uglekrønikene

Cathrine ved PC'en

2011-10-30T11:29:00.001-07:00

D'er Haust. Det ruskar ute
med Regn og kalde Vind.
Audun Undulat flyg i stova glad
og vil ikkje i Buret inn.
Men ved Varmepumpa god,
Der sit med nykjøpt iPad
han gamle Tor i ro.

Der sit han trygg og drøymer
og stryk det blanke Brett.
Og alt i Verdi gløymer
medan neven er meir enn svett.
Brillene av Nasen glapp,
men han liksom kjenslene gøymer
og lastar ned ein App

Som hogga utor Stein
han sit ved Stovebord.
Fjesfargen er heller klein,
det kjem nokre fælslege Ord
Han skrik: No vert eg gal!
Men innan Mor og bornet græt i kor,
har han lasta ned Kabal.

fritt etter Veslmøy ved rokken, Haugtussa. Tilgi meg, Arne Garborg!

iSyk 1.0

2011-10-09T07:43:00.000-07:00

Jeg har aldri sett på meg selv som noen datanerd. For meg begynte datatidsalderen på videregående, med EDB(!) valgfag. Som en av 30 elever i klassen, fikk jeg bruke en av skolens åtte PC'er i en skoletime ca hver 3. eller 4. onsdag. For meg var dette i minste laget til å tenne den store gnisten, konklusjonen min etter endt skoleår var at dette kom jeg aldri til å få bruk for. Neste skoleår valgte jeg drama i stedet.

Selvsagt er jeg forlengst blitt innhentet av den elektroniske virkeligheten. Selv i min jobbhverdag innen pleie&omsorg, blir mer og mer av arbeidstiden tilbragt foran en PC. Dette har jeg til felles med de aller fleste av mine medsøstre, enten de ,som jeg, jobber på sykehus, i hjemmebasert omsorg eller hvor som helst ellers.

Men det er ikke bare yrkesutøvelsen innen helsesektoren som digitaliseres. Også brukerne av våre tjenester; pasientene, har tatt informasjonstekno-bølgen. Og apropos bølgen, så er det jo mye snakk om eldrebølgen som snart innhenter oss. De som er eldre i den forestående eldrebølgen, vil ikke være som de eldste i dagens samfunn!

I dag har vi fremdels gamle mennesker som noterer med gråblyant i almanakken sin, som synes at alt var mye bedre under krigen, som kaller meg for "søster" og har så stor respekt for legene at de ikke tør å ta øyenekontakt, langt mindre stille spørsmål. De eldre i den kommende eldrebølgen kommer til å være helt anderledes.

Når generasjonen av selvrealiserere blir gammel og hjelpetrengende, komme helsevesenet til å møte nye utfordringer. Vi kommer til å stå ovenfor pasienter som stiller helt andre krav, og som er vante til å få det slik de vil. Rike og velutdannede kommer de til å ligge der i sykesengene, det vil si, disse menneskene går ikke og legger seg før det passer dem selv! De vet allerede det meste om sine sykdommer, og om hva som finnes av behandlingsalternativer, for det har de allerede googlet. De er klare til å shoppe seg tjenester andre steder, hvis de tjenestene de blir tilbudt, ikke er tilfredstillende.

Fortroppene til denne bølgen av eGamlinger har allerede nådd helsevesenet. Jeg har hatt pasienter som ikke har blitt skremt til apati av min hvite uniform, og som har nektet å ta medisinene sine! Selvsagt fordi de hadde googlet og funne ut av disse pillene er direkte giftige, vil medføre sterkt redusert livskvalitet og en for tidlig død. Det er ikke lett å møte slike pasienter uten å bli rød i hodet og svett i "dei mjuke hendene".

På grunnlag av svært uklare omstendigheter har jeg blitt en slags lokal ressursperson innen IKT på min egen arbeidsplass. Stort sett fører dette til at jeg stadig får spørsmål jeg ikke kan svare på, men av og til fører det noe godt med seg. Her forleden fikk jeg komme på konferansen "Helse er vIKTig", og fikk mange nye impulser. Høydepunktet var likevel siste foreleser, Eirik Newt (astrofysiker og forfatter). Han snakket om morgendagens pasienter, og om hva som allerede finnes av elektroniske tilbud og tjenester for den som vil ta kontroll over egen helse og behandling. Utviklerene av slike tjenester har for lengst gått vekk fra PC'en og kastet seg over de mulighetene som smarttelefonene gir. Millioner på millioner bærer iPhonen med seg over alt. Det finnes tusenvis av medisin- og helseapper som kan lastes ned, dette segmentet av markedet er det som øker mest! Alt fra slanke-trening-fitnessprogrammer, til iStethoscope (dette ble veldig populært med flere millioner nedlastninger på et par dager), hjertemonitorering og en rekke andre tjenester man ellers står på venteliste hos en spesialist for å få utført.

Jeg lurer på om fastlegen min er forberedt på dette?

Men tilbake til møtet med fremtidens pasienter. Kanskje vår rolle blir å vise vei gjennom informasjonssjungelen, å hjelpe pasienten til å finne sin plass i kunnskapsmalstrømmen.

Når det gjelder pasienten som nektet å ta medisinene sine, så viste det seg at han manglet verdifull informasjon . Han hadde skaffet seg all mulig kunnskap om medisinene sine, men forsto ikke hvorfor det var så viktig at nettopp han skulle ta dem.

Det finnes foreløpig ingen nedlastbar app som heter selvinnsikt. Den type viten må vi finne ut av selv.

Konen til Clooney

2011-09-24T08:40:00.001-07:00

Den er fantastisk, den nye reklamefilmen til DnB NOR. Nå er jeg allerede kunde, vet ikke om denne reklamefilmen ville fått meg til å skifte bank, men det er noe med filmen som er enormt stimulerende. Ikke bare hos meg, men tydeligvis også ute i den store verden, debatten har allerede pågått en stund på nettet, om hvem den blonde (heldige) damen er, hvor mye George Clooney skulle ha for å stille i reklamefilmen, samt hva (eller hvem) som skal til før man vurderer å kjøpe hus på Lillestrøm.

Jeg vært på Lillestrøm en gang. Det var høst, grått og kaldt. Jeg husker at vi leide film i en videoutleie, og så husker jeg Dressmannbutikken på Strømmen Senter.

Det sier i grunnen alt om et sted, når det eneste man husker, er en videosjappe og Dressmann. Det var som sagt høst, og det regnet, men jeg tviler på at Rælingen kan regnes som Norges svar på Toscana selv med sommervarme og sol fra en lyseblå junihimmel. Likevel bor det masse mennesker her, dette var blant annet veldig tydelig de gangene jeg skulle ta tog fra Oslo ( en annet stygg by i Norge) til Lillestrøm, og det var så trangt i kupeen at den luften jeg pustet inn, faktisk var utåndingsluften til sidemannen. Egentlig er det ganske utrolig at togene til Lillestrøm kunne bli så fulle, skulle tro det heller var togene vekk fra Lillestrøm som knapt hadde ledig ståplass!

Jaja, det bor i hvertfall mange mennesker der, og de færreste av dem deler husholdning med Clooney eller noe tilsvarende. Og her er jeg ved det essensielle spørsmålet: Hva skal til før vi flytter til Lillestrøm?

Jeg elsker Bergen. Ikke misforstå! Likevel hender det, særlig i forbindelse med enkelte sinnssvake ekstremvær-manifestasjoner, at man lurer på om man bor på feil sted. Hadde det vært greit å bo på et sted med litt flere soltimer, et sted med litt større forskjeller mellom sommer og vinter? Likeledes er det dager da alt topper seg, jobben er bare bæsj, både bokstavelig og i overført betydning, naboen er mannevond, mennene i mitt liv krangler om hvem som skulle ha satt på oppvaskemaskinen (ingen av dem kommer til å gjøre det) og det er fiskekaker til middag. På slike dager er det fristende å drømme om luksuriøse hotellrom, svære diamantringer, ja til og med om George Clooney (sorry, Tor, men that’s life!).

Men grensen går ved Lillestrøm. Det hadde sikkert vært helt OK en stund. Noe av det fine med George Clooney, er jo at han sikkert har en velfylt bankkonto, ergo hadde vi hatt råd til å holde oss borte fra Lillestrøm. Men til slutt hadde det kommet en dag, også til oss, der ting hadde buttet i mot. Kanskje forholdet til naboen hadde gått surt etter litt vel mange glamorøse fester med alle vennene til George? Kanskje vi hadde sittet der en dag, sure fordi det ikke var flere rene gafler fordi ingen hadde satt på oppvaskemaskinen. Da ville det blitt taust ved kjøkkenbordet, mens den brune Toro-sausen størknet mellom de lunkne fiskekakene. Alt vi hadde hatt, var Lillestrøm. Som om det var nok!

Her er vi kjernen av budskapet til reklamefilmen; nemlig at de av oss som ikke er så heldige at vi våkner opp til et liv som konen til George Clooney, med hus på Lillestrøm, vi må være flinke til å spare i stedet. Det er da jeg innser at selv med en heller slunken bankkonto, så har jeg vært heldig likevel.

Beklager, Lillestrøm!

Hvis jeg hadde ti millioner til overs....

2011-06-16T09:30:00.001-07:00

.......skulle jeg ha kjøpt dette huset. De som følger litt med i avisen, og i eiendomsmarkedet, vet at det er det gamle huset "Zander Kaaes Stiftelse" det er snakk om. Huset fra 1770, opprinnelig bygget som hjem for "enker og faderløse", ubemidlede sjeler uten evne til å klare seg i en tid lenge før NAV. Huset forfaller, det har i de senere år blitt brukt som hybelhus, og det er et under at ikke hele stasen har brent ned for lenge siden. Selvsagt er et så gammelt hus fredet, derfor er det en del begrensninger en ny eier må ta inn over seg. Likevel er jeg full av bange anelser; den erværdige bygningen står muligens ovenfor større trusler enn brann!
Der ute i Bergensjungelen et steds yrer og myldrer det av spekulanter og kremmersjeler, mennesker med velfylte lommebøker og en fullstendig mangel på respekt. Disse historie- og kulturløse menneskene kunne finne på grusomme ting med denne eiendommen: f.eks ny McDonaldsfillial og 5 etg. parkeringshus i hagen. Eller hva med "Zander Kaaes Terrasse", luksusleiligheter med underjordisk parkering og barokk-kunst i heisen!

Hva skulle så jeg ha gjort med huset? Jo, først måtte jeg ha skaffet er par millioner til, utover de 10 som er utropspris. Jeg skulle har røsket ut rot og skrot, prøvd å bøte på år med overgrep og vandalisme. Deretter skulle jeg fått montert et brannvarslings/overrislingsanlegg en stavkirke verdig. Og så skulle jeg starte restaurant!

I et sobert 1700-talls interiør, skulle jeg ha anlagt et godt, men enkelt spisested. Hagen er som skapt til uteservering for de 3-4 dagene i året da været tillater dette. Jeg ser for meg noen roser, syriner, og et springvann. Gjerne med en lubben, vannspyttende Amor på toppen. En liten krydderhage i det ene hjørnet, kanskje noen frukttrær.

Kokken måtte utvelges nøye. En del ting hadde jeg aldri tolerert i "min" resteaurant. Her er noen enkle kjøreregler:

1) Overhode ingen molekylær matlaging! Flytende nitrogen forbudt. Absolutt ikke noe"skum" av noe slag, ingen andre emulsjoner enn majones.

2) Ingen høy mat. Jeg har aldri skjønt vitsen med at mat må stables i høyden.

3) Ingen jålete matbeskrivelser. Strengt forbudt å bruke betegnelser som "concasse","infusjon" eller andre rare ord.

4) Creme Brulee-fri sone. Andre fy-desserter: Sjokoladefondant, pannacotta,tiramisu og alt som inneholder Oreokjeks. Lovlige desserter: F.eks Tilslørte Bondepiker, karamellpudding sånn som mamma laget den, og hva skjedde egentlig med varm eplekake m/is?

5) Porsjonsstørrelser. Det skulle ikke være nødvendig med 7 retter for å bli mett.

Det hadde vært kjekt om servitørene ikke snakket svensk, men ingen ville bli diskriminert. Restauranten og uteserveringen skulle ha åpnet til lunsj , med en rikholdig smørbrødmeny. Og da mener jeg smørbrød, ikke pannini -ciabatta- pastrami-panchetta, men grovbrød med sild, roastbeef m/remulade, reker og majones, karbonade m/løk. Tor(restaurant-medeier) vil ha egg & ansjos.

Middagstilbudet kunne vi sikkert blitt enige om, kokken og jeg, men helst ikke Tex-Mex. Definitivt ikke biffsnadder. Pizza kan andre få ta seg av. Kanskje tema-uker, eller hva med historisk mat ,bergenske spesialiteter?

Hver lørdag formiddag skulle det vært forfatterlunsj, med høytlesning og muligheter til å stille spørsmål. Litt jazz i hagen, eller kanskje blues på mørke høstkvelder. Ellers er muligheten mange i et gammelt hus i en gammel hage.

Omtrent her ender min drøm. For selv med feriepengene, og litt penger igjen på skatten, så har jeg ikke 10 millioner. Jeg må nøye meg med mitt eget kjøkken, og to stamgjester. Men jeg skal følge spent med. Og hvis huset ikke blir solgt på første visning, slenger jeg kanskje inn en lottokupong. Hvem vet?

En julefortelling

2010-12-30T04:02:00.000-08:00

(Juleaften. Mor og sønn står utenfor huset for å vente på transport til julebesøk. Det har akkurat sluttet å snø, kirkeklokkene ringer julen inn. En skikkelse titter over brøytekanten på andre siden av veien, før den smyger seg langs etter husveggen.)

Mor: Hysj, vær helt stille!

Sønn: Hva er det nå?

Mor: Dette får vi sjelden oppleve; se nissen!!

Sønn: Åhh mamma!!! Hold opp!

(Nissen forsvinner bak en hekk. Høye stemmer høres, et kamera blitser flere ganger, et lite barn gråter vettskremt. Så kommer nissen frem fra hekken igjen. Et øyeblikk stivner han til da han oppdager at han har tilskuere.)

Nissen: Ho Ho Ho! God Jul!!

Mor: God Jul, nissen!!

(Nissen forsvinner bak brøytekanten og inn i en garasje)

Mor(ser på sin sønn og ler): Ja nu er det jul, gutten min!

Sønn (sukker) : Mamma, det var naboen........

Reiseplanlegging

2010-09-05T10:42:00.000-07:00

(Stuen, tidlig kveld. Mor og sønn sitter krumbøyde over hver sin pc)
Mor: (taste, taste)Sukk!
Sønn: Hva er det no?
Mor: Det er så tungvint å bla i bussrutene når de er på nettet.
Sønn: Hvorfor gjør du det da?
Mor: Nå når de har lagt om alle rutene, må jeg finne ut hvilke busser jeg må ta når jeg skal på seinvakt imorgen.
Sønn: Hvorfor ser du i bussrutene?
Mor(tålmodig): Jeg har jo nettopp sagt hvorf...
Sønn(avbryter). Ja, men hvorfor roter du med de bussrutene? Du må jo bruke reiseplanleggeren!
Mor: Reiseplanleggeren??
Sønn(taste, taste, klikk): Ja, reiseplanleggeren!
Mor: Ja se der. Hvordan virker den, da?
Sønn: Her legger du inn vårt busstopp, ser du her i rullegardinen? Så finner du dit du skal. Haukeland Sykehus Sør eller Nord?
Mor(imponert): Du verden! Eh...nord.
Sønn: .....og når må du være fremme?
Mor.:Seinest 14.30.
Sønn(taste,taste): Sånn!
Mor: Oisann!! Her er jo 7 forslag. Her er et med 4 forskjellige busser involvert!
Sønn(oppgitt): Hva med det første forslaget, det med bare to busser?
Mor(opprømt): Fantastisk!! Finnes det et sted jeg kan klikke for å betale reisen også? Bruke Visakortet?
Sønn(frustrert): MAMMA!!!
Mor: Kan jeg bestille hotell her også, og revybilletter??
Sønn: Jeg går på rommet mitt.

Den gamle mannen og porschen

2010-06-25T09:40:00.001-07:00

Mannen i mitt liv fyllte 50 år, og jeg hadde vært på vakt lenge. Vi har sett mange eksempler på sterkt avvikende oppførsel fra menn i denne aldersgruppen. Det begynner gjerne forsiktig, med et ønske om å ta vare på helse og kropp. Tre ganger spinning pr uke blir raskt til Skarverennet, Bergen-Voss eller enda mer ekstreme utskeielser. Men for mange er ikke dette nok. Hun som var jevngammel og jevngrå der hjemme, blir byttet ut i en markedsføringssekretær på 29. Er han heldig, rekker de kanskje 14 dager på Alcudia før hun er gravid med tvillinger. Overraskende mange aldrende menn setter igang med kull nr 2, nattevåk og bleier (disse mennene deltok nok minimalt da deres første kull ble født, -for 25 år siden). Disse mennene, som heller burde engste seg over tilstanden til kransarteriene sine, engster seg i stedet over å ikke rekke barnehagen i tide.
Heldigvis er det ikke alle menn som takler overgangsalderen på denne måten. Likevel er de mer ekstreme i sitt uttrykk enn vi kvinner, som stort sett finner trøst i rødvin og mørk sjokolade. En del menn velger å kompensere for svinnende potens og vikende hårfeste med hestekrefter. Hver vår ser vi det samme: Patetiske sortkledde mannslinger med sølv i tinningene og artritt i knærne. Fulle av gikt og vare for værforandringer, må de ta løpefart for å klare å slenge det ene beinet over motorsykkelsetet. Nyinnkjøpte kjøredresser skjuler støttebandasjer og brokkbind, der de brummer i 50 km/t i retning Os. Etter mange timer og tre-fire nestenulykker kreker de seg skjelvende av sykkelen. Vårens første tur er unnagjort, det er herlig å være mc-entusiast! Sterkt ulykkesutsatte som de er, er det et tankekors deres fremskredende alder gjør dem til dårlige organ-donorer!
Men tilbake til min egen, menopausale ektemann. Jeg har ikke blitt byttet ut med en blond, verpesyk spinning-intruktør. Alt for mye stress, gidder ikke, sier min kjære. Hva er det så som kan få hjertet hans til å slå raskere? (Bortsett fra en velfylt vedstabel eller evt en rask atrieflimmer.) Jo, han ønsker seg en Porsche.
Den aldrende sportsbilentusiasten og den ditto bikeren er i samme båt. Slik er livet litt sørgmodig: Den bilen eller sykkelen man hadde sett bra ut sammen med som 25-åring, sjelden oppnåes før man er 50+. Og ofte ikke da heller.
Dette med Porsche var nytt for meg, eller kanskje jeg ikke hadde lyttet godt nok. Jeg prøvde imidlertid å sette meg inn i saken (man er da tilhenger av kunnskapsbasert praksis!), og fikk vite at det var Porsche 911 som var Bilen. En ny verden åpenbarte seg, med hestekrefter og design. Jeg lekte meg på hjemmesiden til produsenten, og kreerte min egen virtuelle 911.
Jeg lærte også dette: Når man bor i Bergen, er det ikke bare å ta en svipptur til Sverige for å se på en bil. Dessuten har jeg ikke 300 000 krone å bruke på en bruktbil i 50-års presang til min kjære. Og det skulle jeg så gjerne!
Tenk å kunne ha plassert en Porsche med en stor rød sløyfe rundt i tunet, og sagt: Gratulerer med dagen , min kjære! Denne skal du få fordi du ikke har byttet meg ut i noe nytt og bedre. Denne har du fortjent etter alle årene med fornuftige, kjedelige biler. La oss presse våre middelaldrende kropper ned i setene og kjøre inn i solnedgangen!
Men ,med mindre Norsk Tipping har et bidrag, får det bli med drømmen. Min kjære 50-åring må nøye seg med noe som mange andre aldrende sportsbil-ønskende mangler, nemlig en ektefelle som forstår han litt.

Terror på to hjul

2010-04-13T12:26:00.000-07:00

Våren er definitivt over oss. Snøen lå som et hvitt varetrekk over landskapet og fikk oss til å lengte etter grønne bakker. Men snøen skjulte også ting vi ikke ønker å se, fikk oss til å glemme enkelte frastøtende fenomener. Når har disse uhumskhetene blitt eksponert i all sin gru i det ubarmhjertige vårlyset. Hva er det vi snakker om? Jo, hundeskitt og syklister.

Disse to har faktisk mye mer til felles enn at de blir synlige når snøen forsvinner. Begge vekker umiddelbar avsky hos en fotgjenger. Begge er (eller burde vært) fremmedlegemer i vårt nærmiljø. Begge er brune, (syklistene er litt bleike nå i starten av sesongen) og lukter drit.

Jeg kunne legge til at begge er noe søl å få under skoene. Men hundeskitt har noen klare fortrinn. : Den holder seg stort sett i ro (med mindre den havner i veien for en kantklipper....), og den lar seg putte inn i en svart pose. Et hvert forsøk på å putte en syklist i en svart sekk, ville vekke reaksjoner.

Hva er så årsaken til mine sterke følelser for syklistene? Dette har jeg tenkt mye på. Jeg summerer det opp i to hovedpunkter:

I det et menneske tar en beslutning om å bli syklist, ved f.eks å starte med å sykle til og fra jobb, skjer det en personlighetsforandring. Det er ikke nødvendigvis den risikosøkende ekstremsporteren, med diagnoser som blir forkortet til store bokstaver, med manglende impulskontroll og et sterkt dødsønske, som blir syklist. Jeg kjenner opptil flere tilsynelatende velfungerende individer, med godt betalte jobber, normale sosiale ferdigheter og upåklagelig hygiene, som har satt seg på sykkelen. Men det er altså noe som skjer i det disse menneskene hiver seg ut i morgenrushet. De blir udødelige, arrogante, og ellers blottet for en del av de egenskapene som skiller oss fra f.eks hvithaien.

Syklisten ser på en fotgjenger utelukkende med forakt, sålegjengeren er et utidig innslag på fortauet, fullstendig malplasserte. Ser en syklist noen fotgjengere foran seg, vil han eller hun enten fortsette til en kollisjon nesten er et faktum, eller begynne å ringe irritert i sin infernalske sykkelbjelle lang tid på forhånd. Begge deler fremkaller gjerne frykt og forvirring hos forgjengeren, flott! Videre definerer en syklist seg som en myk traffikant, med rett til å sykle i fotgjengerfelt, sterkt traffikerte fortau, på rødt eller grønt lys, alt etter som. Glemt er manerer, empati, en hver følelse av frykt.

Den andre viktige personlighetsforandringen gjelder oppfattelse av egen kropp. Det er visst en uskreven regel at syklisten skal iføre seg meget tettsittende og ekstremt selvlysende klær. Javisst finnes det mennesker som tar seg godt ut i sykkelklær. Disse menneskene er stort sett de leggbarberende, solbrune proffsyklistene i 20-årene, sprøytet fulle av Epo og annet snadder. Disse mennesken holder til i bratte fjellsider i alpene og Pyreneene, de er definitivt i mindretall på Ytrebygdsveien.

Her er det triste 50-åringer som er i flertall, 50-åringer som blir stappet opp i trange sykkelbukser, tømt ned i tskjorter som klynger seg rundt kulemager og lute skuldre. Og hele herligheten blir emballert inn i neongulgrønne blagg som skal holde regnet ute. Hvor er kamuflasjefargene innen sykkemote? For ikke å snakke om svartsladden over ansiktet? Kronen på verket er bokstavelig talt sykkelhjelmen, med skyhøy noldus-faktor. Men det er jo sikkert greit med hjelm, idet man møter sin skaper (og en Toro-trailer) på Strømme bro.

Til slutt et velment råd angående sykkelbuksen. Når denne blir vasket x antall ganger, blir den etterhvert ganske gjennomsiktig. Det er få ting som er mer deprimerende enn å se gjennskinnet av en bleik rumpe som disser på et sykkelsete. Det er faktisk ikke sosialt akseptert å vise frem

rumpen i det offentlige rom. Tro ikke at dette ikke gjelder i trafikken!

Apotek og sånn.

2010-02-23T08:01:00.000-08:00

I dag traff jeg igjen to gamle kjente. Jeg var på apoteket, og mens jeg ventet på min tur, oppdaget jeg til min store overraskelse at både Caroxin og Dekadin fremdeles finnes i varebeholdningen. Og mens jeg gledet og undret meg over denne oppdagelse, skyllet bølger av nostalgi over meg. Jeg ble transportert til en annen tid, den gangen et apotek var et apotek.

I en tid nesten uten kjøpesentre, var det mange apoteker i Bergen sentrum. Apotekene var ikke de lyse og innbydende lokalene de er i dag. Det fantes ingen selvbetjening og og ingen hyllemetre med skjønnhetsprodukter. Apotekene var likevel opplevelses-sentre for sanser som syn, luktesans og hørsel. Apotekene var mørke. Det var mørke gulv, mørkt treverk i interiøret. Apotekene luktet. De luktet rent og av kamfer, og kanskje av mystiske droger fra brune glasskrukker. Apotekene var hellige steder. Det rådet en høtidelig stemning, det var ikke et sted man brukte ute-stemmen. Du kunne høre knirket fra skoene dine, du kunne høre knirket fra skuffer med de mest dødelige gifter og du kunne høre knirket fra betjeningen, som høytidsstemt vandret mellom mørke reoler i sine innsvingede nylonfrakker. Damene som arbeidet på apotekene, var alle sammen halvgamle, alvorstunge og med mørke hår på overleppen.De utførte sine uforståelige gjerninger med stor ro. Det var noe tidløst, ur-kirkelig og tempelaktig over apotektet.

Svaneapoteket var selve domkirken, det største og mest høytidelige. Her var det til og med benker på hver side av døren, der man kunne sitte og vente. Hvis man kjedet seg, kunne man lese brosjyrer om væskende utslett på de mest unevnelige steder. Eller om hvor livsfarlige medisinene var. Den gangen døde det barn både av jerntabletter og Globoid. Slikt hører vi nesten aldri om nå, så noen ting er blitt bedre!

Plutselig kunne det komme skridende en apotekdame frem fra lokalene bak de mørke reolene, bærende på en liten kurv med pakke valium i. Den valium-trengendes navn ble ropt ut med høy stemme, og fikk komme frem til alteret (kassen) for å betale. Dette med valium var bare et eksempel, men faktum er at valiumresepter satt ganske løst hos den tidens leger, og ble sikkert ofte skrevet ut bare fordi legen ikke orket å høre på mer syting. Slik fikk ihvertfall legen det mye bedre!

Men tilbake til Caroxin og Dekadin. Caroxin var den hvite tyggisen med litt peppermyntesmak, og med samme konsistens som myk stearin (en av ingrediensene??). Den beholdt smaken sin i nøyaktig 30 sekunder, og selv med 5-6 innabords, var det umulig å blåse bobler. Likevel var det veldig stas med Caroxin, enten som bestikkelse, eller som belønning for utvist tålmodighet. Litt artig at denne steinalder-tyggisen fremdeles er å få kjøpt. Dekadin har derimot blitt degradert. I min barndom fikk man Dekadin sugetablett ved sår hals. Og det hjalp!

I dag er det ikke lov med den type markedsføring. Dekadin blir i dag solgt som ”middel mot munntørrhet”. Produktene skal værsågod holde det de lover!

Så står jeg da der til slutt, syk medisintrengende dame, og skal betale for mine svært uglamorøse varer. Det er da det kommer: Den vennlige apotekdamen (som smiler med hårløs overleppe) spør om jeg er klar over at de har kampanjepriser på olivenoljeantirynkekremen . Og mens jeg høflig mumler neitakk, synker jeg atter en gang ned i mimre-nirvana, og tenker på den gangen da man slett ikke kjøpte hudpleieprodukter på apoteket, men derimot lot seg utsette for sjikane og skandaløs kundebehandling hos parfymeridamene på Sundt, eller i bestefall ble oversett av jåledamene på Kløverhuset. Men det er en helt annen blogg-historie!

Global frokost - finnes den?

2009-11-20T13:02:00.000-08:00

Her forleden fikk jeg en skikkelig utfordring en tidlig morgenstund på jobben. En av pasientene jeg hadde ansvar for, var en mann fra India, som ikke snakket et ord norsk. Eller engelsk. Noen år i helse&omsorgs-bransjen har lært meg ett og annet om kommunikasjon med fremmedspråkelige, man kommer veldig langt med simpel høflighet, et vennlig smil og litt miming. Men ikke alle ting er like lett å kommunisere. Det skulle jeg også få erfare. Det var nemlig tid for frokost.
-Hva kan jeg servere til frokost til en som er fra India? spurte jeg meg selv. Skinkepålegg og pølse er noe vi alltid unngår når vi ikke har kartlagt pasienten helt i forhold til etnisitet og religion. Grovbrød har jeg lært meg at er et nord-europeisk fenomen. Mange fra Asia har problemer med melkeprodukter. Derfor bestemte jeg meg for det som jeg trodde var frokostens universelle språk: nemlig toast med marmelade, og te.
Mannen takket høflig(tror jeg!), og spiste maten sin. Men jeg kunne ikke la denne problemstillingen hvile, ettersom jeg er oppdratt til "å arbeide og undervise kunnskapsbasert". Mitt spørsmål ble: finnes den universelle frokosten? Og i så fall, hva er den?
Etter et kjapt og skammelig overflatisk litteratursøk har jeg kommet til følgende : Alle mennesker spiser et frokostlignende måltid om morgenen (gitt at de har tilgang på mat).Men hva de spiser varierer fra verdensdel til verdensdel, fra land til land og fra landsdel til landsdel.
Den kontinentale frokosten er med andre ord ikke interkontinental!
Hva spiser man så til frokost i India? Jo, det kommer an på hvor på dette enorme kontinentet man befinner seg. Men ulike brød/lefselignende bakverk (som nan og chapati) går igjen de fleste steder, sammmen med ulike former for grønnskakscurry, chutney og frukt. Hos naboen Pakistan brukes det kjøttretter sammen med nan. I sør-øst Asia er det ulike risretter , både søte og salte, som går igjen, samt suppe med nudler.
China har utallige frokostvarianter, regionsavhengige. Tilbudet varierer fra ulike grøt-typer til risretter og omeletter. En god frokost i Japan består ofte av en eller annen form for sjømat, ris og fermenterte soyaprodukter.Miso-suppe er en klassiker her.
Australia, USA/Canada har ganske like mattradisjoner når det gjelder frokost, og disse kjenner vi jo godt gjennom den kulturelle påvirkningen vi utsettes for. I Sør-Amerika er man også influerte at dette mange steder, mens man også finner innslag av lokale spesialiteter som tamales etc. Den europeiske frokosten avhenger igjen av hvor man er, regelen er at frokosten blir mer og mer bastant jo lenger nord man kommer.
I Midtøsten er nan eller pita-lignende bakverk et viktig innslag, ofte sammen med fetaost, marmelade, honning og nøtter. Yoghurt er også et viktig innslag, samt bønner og linser.
Den afrikanske frokosten er like variert som selve kontinentet, men mange steder blir maisgrøt, og andre grøttyper brukt, ofte sammen med stekte retter.
Da har vi kommet rundt kloden. Dessverre kan det by på problemer å fremskaffe grønnsakscurry og nan kl 07.30 om morgenen, selv fra et av landets største kjøkken. Derfor vil nok frokosten (og selvfølgelig andre måltider) bli en svært variert opplevelse for de av landets fremmedkulturelle som opplever en akuttinleggelse på sykehus. Og på sykehusposter over hele landet, vil sykepleiere demonstrere sin uvitenhet om dette emnet, hver eneste dag. Det er ikke en trøst. Det er bare slik det er.

Ja til kostymedrama 2

2009-11-16T12:00:00.000-08:00

Jeg har tidligere gitt min hyllest til filmer med flotte kostymer, filmer og Tv-serier som ofte skjønnmaler en svunnen tid full av skitt, sykdom og elendighet. Det er romantisk med lange brusende kjoler, det er lekkert med trange knebukser og ingen ting kan vel gi mer støtte til dramaturgien, enn en våt, gjennomsiktig skjorte som sitter klistret til Heltens flotte gudekropp!

Nå er det imidlertid en annen slags kostymedrama som gjelder. Denne høsten er torsdagene hellige.Og hadde det ikke vært for slike nymotens oppfinnelser som nett-TV, kunne sosialt samvær og andre nødvendigheter vært umulig på torsdagen. For det er den danske serien Forbrytelsen det dreier seg om, nærmere bestemt Forbrytelsen 2.

Men hva har denne fullstendig uglamorøse, brutalt realistiske krimserien til felles med et kostymedrama? Jo i Forbrytelsen spiller genseren en sentral rolle. I den første Forbrytelsen-serien (2007)ble vi introdusert for politietterforsker Sara Lund. Dette er en skikkelse helt blottet for jål. Det er mulig at der er makeup,men den er nærmest usynlig. Hårstylingen består av en litt rotete hestehale. Garderoben er enkel: Jeans, en svart losjakke til utendørs-scenene, og fremst av alt; genseren.

Denne genseren fikk danske kvinner til å sømfare loft og bruktbutikker etter tilsvarende. Det var ikke mange episoder som hadde vært på luften før dette var blitt selve ”it”-plagget i 2007. Genseren var selvsagt Ekte Dansk Design, og kunne kjøpes for over 2000 danske kroner. Dette fikk mange til å finne frem strikkepinnene. Oppskriften ble distribuert både på lovlig og ulovlig vis. Dansk, og deretter norsk husflid merket denne effekten godt. Men etter 10 + 10 nervepirrende episoder ble mordet på Nanna Birk Larsen oppklart, og vi måtte ta farvel både med Sara Lund og med genseren.

Men danskene er noen luringer. Denne høsten fikk vi altså Forbrytelsen 2. Sara Lund er tilbake, det er også jeansene og losjakken, - og genseren! Men ikke den samme genseren. Denne gangen har vi blitt introdusert for to nye , og jeg lurer spent på om det blir flere. (Jeg lurer selvsagt også på hvem som er morderen!).

Genser nr 1 denne sesongen, er vakker og rød. Dette er faktisk en av de få fargene i en serie som eller er preget av grått, brunt og armygrønt, og der mye er filmet etter mørkets frembrudd. Den røde genseren er designet av det samme firmaet, kan kjøpes for en anseelig sum, og blir allerede båret med stolthet av mange hjemmestrikkere.

Noen episoder inn i Forbrytelsen2, opptrer vår heltinne med en genser som er identisk med den fra den første serien, bortsett fra at fargene er motsatt. Og jeg, som mange andre, lurer på hva dette betyr. Kanskje fargeskiftet på denne genseren symboliserer at noe er motsatt av hva vi tror? Kanskje heltene ikke er helter, og at skurkene ikke er de vi tror? Ikke vet jeg, dette er bare spekulasjoner. Men det som er helt sikkert, er at Forbrytelsen 1 og 2 ikke ville blitt den samme uten genseren.

Kjærlighet i influensaens tid

2009-08-21T12:22:00.000-07:00

Scene:Ved middagsbordet
Til stede: Mor, Far, Gullungen

Mor (henvendt til Gullungen) :Er du ikke helt bra? Du er litt matt i blikket.

Gullungen: Er bare litt trøtt, jeg satt oppe til kl 2 for å se ferdig en film.

Far (oppglødd): Hvis noen av dere får svineinfluensa, flytter jeg ned i båten.
Jeg tar med kjølebag og et ekstra batteri. Litt god mat og
drikke, en bok , og radio er det jo i båten. Jeg kan leve bra der
en uke. Jeg kan jo dusje på jobben. Og jeg kan fiske….trenger
ikke gå på butikken og utsette meg for mer smitte……

Gullungen (indignert): Men hva hvis jeg blir syk?

Far. : Mamma er jo her. Og mamma er jo sykepleier, hun kan dette .

Gullungen : Men hvis mamma blir syk?

Far: Da må du hjelpe henne. Du er jo 16 år gammel. Da jeg var 16,
jobbet jeg og tjente egne penger…………..

Gullungen: ……..og måtte dele en pose nonstop og en liten Solo med tante
Bente og tante Gro på lørdagene, og det snødde………

Far: Pass munnen din!

Gullungen: Men hva hvis du blir syk, pappa?

Mor(drømmende): Da kan han flytte i båten, Og han kan ta med seg og
kjølebagen og batteriene og boken sin og Paracet og
papirlommetørkler og alt han vil ha! Så kan han ligge der med
sin svinske influensa, og være verdens sykeste uten å plage oss.
Og vi to skal kose oss, og jeg slipper å leke Florence med
lampen til alle døgnets timer fordi persiennene trenger justering
eller Helten trenger kald klut på pannen eller mer drikke…..

Gullungen: ……og hvis nabolaget klager over høylydt stønning og klaging,
så kan vi jo bare løse fortøyningen, og så kan han drive rundt i
Dolviken og segle sin egen sjø!

Mor(smiler henført)

Velstand i diskret innpakning

2009-04-07T09:47:00.000-07:00

Fra vinduet mitt ser jeg våren manifestere seg i form av båter, lekre, hvite, dyre båter som glir forbi. Hva skjedde med finanskrisen? Hvor er alle gjeldsslavene, kredittkortmisbrukerne, de feilslåtte boligspekulantene, alle som er blitt overtallige? I følge media er de jo overalt, og de vil stadig bli flere, i følge dystre spådommer og prognoser.
Fra tid til annen hender det at jeg lander på næringslivssidene i surfingen etter siste nytt. Dette skyldes først og fremst ”feilklikking” fra en internettkløne, men fører ofte til ny kunnskap om vårt mangfoldige samfunn. Her får jeg blant annet bekreftet det jeg ser utenfor vinduet mitt, nemlig at det er mange der ute som fremdeles har god råd.
Selv om båtforhandlere er noen av de første som merker økonomiske nedgangstider, er det båtene i klassen 4 mill.+ som daglig tokker forbi. Selv om boligmarkedet kanskje går litt tregt, ser det ut som om hyttesalget i 2009 går mot en såkalt ”all time high”. Bilforhandlerne importerer usolgte luksusglis fra Island, og Louis Vuitton og Hermes åpner filialer i Oslo. Jo da, noen der ute har veldig mye penger, - og er villige til å bruke dem.
Vi har jo sett dette før. Vi som kan huske 80-tallet, kjenner igjen noen av de samme tendensene. Men noe er likevel annerledes.
På 80-tallet var velstanden lett å få øye på: håret var høyt, skulderputene var brede, øyenskyggen skulle være rosa, solbrillene var røde eller hvite. Det samme var bilene. Hvis man ikke hadde råd til en rød Ferrari, så kunne man kanskje kjøpe en rød Peugeot 205. Champagnekorkene smeller i taket, like høyt nå som den gang, men noe er likevel annerledes. På 80-tallet skulle rikdommen demonstreres støyende, også visuelt sett. Vi var uskolerte i luksusforbruk, og måtte få den forklart i STORE bokstaver. Logoen var fremtredende overalt. Det var ingen som var i stand til å kjenne igjen en dyr genser uten at selve merket var godt synlig. Du var aldri i tvil om hvem som hadde gjort det bra på børsen, bolleklippen, Armani-dressen og den blytunge skulderveskemobiltelefonen talte sitt tydelige språk.
I dag er alt mer nedtonet; klærne, bilene, mobilene. Alle bilene er sølvgrå, når så du egentlig en rød bil sist? (bortsett fra Peppes Pizza og Posten). Ser du en hvit bil, er det mest sannsynlig den lokale rørlegger i firmabilen sin. Hvitt er tydeligvis ”riktig” innefor VVS-bransjen.
Logoene er fraværende. Det dreier seg mer om å sende de riktige signalene til de som er i stand til å forstå dem, enn om å annonsere at ”jeg er så dum at jeg betaler 900 kr for en 150 kroners t-skjorte!” Dagens japper opptrer med en slags kvalmende påtatt ydmykhet, de er opptatte av miljø og det enkle liv. De pusser opp kjøkkenene sine for 100 000-vis av kroner, men lager maten selv, for den skal være både økologisk, fairtrade, frittgående og sunn. De har råd til svindyre mercedeser, men kjører rundt i hybridbiler. Å demonstrere sin velstand er tydeligvis noe som gir disse menneskene komplekser. Jeg har lest at enkelte prestisjebutikker, som f.eks Louis Vuitton, nå pakker inn sine sterkt overprisede varer i diskret emballasje. Slik sparer de kundene sine for den umåtelige ydmykelsen det må være å vise at man nettopp har kjøpt en håndveske til 11 000 kroner.
Kapitalistene i vår tid er opptatt av internasjonal solidaritet, og det hender at de filipinske au-pairene får fri mer enn en kveld i uken! De fremste representantene for denne klassen av rike og enda mer rike, er et par som skal bli morgendagens monarker(vi får nå se…). De betaler klimakvoter når de skal fly, på første klasse, ned til de fattige barna i Afrika. Til mannen med de snille brune øynene og den vikende hårlinjen har jeg lyst til å si følgende: Selg dine kones grønne Pradaveske, det vil gi nok penger til å holde en hel landsby i Tanzania med AIDS-medisiner et år!
Alt var ikke mye bedre før, men jeg savner den ærlige og uforfalskede måten de nyrike utfoldet sin velstand på, den gangen på midten av 80-tallet. Kanskje var pengene tjent på uetiske aksjer, og merkegenseren sydd av småbarn i Vietnam. Men det var heller ingen som skrøt på seg ansvar for en bærekraftig utvikling. Jeg savner dem som uten skam strødde om seg med penger. Det er nesten som om jeg lengter etter å se et hvitt skinnslips, eller en mintgrønn Busnel-genser. Men mest av alt savner jeg de røde bilene.

Føkkings brød

2009-03-21T04:57:00.000-07:00

Rema 1000’s reklamekampanje har budskapet: ”Det enkleste er ofte det beste”. Dette er muligens sannheten inne kolonialbransjen (selv om jeg ikke er helt sikker), men det er i hvert fall tilfelle når det gjelder mat.
Mel + vann blir lim. Min mor påstår at det var slikt lim hun og venninnene brukte når de limte glansbilder inn i glansbildealbumene sine. Jeg vet ikke om det stemmer, dette var rett før krigen, rett etter steinalderen.
Mel + vann + gjær blir mat. Variasjonene er uendelige, min favoritt er foccacia. Hvis man overholder de matematiske forutsetningene for god deig: 9 – 3 -3 (9 dl mel, 3 dl vann og 3 splæsjer med god olivenolje), blir resultatet vellykket. En pose tørrgjær(50 g) blir blandet med litt næring for gjærsoppen, m.a.o bittelitt sukker og en klype salt. Vannet skal være litt varmere enn fingrene, jeg pleier å vispe det sammen med gjærblandingen til alt skummer. Så tilsettes melet og olivenoljen. Deigen skal være litt småsleip og klissete. Jeg pleier å tilsette 3-4 never med grovhakkede grønne olivener på slutten av eltingen. Det er også godt med soltørket tomat, urtekrydder, hvitløk etc. En deilig variant er å legge tynne tomatskiver utover den steikeovnsklare foccaciaen, samt drysse over litt pizzakrydder.
Den ferdigeltede deigen må få hvile, 30 – 60 minutter, Jeg gnir så mine reine sykepleiehender inn med olivenolje, og smører den klissete deigen utover en bakeplate. Når deigen er fordelt jevnt utover, er det på tide med en ny hviletid, ca en halvtime. Når etterhevingen er ferdig, og steikeovnen er klar (225 grader), lager jeg masse små groper i deigen med fingertuppene. Jeg heller over mer olje, noe av denne renner ned i gropene. Så er det bare å drysse over havsalt. Pass på at det er av den flakete typen, og ikke svære saltkrystaller av typen veisalt.
Steikingen skulle være unnagjort i løpet av 10-15 minutter. Foccaciaen kan nytes umiddelbart, som tilbehør til salat, suppe, tapas, eller alene.
Det er ikke alle som klarer å uttale ordet foccacia (fo:katsjia), jeg har fått spørsmål, fra ellers meget dannede gjester, om de kan få oppskriften på føkkabrødet. Det er ikke pent å le i slike situasjoner.

Om blekksprut og kjærlighetssorg

2009-03-17T13:36:00.000-07:00

Vi har mange forestillinger om hjertet, både som organ og som symbol, og som bolig for store følelser. Noen vil hevde at selve sjelen er tilknyttet hjertet. Enkelte mennesker blir kreditert ”et hjerte av gull”, og selv om denne tilstanden ville vært livstruende fra et medisinsk synspunkt, er det ikke tvil om at dette er en hedersbetegnelse på et godt menneske. Hjertet og kjærlighet henger nøye sammen, både i diktning, kunst, i alle former for popkultur og i folks bevissthet. Går det skeis med kjærlighetslivet, sier vi at man har fått et knust hjerte. Og så kommer spørsmålet: Går det an å få ”knust hjerte”, og er dette i så fall farlig? Går det an å bli så ulykkelig at det gir kroppslige målbare resultater?
Og svaret er selvfølgelig:jada. Tilstanden har litt forskjellige navn: Takotsubo Syndrom, Takotsubo Cardiomyopathy, eller litt mer dramatisk: Broken -Heart Syndrome.
Det som kjennetegner mennesker med Takotsubo, er at de blir oppfattet som hjerteinfarkt-pasienter.
Diagnosen hjerteinfarkt blir stilt ut fra en rekke kriterier: pasientens tilstand (bryst-smerter, tung pust m.m), elektrokardiogram (EKG), blodprøver og ultralyd av hjertet. En Takotsubo-pasient scorer ofte på alle disse testene, og blir som regel sendt rett til hjertekateterisering for å lete etter tette blodårer i hjertemuskelen. Forbauselsen er stor når dette ikke blir funnet. En ukes tid senere har Takotsubopasienten ofte ingen symptomer på hjertesykdom mer. Det som er fellesnevneren hos disse menneskene, er en eller annen krise eller stress-situasjon som ligger forut for hendelsen, av typen samlivsbrudd og/eller økonomiske vanskeligheter. Den typiske Takotsubo-pasienten er en kvinne som har passert overgangsalderen.
Og hvorfor navnet Takotsubo? Legevitenskapen er full av mannlige forskere, med svært prosarisk tilnærming til virkeligheten. Ved ultralydundersøkelse av hjertet til denne pasientgruppen, oppdaget man at det venstre hjertekammeret (det som pumper blodet ut i kroppen), oppførte seg på en merkelig måte. I stedet for å fungere som den perfekte pumpen det er, antok hjertekammeret en merkelig fasong. Denne fasongen minner om de fellene som japanske fiskere bruker til å fange blekksprut med, en type leirkrukke med smal åpning. Denne blekksprutfellen heter på japansk takotsubo, derav navnet på tilstanden.
Jeg vet jo ikke, men jeg tipper at disse legene var fornøyde med å kunne finne et slik navn. Det har aldri gitt noen slags status i medisinske miljøer, det å være opptatt av kjærlighetssorg og kvinner i overgangsalderen.

Kilder:
Virani m/fl: Takotsubo Cardiomyopathy, or Broken-Heart Syndrome (2007)
Lisi m/fl: Takotsubo Cardiomypathy in a Caucasian Italian Woman – Case Report (2007)

My home is my castle

2009-02-22T11:26:00.000-08:00

Jeg innrømmer det like godt først som siste: Jeg leser interiørblader. Men ikke bare det. Jeg nøyer med ikke med det rike utvalget på tannlegen sitt venteværelse. (Og tannlegen min har i sannhet et flott utvalg av de mest kjente, derfor er jeg alltid tidlig ute…). Jeg kjøper også slike blader. De blir smuglet hjem i diskret innpakning, for så å dukke ”tilfeldig” opp i aviskurven eller på do. Den andre måten å skaffe seg disse bladene, er å laste oppi handlevognen et utvalg av båt/bil/lyd/bilde/PC/spill-blader til far og sønn, for så å sukke honningsøtt: ”.. ja, da kan vel mamma også få et blad..”
Med en slik trang til å kikke i disse bladene, skulle en jo tro at hjemmet mitt også var en eksteriør- og interiørmessig perle. Men dette er langt fra virkeligheten. Selv om hjemmet mitt inneholder mange av de obligatoriske ingrediensene: Norsk Standard Lyse Vegger, noen helt greie møbler, forholdsvis nyoppusset bad & kjøkken samt et utvalg nips og annet graps man har ervervet seg gjennom årene, er det langt igjen før Bonytt kommer på besøk. Vår hjemlige hule er nemlig altfor preget av sine beboere: Tenårings-Lars, med sine høyteknologiske assesoirer og middelaldrende-Tor med sin samling av briller, biltema-kataloger og verktøy,( alt dette dukker opp på de mest uventede steder), Mine etterlatenskaper skal ikke nevnes her. Det er min blogg, jeg bestemmer.
I noen år har jeg sittet og bladet i disse magasinene, beundret god smak og sukket over uoppnåelige drømmer. Men i det siste begynte dette stoffet å kjede meg. Jeg kom til det punktet da jeg ikke orket å se bilde av en eneste Arne Jacobsen-stol til (ikke er de så fine heller!), jeg tålte ikke synet av en eneste Kitchen-Aid mixer til, og hvem f…….n er det som har tid til å brenne levende lys på badet? Tiden var inne til å finne seg ny lektyre, og det var da jeg fant Det Ultimate Hus- og- Hjembladet: Gods och Gårdar
Selv om Toppen Bech med stolthet i stemmen har presentert oss for det herskaplige Norge både på TV og i bokform, må vi faktisk til våre naboland for å finne skikkelige slott og herregårder. Hver utgave av Gods och Gårdar presenterer 3-4 av disse med vakre bilder og detaljerte beskrivelser av interiør, eksteriør og hage (les:parker). Her er lite IKEA, og noen av sofaene ser skikkelig vonde ut, men til gjengjeld er det rikelig med restaurerte silketapeter, prismekroner og gardiner til 3000 kr meteren. Slottets vertskap blir som regel også presentert og avbildet, iført Burberry, fornuftige sko og engelske settere. Leser man teksten veldig nøye, får man vite at selv om han er greve og 7. generasjons godsherre, er han også fondsmekler, og må leie ut slottet til brylluper og kickoff-events. Grevinnen driver antikvitetshandel i stallen, dyrker økologiske grønnsaker og har halv stilling som lærer ved den lokale barneskolen.
De fleste blader innen hus-og-hjem-sjangeren innholder alltid noen trendye matoppskifter. Gods och gårdar er intet unntak, men oppskriftene står i stil med resten av bladet. Her får du middags og menytips av typen: Fasan til 50, Hummer &Champagne til nyttår etc. Selv annonsen i dette bladet er det en egen schwung over: Ikke viste jeg at det fantes så mange gyldenlærsforhandlere, kakkelovnreparatører, urmakere med tårnklokker som spesialitet og skomakere som lager skreddersydde jaktstøvler i strutseskinn.
Jeg vet godt at jeg aldri kommer til å eie mitt eget slott. Jeg kommer aldri til å måtte lete etter sofaputer som matcher 300 år gamle gobeliner, eller glassmestere som er flinke på blyglass. Men det er så deilig å tilbringe noen timer i en helt annen virkelighet, sammen med mer eller mindre adelige svensker og dansker og deres familiespøkelser, fuglehunder og oilskinjakker. Det er som om jeg nesten kjenner lukten av lavendelbedene og de bivokspolerte mahognymøblene. Jeg kan høre knirkingen fra de gamle bygningene og høre vinden ule i de gedigne skorsteinene. Og akkurat i samme stund som det begynner å bli kaldt og skummelt (og dyrt, bare tenk på hvilke strømregninger disse folkene må ha!), kan jeg vende tilbake til min egen verden. Som Jeppe etter sin gjesteopptreden i baronens seng, våkner også jeg i min egen møkkadynge. Noen ganger er det helt ålreit!

Sjokoladekake

2009-01-09T13:37:00.001-08:00

Min generasjon er ikke dessertgenerasjonen. Min generasjon kom mye dårligere ut. Vi tilhører Toro-generasjonen.
De bruker Toro, de som er eldre enn oss, også. Men vi er den første generasjonen som har hatt mødre og andre kokke-forbilder som har vært Toro-brukere. Vi er ødelagte. Ikke lærte vi å har lage brun saus fra grunnen av, og vi er skeptisk til all mat som ikke har vært pulver først. På grunn av manglende opplæring og en ganske intens markedsføring har vi blitt offer for følgende selvbedrag:

1) Det er raskt, enkelt og godt med Toro
2) Det går ikke an å lage annen mat en den som kan kjøpes i pulverform.

Disse ”sannhetene” har ført til at vi lar oss lure til å kjøpe de mest utrolige produkter i pakker og poser. Særlig innenfor bake-sektoren har det kommet veldig mye rart de siste årene. Og her det flere aktører enn Toro som ønsker å utnytte vår dårlige kjøkkenselvtillit. Det tilbys en rekke ulike kake/bolle/muffins-varianter. Felles for alle produsentene er at de har minst en type sjokoladekake i sitt sortiment. Men tilværelsens uutholdelige letthet tvinger frem begjæret ette noe mer. Vi trenger mer enn en rask blodsukkerstigning. Vi ønsker oss en sjokoladekake som kan gi sjelen balsam og bidra til sinnets munterhet. Vi vil ha en sjokoladekake som utløser bølger av vellyst og skam, en kake som kan spises med skje fra et fat, eller smuglet ut i serviett og fortært på et usjenert sted. Ingen ting er mer uskyldig enn sjokoladekake, ingen ting er mer syndefullt.
Denne oppskriften gir en stor kake, nok til å tilfredstille et 20-talls godtesyke kolleger. Kaken passer også i barneselskaper, men da kan espressoen i glasuren med fordel erstattes med f.eks melk.

6 egg
7 dl sukker

7 dl mel
6 ts bakepulver
6 ts vaniljesukker
6 ss kakao

5 dl melk
350 g smeltet margarin

Egg og sukker piskes til fluffy eggedosis. Det tørre siktes i, og melk og smeltet margarin blandes i. Røren skal være flytende.

Stekes i langpanne midt i ovnen, 200 grader, ca 25 minutter. Ikke stek kaken for lenge, den skal være litt ”fuktig” i midten. Avkjøles.

Glasur:

3 plater (mørk) kokesjokolade
4-5 ss sterk kaffe/espresso evt melk
et egg
2 ts vaniljesukker
ca 100 g mykt smør
melis

Kokesjokoladen smeltes i vannbad sammen med kaffen/melken. De andre ingrediensene blandes i. Bland i melis til ønsket konsistens/farge. Smøres utover lunken kake. Kaken kan pyntes med f.eks nonstop eller hva du vil. Bruk fantasien!

Der ingen kunne tru at nokon kunne bu

2009-01-04T05:21:00.000-08:00

Ser at NRK i dag setter i gang en ny sesong med programmet ”der ingen kunne tru at nokon kunne bu”. Enda flere avsidesliggende menneskebosetninger skal presenteres. Kombinasjonen solskinns-bilder og lett vemodig musikk, fulgt av de alvorstyngede kommentarene fra Oddgeir Bruaset er uslåelig. Dette er tydeligvis noe folket vil ha, snart er der ikke et fjordbotten-naust, en skog-ødegård eller en fjellknaus-skykje som ikke har fått besøk av Bruaset & co!
Det som kjennetegner menneskene vi treffer, er at de virker harmoniske og lykkelige. Riktignok er det noen av dem som fører lange samtaler med geitene sine, eller har navn på alle staurene i skigarden, men stort sett er alle disse typen gode eksempler på at det går an å leve godt uten høyhastighets-bredbånd og regelmessige besøk på McDonalds.
Jeg er en av dem som ikke blir imponert over at det går an bo tre mil fra nærmeste nabo. Jeg blir ikke fascinert over at folk velger en tilværelse der fraværet av OBS megastores, asfalt-svevestøv, rumenske invalide-tiggere og mangefelts-rundkjøringer er totalt. Hvor ligger utfordringene i en tilværelse der du kan stige ut på tunet i bare trusen (eller uten) for å hilse dagen, du kan henge klesvasken ut til tørk på en søndag, du kan male huset ditt rosa, og du kan glemme å fire flagget kl 21 (det er jo ingen som så det likevel).
Det er helt andre boformer som imponerer meg. I siste nr av BOB-magsinet er det et intervju med ekteparet Gunnarsen, som har bodd i samme blokken på Landås i 50 år. De påstår at de har trivdes og satt pris på godt naboskap, og i det store og hele levd et godt liv. Slike mennesker står det respekt av! Selv om det ikke kommer frem av reportasjen, kan vi tenke oss til hvilke påkjenninger de har måtte tåle. I løpet av 50 år har de sett naboer komme og gå. I dette mega-borettslaget har det til en hver tid vært flyttesjauer, skrikende kolikkspedbarn, folk som spikrer og banker seint og tidlig, det har vært avspilling av svensk dansebandmusikk på full lydstyrke, det har vrimlet av bråkete drittunger, obsternasige fjortiser, fyllerør, ekteskapelige mishagsytringer, loddselgere, Jehovas Vitner, folk som skulker dugnader og som boikotter trappevasken.
Alt dette er ting som eneboeren på fjellgården har vært forskånet for. Ikke rart han smiler! Han bruker to minutter på å gå over i fjøset. Andre sitter time etter time i kø på vei til og fra jobb.
Ja visst er det flott å se på Othelie (74), som må ro to timer i motvind for å hente Ellos-katalogen. Men det er kanskje på tide for Bruaset og seg om etter andre kandidater til programserien sin. De virkelige hardhausene sitter ikke på et småbruk på Finnskogen. De lever i de mest befolkningstette strøk, og takler det urbane livet med vekslende stil og verdighet. Glem eremitten på øyen ytterst i Lofoten, Den Siste Viking bor i en blokk i Vadmyra!

Hva er vitsen med vanlige tomater?

2009-01-02T10:45:00.000-08:00

Nå har vi nettopp vært og handlet. På denne tiden av året, full av gode nyttårsforsetter og med et hardt presset immunforsvar, lengter kropp og sjel etter noe godt og helsebringende. Etter lange uker med daglige overdoser på klementiner og andre c-vitaminbomber var vi klar for litt variasjon. Tomaten er jo rene Kinderegget, selve rubinen i grønnsakdisken. Ikke bare er den fin og god, den er proppfull på antioksidanter og lykopener og andre slags vidunderlige stoffer, som gjør at vi er sikret et langt liv med åpne kransarterier og full kontroll helt ned på celle-nivå.
Før i tiden var en tomat en tomat. Slik er det ikke lenger. Det er store tomater og små tomater, bifftomater og sherrytomater. Noen er gule, de fleste er røde. Det er avlange plommetomater og velduftende tomater med den grønne stilken intakt. Jeg liker å tenke at alle har sin funksjon, sitt unike bruksområde. De små er så greie i salat, fordi de ikke skaper kaos, gris og sørpe slik vanlige tomater gjør i en salat. Plommetomatene er best når man skal ha skivet tomat (det blir jo mange flere skiver av en avlang tomat…). De flotte røde som fremdeles henger fast i klasen sin, blir også ofte kalt for ”smakstomater”. Og det passer bra, fordi de smaker kjempegodt. De er selve favoritten, brukendes til det meste. Men så har vi de ”vanlige” tomatene. De er ofte norske, og ligger der, blasse og grønnoransje både i utseende og i aroma. Hvilke nisje i tomat-markedet er det disse skal fylle?
Jeg elsker tomater, både i naturell og i bearbeidet form, både runde og avlange, stor og små. Men de bleike, slafsete, vannsmakende ”bare”-tomatene blir liggende i fred. Hva er egentlig vitsen med de vanlige tomatene?

Ja til kostymedrama!!

2008-12-31T04:32:00.000-08:00

Jeg sitter her og fordøyer inntrykkene fra TV- serien "Cranford"(BBC 2007). Spesielt i høytidene blir vi velsignet med mange serier og filmer av denne typen, denne julen var det særlig "Oliver Twist" og overnevnte serie som vil bli husket av meg. I storslåtte scener blir Victoria-tidens England fremstilt i all sin prakt og gru. Det vil si - vi får servert virkeligheten slik dyktige kostyme- og rekvisittansvarlige tenker seg at den var. Fra de utallige "filmen-om filmen"-produksjonene som blir laget, får vi vite om hvor samvittighetsfullt historien blir gransket, museumsgjenstander og gamle malerier blir studert, og allverdens konsulenter og eksperter på dengang da, blir tilknyttet. Resultatet blir jo som regel bra, og vi sluker det henført. Likevel er det slik at selv Oliver Twist på sitt mest uflidde, slik vi så han i denne julens versjon av klassikeren, mest sannsynlig lignet mer på et glansbilde enn på et ekte fattighjems-barn anno ca 1840.
Som helseabeider har jeg tenkt endel på hvordan sunnhets-og helsetilstanden var i de tidsepokene som kostymedramaene skildrer. Den var neppe mye å skryte av! Filmene og TV-seriene er fulle av velfriserte, velstelte menn og kvinner med alle tenner intakt. Virkelighetens victorianere hadde antakeligvis fremkalt brekninger hos de mest fintfølende blant oss. En "autentisk" Jane Austen-heltinne kunne ha skremt fanden på flat mark. Hva vet vi så om hygiene og helse fra disse periodene vi ellers forbinder med fine kjoler og stor Kjærlighet? Jo, vi vet at epidemier og tidlig død var dagligdagse ting. For en kvinne var det å gifte seg og etablere familie, en risikosport. Hvis ikke ektemannen smittet deg med syfillis, var det stor sannsynlighet for at du ville dø i barselseng. Du måtte regne med å se deler av barneflokken dø fra deg, ingen vits i å knytte seg for mye til barnet før du så at det ville leve opp. Ble du 40, var du nok allerede bestemor for lengst, du var mest sannsynlig enke, tannløs og med få år igjen å leve.
Selv om fabrikkarbeidere og slumbeboere hadde en lav forventet levealder, sto det ikke så mye bedre til med de mer bemidlede i samfunnet. De store husene var kalde, fuktige og fulle av muggsopp. Et trehus var faktisk å foretrekke, de norske storgårdene var mye sunnere. I tillegg til de smittsomme sykdommene, led mange av forskjellig grad av tungmetall-forgiftning. Bly og andre gifter ble tilsatt som fargepigmenter i alt fra mat til skjønnhetsprodukter. Brønner var ofte forurenset av kloakk. Baderommet var knapt oppfunnet. En svær herregård med plass til et utall gjester, inneholdt kanskje bare et eller to toaletter. Ildsteder og peiser var lite effektive, et skikkelig peisbål fungerte mer som lyskilde enn som varmekilde. Det må ha vært fryktelig kaldt, særlig når moten forlangte at man skulle kle som en gresk gudinne! Selv i kalde Norge fuktet damene underkjolen, slik at stoffene skulle klistre seg til kroppen. Underbukser for damer ble ikke vanlige i bruk før et stykke inn i 1800-tallet. Man heklet eller strikket bind, i rurale strøk var det ikke vanlige å bruke noe slags bind i forbindelse med mens. Eilert Sundt har skrevet mye om hvordan hygienestandarden var i Norge på denne tiden. Det var ikke så mye sprekere her heller.
Men tilbake til kostymedrama-genren. Jeg er glad for at det fremdeles blir laget storslåtte filmer fulle av "damer med lange kjoler og sure fjes"(sitat fra min sønn). Jeg skal heller tilgi idylliseringen, jeg kan tilgi at Miss Matty har rosa lipgloss på, og jeg er glad for at Mr. Darcy tåler å gå med våt, gjennomsiktig skjorte!