Jeg sitter her og fordøyer inntrykkene fra TV- serien "Cranford"(BBC 2007). Spesielt i høytidene blir vi velsignet med mange serier og filmer av denne typen, denne julen var det særlig "Oliver Twist" og overnevnte serie som vil bli husket av meg. I storslåtte scener blir Victoria-tidens England fremstilt i all sin prakt og gru. Det vil si - vi får servert virkeligheten slik dyktige kostyme- og rekvisittansvarlige tenker seg at den var. Fra de utallige "filmen-om filmen"-produksjonene som blir laget, får vi vite om hvor samvittighetsfullt historien blir gransket, museumsgjenstander og gamle malerier blir studert, og allverdens konsulenter og eksperter på dengang da, blir tilknyttet. Resultatet blir jo som regel bra, og vi sluker det henført. Likevel er det slik at selv Oliver Twist på sitt mest uflidde, slik vi så han i denne julens versjon av klassikeren, mest sannsynlig lignet mer på et glansbilde enn på et ekte fattighjems-barn anno ca 1840.
Som helseabeider har jeg tenkt endel på hvordan sunnhets-og helsetilstanden var i de tidsepokene som kostymedramaene skildrer. Den var neppe mye å skryte av! Filmene og TV-seriene er fulle av velfriserte, velstelte menn og kvinner med alle tenner intakt. Virkelighetens victorianere hadde antakeligvis fremkalt brekninger hos de mest fintfølende blant oss. En "autentisk" Jane Austen-heltinne kunne ha skremt fanden på flat mark. Hva vet vi så om hygiene og helse fra disse periodene vi ellers forbinder med fine kjoler og stor Kjærlighet? Jo, vi vet at epidemier og tidlig død var dagligdagse ting. For en kvinne var det å gifte seg og etablere familie, en risikosport. Hvis ikke ektemannen smittet deg med syfillis, var det stor sannsynlighet for at du ville dø i barselseng. Du måtte regne med å se deler av barneflokken dø fra deg, ingen vits i å knytte seg for mye til barnet før du så at det ville leve opp. Ble du 40, var du nok allerede bestemor for lengst, du var mest sannsynlig enke, tannløs og med få år igjen å leve.
Selv om fabrikkarbeidere og slumbeboere hadde en lav forventet levealder, sto det ikke så mye bedre til med de mer bemidlede i samfunnet. De store husene var kalde, fuktige og fulle av muggsopp. Et trehus var faktisk å foretrekke, de norske storgårdene var mye sunnere. I tillegg til de smittsomme sykdommene, led mange av forskjellig grad av tungmetall-forgiftning. Bly og andre gifter ble tilsatt som fargepigmenter i alt fra mat til skjønnhetsprodukter. Brønner var ofte forurenset av kloakk. Baderommet var knapt oppfunnet. En svær herregård med plass til et utall gjester, inneholdt kanskje bare et eller to toaletter. Ildsteder og peiser var lite effektive, et skikkelig peisbål fungerte mer som lyskilde enn som varmekilde. Det må ha vært fryktelig kaldt, særlig når moten forlangte at man skulle kle som en gresk gudinne! Selv i kalde Norge fuktet damene underkjolen, slik at stoffene skulle klistre seg til kroppen. Underbukser for damer ble ikke vanlige i bruk før et stykke inn i 1800-tallet. Man heklet eller strikket bind, i rurale strøk var det ikke vanlige å bruke noe slags bind i forbindelse med mens. Eilert Sundt har skrevet mye om hvordan hygienestandarden var i Norge på denne tiden. Det var ikke så mye sprekere her heller.
Men tilbake til kostymedrama-genren. Jeg er glad for at det fremdeles blir laget storslåtte filmer fulle av "damer med lange kjoler og sure fjes"(sitat fra min sønn). Jeg skal heller tilgi idylliseringen, jeg kan tilgi at Miss Matty har rosa lipgloss på, og jeg er glad for at Mr. Darcy tåler å gå med våt, gjennomsiktig skjorte!
