Jeg flytter hjemmefra
Jeg var 14 år, ferdig på folkeskolen, og måtte tenke på videre skolegang. Det var min mor som foreslo å reise til Voss. Voss var alltid hennes favorittplass og hun ville helst at vi alle hadde flyttet dit. Far var ikke enig, og derfor ble vi værende på fjellet. Men nå skulle jeg altså starte skolegang på Voss og måtte skaffe meg vitnemål fra skolen.
Posten var ikke kommet i gang igjen etter krigsutbruddet, og jeg syklet til Geilo for å hente vitnemålet. Jeg overnattet hos læreren og hans søster, og satte både sykkelen og meg selv på toget tilbake neste dag. Etter noen telefonsamtaler fikk mor og jeg reisetillatelse til å dra til Voss.
Voss var helt utbombet av tyske fly, og det var ikke lett å finne hybel. Heldigvis hadde mor en venninne fra gamle dager, fru Skorve. Hun var min gudmor, og jeg fikk bo hos henne. Jeg fikk et rom ved siden av kjøkkenet, huset var eldgammelt og verneverdig og hadde en sølvkule ved inngangsporten.
. Jeg trivdes godt og tiden gikk med til å tette hullene i veggen . Jeg ble tatt godt vare på av vertskapet. Det første skoleåret hadde jeg full pensjon. Siden spiste jeg på kafe og ordnet brød og melk i hjørnebutikken med rasjoneringskort. Middagsmenyen var for det meste røykesild, med kanskje litt hvalbiff i tran-saus til søndagsmiddag!
Jeg var for ung til å begynne på gymnaset, og gikk to år på realskole før jeg kunne begynne direkte i 2.klasse på Voss Landsgymnas.
Togene var heldigvis begynt å gå igjen, og jeg måtte til lensmannen for å få reisetillatelse for å kunne reise hjem. Vi hadde skiferie og potetferie og lang juleferie hvert år. Ellers dro jeg gjerne en tur til Bolstadøyri for å besøke onklene og bestemor. Bestefar døde dessverre i 1940.
Difteri-tragedien
Da situasjonen i landet begynte å normalisere seg, ble de norske soldatene sluppet fri og tok seg hjem på forskjellig vis. Onkel Magnus , som også hadde vært mobilisert, stod plutselig i døren en regnvåt dag, trøtt og glad for å være hjemme.
Tante Magda hadde vært lenge alene med de to små guttene, begge under ti år. Nå var Magnus hjemme igjen, og de skulle begynne å leve som normalt. Men tragedien lå på lur.. En difteri-epidemi hadde rammet hele Vestlandet, med mange syke og døde. Både onkel og tante ble smittet,
og verst gikk det utover de to barna, som døde begge to.
De syke hadde blitt internert på Gjernes Bad på Voss. Jeg kunne stå på andre siden av gjerdet og snakke med dem. På grunn av interneringen, var det bare bestemor, onkel Lars og jeg var i begravelse til de to små guttene
Bestemor var omtrent 70 år på denne tiden, hun var sprek og hadde et godt humør. Det var hun som måtte trå til med husvask og desinfisering etter epidemien.
Jeg tok toget dit i helgene for å hjelpe til, og hadde ellers kontakten med de som måtte holde seg bak sperringene. Selv slapp jeg unna sykdommen.
Skoletid og fritid
Søndagene ble benyttet til sykkelturer eller skiturer. Hvis det var vær og føre, tok vi skiene på nakken , opp Hanguren og innover det flotte terrenget på fjellet. Det gikk ingen fjellheis på den tiden. Det var flere av oss som bodde på hybel, og som stadig håpet på en spennende søndagsmiddag på kafeen etter turen.
Om kveldene, hvis det var føre til det, lånte vi en solid kjelke og akte ned Rognsbakken. Disse kveldene kunne bli både livlige og trivelige, med sprengkulde og måneskinn.
måneskinn. Fullt så gøy var det ikke å bli stoppet på mørke kvelder for å vise grenseboerbevis foran geværmunningene. Selv om vi var ungdommer, måtte vi bære på oss dette beviset hele tiden.
Ellers underholdt «Wehrmacht» oss i blant med parademarsj , sang og spill. I starten av krigen sang de «Denn wir fahren , denn wir fahren gegen Engeland».
Tyskerne hadde okkupert gymsalen og festsalen på gymnaset. Vi måtte ha gymtimene på fotballbanen, og det endte dessverre ofte i ømme ankler etter å ha tråkket over.
Da var det godt å ha sykkelen til hjelp.
Heldigvis fikk vi ellers gå i fred for de tyske soldatene. Hvis noen av dem prøvde seg med noe tull, ble de møtt med iskalde blikk.
