame fremdeles leker med dukker. Helt OK. Jeg vet at der ute finnes det mange andre som heller ikke ble ferdige med leken.

Kjære Pia Tjelta

Jeg leser om deg og livet ditt i Dagbladet, torsdag 5/4. Jeg leser om ditt forhold til yoga, din herlig usikre jobbsituasjon, valget mellom lidenskap og fornuft, Den Store Kjærligheten og om kravet til prestasjon.

"-Mads og jeg pratet om det en morgen. Kjørte forbi kjentfolk og snakket om at de bare skulle på jobb, liksom. De skal ikke prestere noen ting. De må ikke gjøre noe. Ikke stå oppreist foran 750 folk og kanskje drite seg ut. De skal gå på kontoret, møte kollegaene, sette seg ned og legge en plan for dagen. "(sitat fra Dagbladet)

Du bruke store ord, Pia Tjelta. Vær så snill og si at du har blitt feilsitert. For du mener vel ikke at vi alminnelige lønnslaver lever et yrkesliv blottet for forventningspress? Du sier at du synes at det noen ganger hadde vært deilig med en vanlig jobb. Kjære Pia Tjelta, kom og vær med meg på jobben en helt vanlig dag. Kanskje vi har mer til felles enn du tror?

Det blir lite tid til refleksjon i garderoben. Ingen ordner håret vårt, masken må vi legge selv (hvis vi har tid). Teppet går opp. Jeg står på scenen hele tiden, så lenge forestillingen varer. Men det har kanskje du også gjort noen ganger? Sceneskiftene er raske. Jeg prøver å vise hver scene like mye respekt. I første scene må jeg ta imot kjeft fordi det er dårlig internettdekning, kaffen er for sterk, det er for lang ventetid på røntgen og madrassen er for hard. Jeg spiller med fordi jeg er proff, det er jo dette jeg kan. Jeg lytter til min motspiller og gjenkjenner følelsene som ligger bak replikkene; angsten, fortvilelsen, frustrasjonen.

I den neste scenen skal jeg holde hånden til en som er minutter fra evigheten. Er du redd for å dø, Pia Tjelta? Jeg er også redd for det ukjente, for sykdom og smerte og for å miste mine kjære. Forhåpentligvis gjør det meg til et helt menneske, i stand til å møte andre mennesker der de er. Kanskje bruker også du din sårbarhet i rolletolkninger?

Ja, det er tøft å møte publikum. Mitt publikum er ikke 750 folk, det er en sørgende ektefelle og to redde barn. Hvis jeg driter meg ut her, vil de huske det for resten av livet. Pia Tjelta, er det noen som vil huske deg for resten av livet?

I tredje scene er jeg en seriøs fagperson som forsøker å formidle en blanding av teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter. Det er mange som skal inn i dette yrket, og de trenger gode rollemodeller. I denne rollen føler jeg meg naken og ubeskyttet, der jeg står uten et kostyme å gjemme meg i.

I andre akt er jeg henholdsvis flyvertinne (kaffe, te?), vaskedame, datanerd og sentralborddame. Alt med et smil, selvfølgelig. Henger du fremdeles med, Pia Tjelta? Ved teppefall kommer tid for refleksjon. Vi er begge vante til å se våre motspillere falle om. Men Pia Tjelta, dine motspillere reiser seg igjen, og mottar applaus. Jeg vet ikke hvordan du dokumenterer ditt arbeid, men du går sikkert gjennom dagen og forestillingen, hva som var bra og ikke fullt så bra. Det gjør jeg også. For det kommer alltid en ny dag, en ny forestilling, nye muligheter til å prestere.

Det ingen tør å si høyt

Jeg tenkte jeg skulle ta opp et litt vanskelig emne. Det finnes nemlig ting man ikke snakker, hverken i offentlige sammenhenger eller blant venner og kolleger. I dag finnes det nesten ikke tabuer igjen, og det er helt vanlig å brette ut både følelsesliv og underliv i media og andre sammenhenger. Ingenting er pinlig, likevel kjenner jeg at det koster det en del å si dette høyt: Sushi er ikke godt!

Smak er jo en subjektiv ting, og bør jo som kjent ikke diskuteres. Men hva med det som ikke smaker noe? Slik er det med sushi. Rå fisk smaker mindre enn det havet den har svømt i. For å tilføre litt action bruker man soyasaus, wasabi, syltet ingefær o.l. Vi må med andre ord tilsette noe ramsalt og kruttsterkt for i det hele tatt forstå at det er mat, det vi nå putter i munnen.

Når man har spist et sushimåltid, sitter man i beste fall igjen med følelsen av renhet, en god følelse av å ha gjort noe sunt, spist mat uten skadelige tilsettingsstoffer, tilberedt på en kreftfremkallende måte. Noe mer er det ikke (hvis man ikke spiser for mye syltet ingefær, slik jeg har gjort,med regemessige påminnelser i form av ingefærgulping resten av dagen).

Det sies at det tar 6-7 år å bli en utdannet sushikokk i Japan. Hva så? Det tar omtrent like lang tid å bli tannlege, men jeg kan ikke dermed påstå at min tannlege har gitt meg så mye nytelse opp gjennom årene!

Hvis man sitter på en restaurant og trøkker i seg maki og nigiri med begge hender, gjør det ingen ting om en håndfull kolleger fra hjerteavdelingen ramler inn døren. Noe helt annet er det å bli tatt på fersken med komponenter fra en BigMac rennede nedover haken. Og her er vi ved selve kjernen av fenomenet.

Sushi handler om estetikk. Maten er vakker. Vi tar oss bra ut når vi spiser,med mindre en noe uvøren pinneføring får makirullen til å eksplodere i en sky av ris og ting og tang (bokstavelig talt!). Image is everything, for å si det med reklamespråket.

Hva mener så folk flest når de påstår at de har spist god sushi? Dette er hva jeg tror:

-Det smakte ingen ting, men i hvert fall ikke vondt.

-Det var heldigvis ikke bein i fisken.

-Ble ikke matforgiftet.

-Desserten var god.

Alle husker keiserens nye klær. Barn og fulle folk sier sannheten, sies det. Det er nok derfor man aldri ser barn og fylliker spise sushi.

Mitt mislykkede liv

Vet ikke om det er dagen i dag, 8.mars, eller om det bare er
støvlaget på møblene og smulene på gulvet, men jeg fikk altså

en voldsom trang til å oppsummere min tilværelse. Det viser seg at jeg lever

et mislykket kvinneliv!
I dag har vi kvinner visstnok alle muligheter, og en haug med valg som våre

forgjengere på 50-tallet bare kunne drømme om. Hva innebærer
så disse mulighetene? Jo, en uendelighet av muligheter til å mislykkes.
Hvis jeg hadde blitt født et halvt århundre tidligere, hadde
planen for dagen vært klar. Planen for uken også. Jeg hadde luftet sengetøy og
vasket gulv, strikket og hørt på radio, formet nette og like store kjøttkaker
slik at de var klare til steking, og kanskje polert salongbordet med teakolje. Hvis jeg hadde vært sparsommelig med husholdningspengene, kunne jeg

kanskje tatt bussentil byen og kjøpt meg en ny hofteholder.
I dag, 8. mars 2012, har jeg som heltidsarbeidende, en sjelden fridag.

Mens jeg nå bruker 10 minutter av den til å blogge, har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke lufter sengetøyet og vasker gulvene. Kjøttkaker lager jeg ca hvert annet år, det er jeg heller
ikke stolt av. Jeg behøver ikke å be min mann om penger til en bytur,

og har råd til å dra til f.eks London for å kjøpe noe (ikke hofteholder altså),

men når skal jeg få tid til det?
50-tallets kvinneideal skulle være fiks på håret og smal om midjen, ha velstelte barn, plettfritt hjem og en fornøyd ektefelle. Hvordan er så kvinneidealet i dag? Jo, man skal være fiks på håret og smal om midjen (og rompen og lårene osv), ha velstelte barn, plettfritt hjem

og en fornøyd ektefelle. I tillegg skal man ha en lang utdannelse,

en strålende karriere og gjerne et par styreverv, være engasjert i FAU, borettslaget og i den generelle samfunnsdebatten, samt kunne ta fantastiske bilder av de velstelte barna

og det plettfrie hjemmet, kakene, strikketøyet, hunden, kattene og potteplantene,

for å legge alt sammen ut i bloggen (som man oppdaterer hver dag).
Aldri har vel kvinner hatt flere arenaer å mislykkes på! Jeg har prøvd å se litt tilbake i mitt eget liv, for å finne ut når det gikk galt.
-Jeg burde nok ha fått flere barn, og gjerne litt tett, slik er jo trenden i dag. Et barn er ikke nok til å oppnå troverdighet som MOR. Det hjelper ikke at jeg er veldig fornøyd med det barnet jeg har, så lenge det bare er han. Jeg var nok all for ung da jeg ble mor også, i dag bør man
visst være småbarnsmor når man er i 40-årene.
-Jeg burde nok ha gjort et annet yrkesvalg. Jeg husker godt den dagen jeg sluttet på mitt daværende arbeidssted for å starte på sykepleierutdanningen.
En av mine kvinnelige kolleger, en dame som jeg hadde hatt som forbilde og respektert, rynket på nesen og sa følgende:
-At du ikke heller vil bli lege, du som er så flink og all ting!
Allerede da burde jeg skjønt at jeg var på gale veier. Nå blir jeg minnet om min totale mangel på status nesten daglig, i form av spørsmål og utsagn som for eksempel:
-Søster, kan du finne en vase til disse blomstene?
-Vennen, kan du ta ut dette bosset og finne et glass med vann?
Jeg tror ikke at noen med bachelor -grad i for eksempel økonomi blir kalt for ”vennen” i profesjonelle sammenhenger. Kanskje heller ikke i private sammenhenger, når jeg tenker etter.
Ingen ville heller finne på å spørre en ingeniør om å finne en blomstervase heller. Men den største og viktigste mangelen på status og anerkjennelse får jeg demonstrert hver måned, i form av min egen lønnsslipp!
-Jeg burde ha satset mer på hus&hjem&livsstil. Jeg synes hjemmet mitt er greit, men det er ikke ”bonytt”-fint. Hvis man sammenligner det med disse oppussingsprogrammene, så er det mer ”før” enn ”etter”, mer ”shabby” enn ”chic”.
Fritiden er også feil. Jeg leser de gale bøkene. Har aldri strikket et pledd. Reiste til Lanzarote, når jeg burde ha reist til Machu Piccu. Veltet meg på en strand på Kreta i stedet for å sykle i Toscana. Men først og fremst har jeg feilet når det gjelder dokumentasjon. Det har blitt for lite bilder av cupcakes og hageblomster. For lite blogging om nye sofaputer og lamper. Derfor starter jeg et nytt og bedre liv fra i dag av. Nemlig med mitt første interiør-bilde!

P.S.

Etter at jeg hadde skrevet dette, og hadde sett litt på bildet, fant jeg frem støvsugeren. For selv som sjuskete husmor, er jeg mislykket.