Starten på galskapen

Det hele begynte så uskyldig. Det gjør ofte det. Men på ett eller annet tidspunkt er man hektet. Avhengig. Løpet er kjørt. Dette er min historie:
En vakker dag satt jeg og surfet på nettet. Det kan være at jeg var på jobb, eller kanskje var det på fritiden, jeg husker ikke alle detaljene lenger. Det jeg kan huske, er at jeg søkte etter illustrasjoner til en eller presentasjon jeg skulle ha på jobben. Jeg skulle finne et fint sykepleierbilde, og hadde brukt søkeordet "nurses".Jeg husker enda hvor flau jeg var da det ene havpornografiske bildet etter det andre poppet frem på skjermen min. Verden er full av grisefanter, og noen av disse synes tydeligvis det er artig å fantasere om sykepleiere. Jaja.
Jeg fant bilder av sykepleiere med klær på ,også. Et av disse var av Brenda. Først trodde jeg at Brenda var en slags barbiedukke, helt til jeg leste at hun var 40 cm høy, (og kostet ca 4 barbiedukker!). Siden jeg hadde funnet, var en nettbutikk, og på impuls bestilte jeg denne Brenda-dukken. Jeg tenkte at det ville bli kult å ha en sykepleierstatue på skrivebordet mitt, som en slags inspirasjon.
Så tenkte jeg ikke mer på dette impulskjøpet mitt før jeg fikk hentelapp fra posten (les:butikken). Jeg skrelte av lag med papp og lekkert silkepapir, og der var hun, søster Brenda. Det viste seg at jeg ikke bare hadde kjøpt en slags dukkefigur, det fulgte med en hel historie. Den var i korte trekk: Brenda Starr, reporter, 30- og 40-årenes USA. En god venn blir innlagt på sykehus i karantene, Brenda aner ugler i mosen , ifører seg sykepleieruniform og går "undercover" for å avdekke hva som egentlig skjer. Alt dette pirret meg ganske mye, og jeg satte igang min egen undersøkelse på nettet. Her er hva jeg fant: 1)Brenda Starr var både en tegneseriefigur, en kriminelt dårlig film fra tidlig 90-tall og en hel serie med dukker. 2) Disse dukkene, sammen med en hel rekke andre dukker fra ulike produsenter, går under betegnelsen "fashiondolls". 3) Å samle på slike fashiondolls er en stor hobby blant voksne, særlig i USA men også mer og mer i Europa.
Jeg ble så begeistret for min Brenda-dukke (som i denne versjonen heter "Bedside Brenda"),hun er så flott med sin forseggjorte sykepleieruniform, hvite strømper, fornuftige sko og knute i nakken. Jeg begynte å studere andre utgaver, og snart hadde jeg en flyvertinne-Brenda (Airport 1944), raskt etterfulgt av Garden Party Confidential, Tea at the Plaza og selvfølgelig Essential Brenda med lekkert hvitt silkeundertøy anno 1939 ca. Gjengen med Brenda'er og hennes kollega/rival Daphne Dimples'er måtte flytte fra skrivebordet opp til en dertil egnet hylle. Så bestemte produsenten seg for å slutte å lage flere Brenda Starr-dukker. Men hva gjorde det? Det fantes jo så mange andre, fantastiske dukker der ute!
Som du sikkert forstår, var jeg på kjøret. Og jeg var alene. Min forståelsesfulle mann nøyde seg med å riste på hode hver gang jeg hadde hentet en pakke på posten. Min ikke fullt så forståelsesfulle sønn gikk litt lengre med sine mishagsytringer. Jeg prøvde å antyde ovenfor venninnene mine hva jeg drev med, men fikk bekymrede blikk tilbake, så det sluttet jeg med. Jeg levde mitt dukkeliv i dypeste hemmelighet. En hylle var ikke lenger nok, en stor kasse under gjestesengen var fylt med lekre småskala-kreasjoner fra 30-40-50 årenes motebilde, arbeidrommet var blitt til dukkerommet.
En kveld ble jeg likevel "outet". Jeg hadde glemt å lukke døren til det aller helligste , og i et ubevoktet øyeblikk smatt klubbvenninnen mine inn, en etter en. Det kom ikke en lyd, og jeg stod igjen på gangen med bankende hjerte, mens jeg tenkte at: a)når blir jeg tvangsinnlagt, b)nå kommer jeg på Norge Rundt og c) kanskje begge deler!
Jeg trakk pusten dypt, åpnet døren - og oppdaget at de tok bilder med mobilene sine. Ikke for å sende til NRK, men for å vise til sine døtre/mødre etc. Etter dette har jeg vært dukkesamler i full åpenhet. Sakkyndige kan sikker si ting om hvorfor en voksen dame fremdeles leker med dukker. Helt OK. Jeg vet at der ute finnes det mange andre som heller ikke ble ferdige med leken.

Kjære Pia Tjelta

Jeg leser om deg og livet ditt i Dagbladet, torsdag 5/4. Jeg leser om ditt forhold til yoga, din herlig usikre jobbsituasjon, valget mellom lidenskap og fornuft, Den Store Kjærligheten og om kravet til prestasjon.

"-Mads og jeg pratet om det en morgen. Kjørte forbi kjentfolk og snakket om at de bare skulle på jobb, liksom. De skal ikke prestere noen ting. De må ikke gjøre noe. Ikke stå oppreist foran 750 folk og kanskje drite seg ut. De skal gå på kontoret, møte kollegaene, sette seg ned og legge en plan for dagen. "(sitat fra Dagbladet)

Du bruke store ord, Pia Tjelta. Vær så snill og si at du har blitt feilsitert. For du mener vel ikke at vi alminnelige lønnslaver lever et yrkesliv blottet for forventningspress? Du sier at du synes at det noen ganger hadde vært deilig med en vanlig jobb. Kjære Pia Tjelta, kom og vær med meg på jobben en helt vanlig dag. Kanskje vi har mer til felles enn du tror?

Det blir lite tid til refleksjon i garderoben. Ingen ordner håret vårt, masken må vi legge selv (hvis vi har tid). Teppet går opp. Jeg står på scenen hele tiden, så lenge forestillingen varer. Men det har kanskje du også gjort noen ganger? Sceneskiftene er raske. Jeg prøver å vise hver scene like mye respekt. I første scene må jeg ta imot kjeft fordi det er dårlig internettdekning, kaffen er for sterk, det er for lang ventetid på røntgen og madrassen er for hard. Jeg spiller med fordi jeg er proff, det er jo dette jeg kan. Jeg lytter til min motspiller og gjenkjenner følelsene som ligger bak replikkene; angsten, fortvilelsen, frustrasjonen.

I den neste scenen skal jeg holde hånden til en som er minutter fra evigheten. Er du redd for å dø, Pia Tjelta? Jeg er også redd for det ukjente, for sykdom og smerte og for å miste mine kjære. Forhåpentligvis gjør det meg til et helt menneske, i stand til å møte andre mennesker der de er. Kanskje bruker også du din sårbarhet i rolletolkninger?

Ja, det er tøft å møte publikum. Mitt publikum er ikke 750 folk, det er en sørgende ektefelle og to redde barn. Hvis jeg driter meg ut her, vil de huske det for resten av livet. Pia Tjelta, er det noen som vil huske deg for resten av livet?

I tredje scene er jeg en seriøs fagperson som forsøker å formidle en blanding av teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter. Det er mange som skal inn i dette yrket, og de trenger gode rollemodeller. I denne rollen føler jeg meg naken og ubeskyttet, der jeg står uten et kostyme å gjemme meg i.

I andre akt er jeg henholdsvis flyvertinne (kaffe, te?), vaskedame, datanerd og sentralborddame. Alt med et smil, selvfølgelig. Henger du fremdeles med, Pia Tjelta? Ved teppefall kommer tid for refleksjon. Vi er begge vante til å se våre motspillere falle om. Men Pia Tjelta, dine motspillere reiser seg igjen, og mottar applaus. Jeg vet ikke hvordan du dokumenterer ditt arbeid, men du går sikkert gjennom dagen og forestillingen, hva som var bra og ikke fullt så bra. Det gjør jeg også. For det kommer alltid en ny dag, en ny forestilling, nye muligheter til å prestere.